Ørner

Ørner (av norr. ǫrn, beslektet med gr. ornis i betydningen fugl; jfr. ornitologi) er store haukefugler (Accipitriformes) med navneendelsen -ørn i det norske artsnavnet.

Ørner utgjør ikke ei ensartet systematisk gruppe, men beskriver snarere ei usammensatt og begrenset ikke-systematisk gruppe med store rovfugler, som alle, med ett eneste unntak, inngår i haukefamilien (Accipitridae). Unntaket er fiskeørn (Pandion haliaetus), som klassifiseres som eneste nålevende art i fiskeørnfamilien (Pandionidae). Fiskeørn kalles også fiskejo og fiskefalk, men den er verken beslektet med joer (som tilhører gruppen måkefugler) eller falker (som tilhører gruppen falkefugler). Foruten fiskeørn, havørn og kongeørn som alle hekker i Norge, har også båndhavørn, slangeørn, storskrikørn, steppeørn og keiserørn blitt observert her.

Alle ørner er beslektet, men ikke nødvendigvis spesielt nært beslektet. Fiskeørna står faktisk alle andre ørner så fjernt at den har blitt plassert i sin egen familie. Mange andre ørner tilhører ulike underfamilier og er derfor heller ikke særlig nært beslektet, mens andre tilhører ulike tribus eller slekter innenfor haukefamilien, som dessuten inkluderer bazaer, gribber, glenter, våker og hauker. Noen ørner med navneendelsen -ørn kan vekselvis (lokalt) også kalles kalles -våk, men alle våker er ikke derfor ørner.

Noen nøyaktig definisjon av hva en ørn er finnes ikke. Merriam-Webster hevder at det er, «enhver variant av store dagaktive rovfugler i familien Accipitridae, som er kjent for sin styrke, størrelse, skarpsyn og kraftfulle flygeevne».^[1] Det er de største haukefuglene, som jakter selv og dreper for å ernære seg, som kalles ørner, men noen nøyaktig grenseverdi til andre benevnelser finnes ikke.

Ørner er formidable flygende raptorer med brede vinger, relativt stort hode og usedvanlig godt syn, et meget kraftig nebb med en karakteristisk krok ytterst, svært kraftfulle lemmer med ekstra store føtter, som har lange tær som ender i lange dolkelignende og kraftfulle klør. Og det er føttene og de hvasse klørne som er ørnens fremste angrepsvåpen, ikke nebbet. Nebbet er derimot ørnas viktigste redskap i parteringen av byttedyr, og da er kroken ytterst på nebbet spesielt viktig.

Alle artene i de fem underfamiliene Aquilinae (sanne ørner, bukseørner), Harpiinae (harpyørner), Haliaeetinae (havørner), Buteoninae (våker), og Circaetinae (slangeørner) regnes som ørner,^[2]. I tillegg til fiskeørn, havørn og kongeørn finnes både fjellvåk og musvåk i Norge. Av disse har utvilsomt kongeørna størst utbredelse i verden. Dessuten er vepsevåk, ørnvåk, glente og svartglente observert her.

Den største ørnen som noen gang har blitt beskrevet er den nå utdødde moaørnen (Harpagornis moorei). Dette var en art som levde på New Zealand, der den hadde spesialisert seg på å jakte på de enormt store, men flygeudyktige moafuglene (Dinornithiformes).^[3] Szabo (2013) hevder at hunnen, som var størst, målte opp mot 140 cm og kunne veie opp mot 17,8 kg og ha et vingespenn på cirka 300 cm. Nebbet var cirka 130 mm langt, og de kraftige klørne omkring 75 mm lange.^[4] Da moaene død ut omkring år 1350–1450 døde også moaørnen ut.^[3][4]

Griff (av gr. grýps som betyr gribb) er et fabeldyr som blir framstilt som halvt ørn og halvt løve.

Forestillingene om griffer er mer enn fem tusen år gamle, og vesenet har i flere kulturer vært brukt som symbol på årvåkenhet og aktpågivenhet. Griffen forekommer som motiv i gamle utsmykninger, skulpturer, malerier og annen kunst. Av og til ble griffen også avbildet uten vinger eller med slangehale istedenfor løvekropp.

• Gribber

• (en) Accipitridae – kategori av bilder, video eller lyd på Commons