Ad libitum

Ad libitum er et uttrykk fra latin som betyr «som man ønsker»; ad lib (og ad-lib) er rene forkortelser. Uttrykket kan benyttes i en mengde sammenhenger, innen blant annet musikk, psykologi, medisin og biologi. I Danmark er det et ofte benyttet uttrykk om mat og drikke, oftere om drikke til middager, men også om middager der man får spise så meget man vil.^[1]

Det forkortede uttrykket dekker betydningen best er «legg til fritt». Ad lib blir sjelden brukt i norsk dagligtale og vil være mest kjent for dem som driver med musikk, teater eller TV-produksjon.

I musikken er Ad lib en del av terminologien som supplerer notesymbolene ved å beskrive tempo, stemningsleie og oppbygning av det musikalske stykket, i likhet med for eksempel «Coda», «Da capo» og «Allegro». Uttrykket brukes når musikeren/solisten spiller eller synger improvisert, og dermed får mulighet til å briljere, eller når en komposisjon blir arrangert med ekstra instrumenter, eksempelvis piccolofløyte, når det strengt tatt ikke er nødvendig. I populærmusikk nedskrevet som noter brukes adlib gjerne til å beskrive improviserte avslutninger på sanger som ikke har en klart definert avslutning. Et klassisk eksempel i så måte er The Beatles avslutning av Hey Jude der den avsluttende akkordsekvensen kan gjentas et udefinert antall ganger ad lib, det vil si med fritt tillagte improvisasjoner over skjemaet så mye man måtte ønske. Innen musikken kan det også bety at man kan improvisere et eller flere elementer.^[2]

Innenfor scenekunst beskriver uttrykket dialog tatt på sparket, for eksempel for å dekke over at skuespilleren har glemt replikkene sine. Dette kan kalles en ad lib.

I liturgien kan fakultative elementer kjennetegnes som ad libitum. Dette kan for innen katolskliturgi eksempel gjelde sekuensen til Kristi legemsfest, eller bruk av Credo på bestemte dager.^[3] Den latinske betegnelsen for valgfrie minnedager er memoria ad libitum.

• Ehrlich, Eugene (1985). Amo, Amas, Amat and More. New York: Harper & Row, Publishers. s. 23.