Aggresjon

Aggresjon (av lat. aggredior, angripe) er innen psykologi og atferdsbiologi atferd som har til hensikt å forårsake ydmykelse, skade eller smerte. Aggresjon kan være enten fysisk (slag, bitt, spark m.m.), mental (psykisk terror) eller verbal (trusler). Aggresjon i seg selv er ikke vold, selv om den kan lede til det. Det finnes to former for aggresjon. Reaktiv aggressivitet blir definert som en stabil tendens til å bli sint i møte med frustrasjoner eller provokasjoner, slik at en lar sinne få utløp i negative handlinger. Dette fører ofte til en mer intens emosjonell aktivering (Roland & Idsøe, 2001).^[1] Proaktiv aggresjon er definert som en intendert negativ handling hvor målet er å oppnå makt eller tilhørighet ved å påføre andre skade (Roland & Idsøe, 2001).^[1]

Menneskers aggresjon er kompleks av natur sett i lys av kulturforskjeller, moralske ståsteder og ulike holdninger.

Det finnes mange situasjonelle faktorer som kan være med på å utløse aggresjon hos mennesker. Det er for eksempel vist at aggressive voldshandlinger utspiller seg på spesifikke dager i uken (Anderson& Anderson, 1984).^[2] Andre eksempler kan være frustrasjon, mangel på søvn og næring, og fysisk ubehag.

Allmenn kunnskap tilsier at det er et forhold mellom temperatur og aggresjon. Kjente ordtak som ”«det koker over for en”», eller at en ”må «kjøle seg ned”» når en er sint, er lett identifiserbare. Forskere har tatt denne kunnskapen et hakk videre ved å studere om det faktisk finnes en reel sammenheng mellom temperatur og aggresjon. Tester på dette er gjort både i laboratorium og i naturlige omgivelser. Til å begynne med forholdt man seg kun til laboratoriene, men det ble satt spørsmålstegn rundt om dette kunne generaliseres til å gjelde i den virkelige verden.

Aggressiv adferd var tidligere antatt å bli hyppigere ved økt temperatur opp til et visst punkt, for så å synke når temperaturen økte ytterligere. (Baron & Bell 1976).^[3] Hypotesen ble testet ved laboratorieforsøk der deltagerne ble utsatt for gradvis økende varme. Spørsmålet var om funnene hadde relevans i forhold til virkeligheten, da forsøkspersonene visste at de ville unnslippe varmen så snart forsøket var over. I tillegg kunne det opptre andre situasjonelle faktorer som kunne være med å påvirke resultatet, slik at deltakerne ikke opptrådte naturlig i laboratorienes kunstige omgivelser.

Senere ble det derimot gjort et forsøk i naturlige omgivelser for å se om denne kurvlineære effekten faktisk kunne tilskrives temperaturmanipulasjonen (Carlsmith & Anderson 1979).^[4] Forsøket gikk ut på å observere baseballkamper spilt på varme dager og antall opptøyer som fant sted etter kampene. Det viste seg at desto høyere temperatur, desto større sjanse var det for at det ble opptøyer.

Anderson og Anderson ønsket å finne ut mer av dette fenomenet og gikk videre og så på sammenhengen mellom kriminelle handlinger og temperatur i Chicago over en 90 dagers periode sommeren 1977.^[5] De fant da en klar korrelasjon mellom temperaturen og antall rapporterte kriminelle handlinger.

For å videre støtte opp om sin hypotese, gikk de i gang med en lengre studie i Houston, der de skilte mellom voldelig kriminalitet (mord og voldtekt) og ikke-voldelig (ran og brannstiftelse). Ved å gjøre dette, falt eventuelle forstyrrende faktorer i deres første studie bort. De samlet inn relevante data fra Houston Chronicle, som nesten hver dag publiserte data fra politiet om det siste døgns lovbrudd. Informasjonen de fikk tak i ble videre sammenlignet med Houstons maks temperatur per dag hentet fra National Oceanic and Atmospheric Administration. Dette viste også en klar lineær korrelasjon mellom voldelig kriminalitet og høye temperaturforhold (Anderson & Anderson 1984).^[2]

Andre studier støtter opp om samme problemstilling, for eksempel en studie gjennomført av Kenrick og MacFarlane. Den viser at sannsynligheten for aggressiv atferd hos bilsjåfører øker når de befinner seg i omgivelser med høy temperatur. Sjåførene viste irritabilitet og aggressivitet ved å bruke bilhornet dersom bilen foran ikke begynte å kjøre med en gang når trafikklyset skiftet til grønt. Sjåførene som ble testet hadde vinduet rullet ned, og man antok da at de ikke hadde klimaanlegg i bilen. Resultatet på studiet viste en direkte lineær økning i antall tut i forhold til økt temperatur.

Til tross for at funnene som ble gjort korrelerer, er det likevel en tanke å se på hva som skjer dersom temperaturen fortsetter å stige. Som mennesker har vi begrensninger på hva vi kan tåle, og for høye temperaturer fører til at vi til slutt tørster ut og dør. Dette vil føre til svært lite aggressiv handling, så man kan diskutere om det ikke er et kurvlineært forhold likevel.

Aggresjon hos dyr er naturlig og kan i mange sammenhenger være seksuelt betinget, spesielt hos ville dyr av samme art. Det handler om retten til å formere seg. Matrelatert aggresjon og territorial aggresjon er også normal atferd hos mange dyr, spesielt ville. Blant flokkdyr er dominansaggresjon også normalt.

Det er to typer aggresjon hos tamhunden, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr.^[6]

Flere hunderaser er selektivt utvalgt for sin aggresjon, og da spesielt aggresjon mot fremmede. Rottweiler, dobermann, schæferhund og Akita er eksempler på hunderaser som har blitt selektert på grunn av slik atferd, og Hart og Hart (1985) har dokumentert at nettopp disse rasene figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.^[7] Selektivt utvalgt for sin aggresjon er også mange andre hunderaser, raser vi i dag gjerne forbinder med vakthunder, vokterhunder og kamphunder.

Hart og Harts studie indikerer også at hunderaser som foxterrier, sibirsk husky, afghansk mynde, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en tendens til å være mer dominante ovenfor sine eiere enn andre hunderaser.^[7] Og rasene west highland white terrier, foxterrier, dvergschnauzer, skotsk terrier og chow-chow har en økt tendens til aggresjon mot fremmede hunder.^[7]

Gjennom årene er det gjort mange forsøk på å inndele hundens aggresjonsmønster, men det hersker fortsatt stor uenighet omkring hvordan dette kan gjennomføres med størst mulig nøyaktighet. Problemet henger sammen med vanskeligheten med å velge ut rett populasjon som referansegruppe. Overall (1997) delte aggresjonen inn i 13 subgrupper; maternal, lek, frykt, smerte, territorial, beskyttelses-, hunder imellom, avstraffelses-, matrelatert, eiendomsrelatert, røversk, dominans-, og idiopatisk aggresjon.^[8]

I en studie fra Animal Behaviour Clinic, College of Veterinary Medicine, Cornell University i USA, ble hunderaser med aggresjon mot fremmede og angstrelatert aggresjon sammenlignet med hunderaser som ble presentert ved Veterinary Medical Teaching Hospital i samme tidsrom. Kun individuelle hunderaser med 10 eller flere hunder innen hvert atferdsproblem (kategori) ble evaluert. Undersøkelsen viste at engelsk springer spaniel var betydelig mer vanlig blant hunder som viser aggresjon mot sine eiere (10,7%) enn blant dem som viser aggresjon mot fremmede (0,0%).^[9] Blant hunderaser som viser aggresjon mot fremmede utgjorde labrador retriever hele 12%, sammenlignet med 0,0% aggresjon mot sine eiere.^[9] Engelsk springer spaniel og rottweiler (men altså ikke schæferhund) viste betydelig (P < 0,005) større aggresjon mot sine eiere enn andre hunderaser i undersøkelsen.^[9] Studien viser også (første gang dokumentert) at rottweiler hyppigere enn før antatt fremviser dominant aggresjon.^[9]

Aggresjonsproblemene med engelsk springer spaniel støttes også av annen forskning, blant annet Borchelt, 1983^[10]; Landsberg, 1991^[11]; Line and Voith, 1986.^[12] Endringer i neurotransmitternivåene hos engelsk springer spaniel antyder en genetisk årsak, der et enkelt gen kan vise seg å være ansvarlig. Reisner m.fl. (1996) hevder at det kan se ut som om at hunderasen har reduserte stoffskiftenivåer av serotonin og dopamin.^[13]

Fordi mange studier med pelsdyr har vist at utfargingen kan påvirke atferden hos dyr, ble det igangsatt en studie med sort, brun og gul labrador retriever, for å avdekke om pelsfargen påvirket aggresjonsmønsteret. Hundene som inngikk i studien var alle pasienter med medisinske problemer ved The Veterinary Medical Teaching Hospital of Cornell University i USA. Resultatene ble sammenlignet med resultater fra Animal Behavior Clinic for aggression, der hundene var pasienter med aggresjonsproblemer.

Studien avslørte at brune labrador retrievere var underrepresenterte i aggresjonsproblematikk, sammenlignet med det man kunne forvente i forhold til antallet dyr med medisinske problemer. Sorte individer var i balanse, mens gule individer var overrepresentert.

Podberscek og Serpell (1996) avdekket at ensfarga cocker spaniel oftere var aggressive enn partyfarga. Blant ensfarga var røde oftere aggressive enn sorte individer.^[14]

• Dominans
• Instinkt
• Sinne
• Trussel
• Vold