Aleksandr Nevskij

For den russiske filmen fra 1938, se Aleksandr Nevskij (film)

Aleksander Nevskij Алекса́ндр Яросла́вич Не́вский
Født		13. mai 1220 Pereslavl-Zalesskij
Død		14. nov. 1263 (43 år) Gorodets
Beskjeftigelse		Hersker, militær leder
Embete		Fyrste av Kiev (1249–1263) Grand Prince of Novgorod (1228–1229) Grand Prince of Novgorod (1236–1240) Grand Prince of Novgorod (1241–1252) Grand Prince of Novgorod (1257–1259) Prince of Pereyaslavl (1246–1263)
Ektefelle		Alexandra Brachyslavna (1238–)[1][2]
Far		Jaroslav II av Russland
Mor		Feodossiya Mstislavna
Søsken		Andrej II av Russland[3][4] Jaroslav III av Russland Vasilij av Kostroma Mikhail Khorobrit
Barn		Dmitrij av Pereslavl Andrej III av Russland Daniel av Moskva Vassili Aleksandrovitch
Nasjonalitet		Kyivriket Vladimir-Suzdal
Gravlagt		Aleksandr Nevskij-klosteret
Saligkåret		1547
Anerkjent av		Den russisk-ortodokse kirke
Våpenskjold
Aleksandr Nevskij på Commons

Sankt Aleksander Nevskij (Алекса́ндр Яросла́вич Не́вский på russisk; transkripsjon: Aleksandr Jaroslavitsj Nevskij) (født 30. mai 1220, død 14. november 1263) var storfyrste av Novgorod og Vladimir gjennom noen av de tøffeste tidene av russisk historie. Han fremstilles ofte som en frontskikkelse i middelalderens Russland, og er kjent for å ha, blant annet, ledet store militære seire over invaderende, tyske hærer og Den gylne horde.

Aleksander ble født i Pereslavl-Zalesskij som fjerde sønn av fyrst Jaroslav Vsevolodovitsj, og så ikke ut til å noen gang få kreve tronen. I 1236 ble Aleksander allikevel valgt av novgoroderne til å være fyrste og deres militære leder. Han største oppgave ble da å forsvare de nordvestlige delene av Vladimir mot svenskene og tyskerne.

Etter at den svenske hæren hadde kommet dithen hvor elvene Izjora og Neva møtes på den 15. juli 1240, angrep Aleksander med sin lille hær, og vant. Dette slaget kalles i dag slaget ved Neva, og pga. hans militære bragd, fikk den 19-årige Aleksander tilnavnet Nevskij, som betyr fra Neva. Denne seieren kom bare ett år etter den katastrofale, mongolske invasjonen av Kievriket, styrket Aleksanders politiske makt, men samtidig forverret den også hans forhold til bojarene. Han måtte snart forlate Novgorod og leve i eksil pga. denne konflikten.

Etter at Pskov hadde blitt invadert av de herjende, livlandske ridderne, sendte Novogorods autoriteter Aleksander. På våren 1241 kom han tilbake fra eksil, samlet en hær, og drev ut livonerne. Aleksander og hans menn kjempet mot det godt trente, livlandske kavaleriet, ledet av Hermann, bror av Albert av Riga. Aleksander og hans hær møtte fienden på isen av innsjøen Tsjudskoje, og knuste ridderne i slaget på isen den 5. april 1242.

Aleksanders seier er en betydelig hendelse i middelalderhistorien. Russiske infanterister hadde omringet og slått en hær av riddere med tykke rustninger og hester, lenge før vesteuropeerne lærte hvordan infanteri kunne slå kavaleri. De russiske krønikenes dødstall varierer kraftig fra bare noen få døde livlendere, til flere hundre.

Etter den livlandske invasjonen fortsatte Aleksander å styrke Novogorods posisjon i nordvest. Han sørget også for å sende diplomater til Norge, og som et resultat av dette ble den første fredsavtalen mellom Russland og Norge i 1251. Aleksander ledet sin hær til Finland, og dermed til svenskene som hadde prøvd å adskille Russland og Østersjøen i 1256.

Aleksander utmerket seg for å være en langsiktig politiker. Han avslo ethvert forslag fra Roma om at han måtte erklære krig mot Den gylne horde, fordi han forstod hvor meningsløs enda en krig mot tatarene var på en tid da tatarene stod i en så sterk posisjon.

• Isoaho, Mari. The Image of Aleksandr Nevskiy in Medieval Russia: Warrior and Saint (The Northern World; 21). Leiden: Brill Academic Publishers, 2006 (innbundet, ISBN 90-04-15101-X).