Abbed

Abbed (latin: abbas, opprinnelig fra arameisk abba, «far», «munk», jamfør norrønt: abbáti)^[1] leder eller en forstander for et munkekloster, og er munkenes åndelige og verdslige leder. En abbedisse er tilsvarende forstanderinne for et nonnekloster. Abbeden velges av klosterets munker, og vigsles til sitt embete. Et kloster som ledes av en abbed eller abbedisse, kalles abbedi.

Tittelen har sin opprinnelse i de første klostre i Egypt og Syria, spredte seg deretter gjennom den østlige delen av Middelhavet, og ble snart akseptert i de fleste språk som tittelen på overhodet av et kloster. Ordet er avledet fra arameisk i betydningen far/fader. I Septuaginta ble det skrevet som «abbas».^[2] I begynnelsen ble det benyttet som en respektfull tittel for enhver eldre munk, men ble snart begrenset av kanonisk rett, jus canonicum, til kun å gjelde bestemte kirkelige ledere:^[3] syvende økumeniske konsil (i Nikea, 787) ga dem rettigheter til å gi munkene i klosteret lavere prestelig ordinasjon. Abbedene stod i lydighetsforhold til stiftets biskop, men med klostrenes voksende rikdom økte også abbedenes makt. Mange unndro seg biskopenes myndighet og gjorde selv krav på biskoppelige rettigheter. Abbeder med biskoppelig verdighet ble kalt infular-abbeder og sto direkte under paven. Deres klostre ble kalt umiddelbare eller immediate og utgjorde egne territorialabbedier. I Tyskland og Sveits fantes til og med fyrsteabbedier, eksempelvis Fulda, St. Gallen, og andre.

Opprinnelig valgtes abbeden av klosterets munker og ble så vigslet av biskopen. Ofte tok fyrstene seg retten til å tilsette abbeder. På 700- og 800-tallet kom derfor abbedsstift på verdslige hender. Fyrster delte ut stiftene som krigsbelønning til sine undersåtter. Disse verdslige abbedene, eller «abbedgrever» (også kalt abbates comites eller abbates milites), tok bare inntektene ut av stiftet. Det virkelige forstanderskapet ble overlatt til dekaner eller priorer. De rikeste stiftene beholdt fyrstene ofte selv, eller stiftene ble «taffelgods» for medlemmer av fyrstenes familie. Ved reformasjonen av klostrene som begynte i det tiende århundre ble bruken av verdslige abbeder avskaffet. Misbruket ble riktignok fornyet i Frankrike på 1500-tallet. I visse protestantiske stater i Tyskland ble abbedstittelen beholdt for forstandere for tidligere klostre som var blitt omgjort til skoler etter reformasjonen.

Tittelen abbed ble utbredt ved benediktinerordenen. I senere ordener brukes ofte andre titler som prior (dominikanerne), guardian (fransiskanerne) og rektor (jesuittene).

• «Abbot» i: Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
• Abbed hos Store norske leksikon