Île d’Oléron

Île d'Oléron
Brua over til Île d'Oléron er den lengste i Frankrike
Geografi
Plassering		Atlanterhavet
Areal		175 km²
Lengde		34 kilometer
Bredde		12 kilometer
Administrasjon
Land		Frankrike
Departement		Charente-Maritime
Demografi
Befolkning		20 009 (1999)
Befolkningstetthet		114,34 innb./km²
Posisjon
Île d'Oléron 45°55′30″N 1°16′57″V
Île d’Oléron på Commons

Île d'Oléron er en øy i Biscayabukta ved kysten av Frankrike, like vest for Rochefort på sørsiden av sundet Pertuis d'Antioche, og den er den nest største øya i Frankrike etter Korsika (om en ikke regner med de franskstyrte øyene i andre verdensdeler).

Under navnet Ularius var øya omtalt i romertiden og ble ifølge Plinius brukt som rekreasjonssted om sommeren. I senere århundrer var den, som mange andre kystnære øyer i Atlanterhavet, gjenstand for strid mellom Frankrike og England.

Den i utgangspunktet mektige Eleonora av Aquitaine tilbragte store deler av sine 16 års fengsling på øya, i fangenskap beordret av ektemannen kong Henrik II av England, fordi hun hadde støttet sine eldste sønners oppstand mot ektemannen. Det var på denne tiden at øya fikk navnet tilpasset til Oleron (nærmere Eleonora). Herfra introduserte hertuginnen en gang mellom 1152 og 1160 de første maritime lovene i denne delen av verden, Rôles d'Oléron (Oléron-rullene).

I 1306 gav Edward I av England øya til sin sønn Edward II som en del av hertugdømmet Aquitaine.

På 1500-tallet var øyas befolkning for det meste blitt tilhengere av hugenottisk protestantisk tro. I 1623 tok Ludvig XIII øya i sin besittelse.

Carl Constantin von Hessen-Rheinfels-Rotenburg ble internert på øya fra 1800 til 1803, etter sitt attentat på Napoléon Bonaparte med en såkalt helvetesmaskin rett før jul 1800 (Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen).

Under den tyske okkupasjon under annen verdenskrig var øya del av den såkalte atlanterhavsvollen, og fikk omfattende bunkere og forsvarsanlegg.

Administrativt hører øya til departementet Charente-Maritime i regionen Poitou-Charentes. Øya er inndelt i åtte kommuner:

• La Brée-les-Bains
• Le Château-d'Oléron
• Dolus-d'Oléron
• Le Grand-Village-Plage
• Saint-Denis-d'Oléron
• Saint-Georges-d'Oléron
• Saint-Pierre-d'Oléron
• Saint-Trojan-les-Bains

Øya har om lag 20 000 innbyggere.

De fira største havnene har forskjellige virksomheter.

Regionens største fiskerhavn ligger i La Cotinière på øas vestre kyst. Her finnes 100 fiskebåter som hver dag klokken tre selger sin fangst på et livlig fiskemarked ved havnen^[1].

Om La Cotinière i Saint-Pierre-d’Oléron er den viktigste fiskerhavnen i Charente-Maritime, er Le Château-d’Oléron (på østkysten) en viktig østershavn, likesom Marennes på fastlandet. Le Château-d'Oléron er derfor preget av østersnæringen. Mange av de små østershusene er blitt forvandlet til kunstnerateliéer og salgsboder^[2].

Boyardville i Saint-Georges-d'Oléron trafikkeres av en ferge fra La Rochelle, mens Saint-Denis-d’Oléron er den største seilerhavnen på øya.

Siden 1966 har øya vært tilknyttet fastlandet via en bro, den har en lengde på 3 027 m, og er den lengste broen i Frankrike. Inntil 1991 var det bompenger for å passere broen.

• (en) Île d'Oléron – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Offisiell turistside
• Webkamera av Ile d'oleron Arkivert 3. januar 2009 hos Wayback Machine.