Abstinens

Abstinens er de karakteristiske tegn og symptomer som oppstår når et stoff som forårsaker fysisk avhengighet blir brukt over lengre tid for deretter brått å bli seponert eller få redusert dosering. For alkoholabstinens eller benzodiazepin abstinens se egen artikkel om dette.

Abstinenssymptomene knyttet til mange rusmidler er velkjente. Imidlertid vil mange midler som generelt ikke forårsaker eufori, og derfor vanligvis ikke er utsatt for misbruk eller ansett for å være avhengighetsskapende, også produsere fysisk avhengighet med tilhørende abstinenser. Eksempler inkluderer betablokkere, kortikosteroider slik som kortison, mange antiepileptika og de fleste antidepressiva. Like fullt kan abstinens forårsaket av disse legemidlene være skadelige eller til og med dødelige. Dette er årsaken til at mange reseptetiketter uttrykkelig fraråder pasienten av avbryte bruken av middelet uten å rådføre seg med lege.

I senter for bruken av nesten alle stoffer som ofte brukes for å oppnå eufori er nucleus accumbens, hjernens «nytelsessenter». Nevroner i nucleus accumbens benytter nevrotransmitteren dopamin, så selv om de spesifikke mekanismene er ulike, vil nær sagt ethvert rusmiddel enten stimulere dopaminsekresjon eller forhøye dets aktivitet, direkte eller indirekte. Langvarig bruk av stoffet fører til stadig dårligere stimulering av nucleus accumbens inntil den til slutt fullstendig opphører å skape eufori. Avbrudd i bruken av stoffet vil da føre til abstinenssymptomer kjennetegnet av dysfori, som er det motsatte av eufori, etter hvert som aktiviteten i nucleus accumbens synker under normale nivåer.

Abstinenssymptomer kan variere betydelig fra individ til individ, men enkelte gjennomgående trekk finnes. Subnormal aktivitet i nucleus accumbens er ofte kjennetegnet av depresjon, angst og abstinensbegjær og kan i ekstreme tilfeller få personene til å fortsette å bruke stoffet på tross av betydelig skade (altså definisjonen av avhengighet) eller til og med selvmord.

Det er imidlertid viktig å trekke et klart skille mellom avhengighet og det mer spesifikke fysisk avhengighet. Avhengighet (ofte benevnt psykologisk avhengighet) er psykologisk tvangshandling eller kompulsiv handling til å bruke et stoff til tross for skadevirkning, som ofte vedvarer lenge etter at alle symptomer på fysisk avhengighet har fortatt seg. På den annen side vil selv omfattende fysisk avhengighet ikke nødvendigvis bety at man er psykologisk avhengig, for eksempel hos en pasient som bruker store doser opioder under medisinsk tilsyn for å motvirke kroniske smerter.

Ettersom symptomene varierer vil noen mennesker for eksempel være i stand til å avslutte røyking umiddelbart mens andre aldri lykkes til tross for gjentatte forsøk. Langvarigheten og graden av en avhengighet kan imidlertid tjene som indikator for alvorligheten av abstinens.

Abstinens er et mer alvorlig medisinsk tema for noen stoffer enn andre. Mens nikotin-abstinens for eksempel vanligvis takles uten medisinsk inngripen, vil forsøk på å oppgi kjemisk avhengighet av et benzodiazepin-preparat eller alkohol kunne føre til kramper og verre dersom det ikke gjennomføres korrekt. En plutselig stopp i forbindelse med langvarig kontinuerlig alkoholbruk kan føre til delirium tremens, som kan være dødelig.

Et interessant apropos er at mens fysisk avhengighet (og abstinenser ved avbrudd) er mer eller mindre uunngåelig ved kontinuerlig bruk av visse kategorier av legemidler, spesielt opioider, er psykologisk avhengighet mye mindre vanlig. De fleste pasienter med kroniske smerter er, som tidligere nevnt, et unntak. Det er også dokumentert tilfeller av soldater som brukte heroin som et rusmiddel under Vietnamkrigen, men som oppga det da de kom hjem igjen (se Rat Park for eksperimenter på rotter som viser de samme resultatene). Det antas at alvorligheten eller annet omkring abstinenser er knyttet til personens forhåndsoppfatning av abstinens. Sagt på en annen måte vil altså mennesker kunne forberede seg på abstinens ved å utvikle et rasjonelt sett med forestillinger om hva de sannsynligvis vil komme til å oppleve. Selvhjelpsmateriale finnes tilgjengelig nettopp i denne hensikt.

Som tidligere nevnt bør mange stoffer ikke kuttes brått^[1] uten råd og tilsyn fra en lege, særlig dersom legemidlet forårsaker fysisk avhengighet og tilstanden det blir brukt til å behandle er potensielt farlig og trolig vil komme igjen når medisineringen stoppes, slik som diabetes, astma, hjerte-karsykdom og mange som virker på hjernen – epilepsi, hypertensjon, schizofreni og psykose, for å nevne noen. For å være på den sikre siden, konsultér en lege før avbrytelse av forordnede legemidler, med mindre annet er avtalt eller legemidlet bare brukes av og til ved behov.

En akutt avvenning uten tilsyn fra bruk av et antidepressivt middel kan forsterke depresjonen i betydelig grad (se «pendeleffekt» under), og enkelte spesifikke antidepressiva kan i tillegg forårsake et unikt sett med andre symptomer ved plutselig seponering. En kombinasjon av disse faktorene har av mange pasienter blitt beskrevet som ganske grusomme å holde ut.

Legemidlene venlafaxin og paroksetin, begge med relativt kort halveringstid i kroppen, er de av de antidepressive legemidlene som har størst sannsynlighet for å føre til abstinenser. Fluoksetin er på den andre side det antidepressive middelet i gruppen SSRIer og SNRIer med minst sannsynlighet for å føre til abstinenssymptomer på grunn av dets eksepsjonelt lange halveringsstid.

Mange stoffer kan forårsake pendeleffekt-virkninger (betydelig tilbakekomst av det opprinnelige symptomet i fravær av den opprinnelige årsak) når bruken avbrytes, uavhengig av deres tendens til å forårsake andre abstinenssymptomer. Pendel- eller «svingdørs»-depresjon er vanlig blant brukere av ethvert antidepressivt middel som avbryter middelet tvert, og tilstanden hos disse vil noen ganger være verre enn den var i utgangspunktet før de begynte på medikamentet. Dette har en del likhetstrekk (om enn generelt mindre intenst og mer langtrukkent) med det krasj brukere av ecstasy, amfetamin og andre stimulanter opplever. Tidvis kan lette opiat-brukere som normalt ikke ville oppleve abstinenser i nevneverdig grad, erfare et visst monn av pendeldepresjon også. Langvarig bruk av stoffer som øker mengden serotonin eller andre nevrotransmittere i hjernen kan føre til at enkelte reseptorer «slår seg av» midlertidig eller blir desensitivisert slik at når mengden av nevrottransmitteren tilgjengelig i synapsen returnerer til et ellers normalt nivå, vil det finnes færre reseptorer å koble seg til, noe som vil føre til depresjonesfølelser inntil hjernen har fått justert seg tilbake.

Andre legemidler som ofte forårsaker pendelvirkning er:

• Slimløsende midler i form av nesespray, slik som Afrin (oxymetazolin) og Otrivin (xylometazolin), som kan føre til pendelvirkning i form av tett nese dersom de benyttes i mer enn noen få dager.
• Mange analgetika inkludert Ibux (ibuprofen), Dispril (acetylsalisylsyre), Paracet (paracetamol) og enkelte reseptbelagte men ikke-narkotiske smertestillende midler som kan føre til pendelvirkning i form av hodepine når de brukes over lengre tidsrom.

Med disse legemidlene vil den eneste måten å mildne pendelsymptomene på være å stoppe bruken av dem og heller leve med symptomene noen få dager, for dersom den opprinnelige årsaken til symptomene ikke lenger er tilstede, vil pendeleffekt-virkningene forsvinne av seg selv.

• Kjemisk avhengighet
• Toleranseutvikling

• Faktaark, avrusningsinformasjon og skadereduksjonsstrategier vedrørende ulovlige rusmidler