Alfonso X

Alfonso X Konge av Castilla, León og Galicia «Konge av romerne» (omstridt)
Alfonso X
Født		23. nov. 1221[1] Toledo
Død		4. apr. 1284[1] (62 år) Sevilla
Beskjeftigelse		Skribent, astronom, hersker, komponist, lyriker, historiker, jurist
Embete		Monark av Kastilien og Leon (1252–1284)
Ektefelle		Violante av Aragón (1246–)[2][3]
Partner(e)		Maria Alfonso de Leon Mayor Guillen de Guzmán
Far		Ferdinand III av Castilla[2]
Mor		Elisabeth of Swabia[2]
Søsken		11 oppføringer Infante Henry of Castile Phillip av Kastillia Ferdinand, Count of Aumale Manuel of Castile Frederick of Castile Sancho of Castile Eleonore av Castilla Ferdinando di Castiglia Luigi di Castiglia Berenguela de Castilla Maria de Castilla
Barn		15 oppføringer Beatrice of Castile, Marchioness of Montferrat[2] Ferdinand de la Cerda Sancho IV av Castilla Peter of Castile, Lord of Ledesma[4] John of Castile, Lord of Valencia de Campos[4] Violant of Castile[4] James of Castile, Lord of Cameros[4] Beatrice of Castile Alfonso Fernández el Niño[4] Eleanor of Castile[4] Constanza de Castilla[4] Martin Alfonso de Castilla[4] Urraca Alfonso de Castilla[5][4] Isabel de Castilla[4] Berengaria of Castile, Lady of Guadalajara[4]
Nasjonalitet		kronregionen Castilien
Gravlagt		Katedralen i Sevilla
Utmerkelser		Dagen for galisisk litteratur (1980)[6]
Regjeringstid		1. juni 1252 – 4. april 1284
Forgjenger		Ferdinand III
Etterfølger		Sancho IV den modige
Alfonso X på Commons

Alfonso X (født 23. november 1221, død 4. april 1284) var konge av Castilla, León og Galicia fra 30. mai 1252 og til sin død i 1284. I løpet av det keiserlige valget i 1257 valgte en avvikende fraksjon ham til konge av romerne (latin: Rex Romanorum; tysk: Römisch-deutscher König) den 1. april. Han frasa seg sitt keiserlige krav i 1275, og da han gikk inn i en allianse med England i 1254 sa han også fra seg krav på Gascogne. Han ble kalt el Sabio eller o Sabio («den vise» eller «den lærde»), grunnet sine mangfoldige akademiske interesser.

Alfonso X utviklet det kosmopolitiske hoff som oppmuntret kunst, kultur og lærdom. Jøder, muslimer og kristne hadde framtredende roller i hans hoff. Som et resultat av hans oppmuntring til å oversette verker fra arabisk og latin til Castillas morsmål, kastiljansk (forløperen til dagens spansk),^[7] mange intellektuelle endringer skjedde, kanskje den mest kjente er oppmuntringen til å benytte kastiljansk som hovedspråk for høyere lærdom, vitenskap og lov.

Alfonso var også en framtredende forfatter av galisisk-portugisisk poesi (tidvis kalt for trovadorismo i Portugal og trobadorismo i Galicia), slik som Cantigas de Santa Maria («Sanger om Jomfru Maria»), og som er like bemerkelsesverdig for deres musikalske notasjon som for deres litterære fortreffelighet. Alfonsos vitenskapelige interesser — han er tidvis kalt for el Astrólogo, «astrologen» — fikk ham til støtte opprettelsen av de alfonsinske tabeller, og krateret Alphonsus på Månen er navngitt etter ham. Som lovgiver introduserte han den første lovverket på morsmålet i Spania, Siete Partidas, med den hensikt å etablere en felles sett av normgivende regler for kongedømmet. Han opprettet Mesta, det vil si Honrado Concejo de la Mesta på spansk,^[8] og var en sammenslutning av sauebønder på slettene.

Han degraderte myntvalutaen for å finansiere sitt krav på den tyske krone. Han utkjempet en vellykket krig med Portugal, og en mindre vellykket krig med emiratet Granada. Mot slutten av sitt styre var han oppslukt i en borgerkrig med sin eldste overlevende sønn, den framtidige Sancho IV av Castilla, som kom til fortsette også etter hans død.

Alfonso var født i Toledo som den eldste sønnen til Ferdinand III av Castilla og Elisabet av Schwaben (omdøpt til Beatrice). Hans mor var en tysk prinsesse fra huset Hohenstaufen og kusine på farssiden til den tysk-romerske keiser Fredrik II. Hun var fjerde datter til Filip, hertug av Schwaben og konge av Tyskland.^[10] Lite er kjent om Alfonsos oppvekst, men antagelig vokste han opp i Toledo. I de første ni årene av sitt liv var han den eneste tronarvingen til Castilla inntil hans far etterfulgte sin egen far, Alfonso IX av León, og forente kongedømmene Castilla og León. Han begynte sin karriere som soldat under sin fars kommando da han var kun seksten år gammel.

Etter at franske Theobald (Thibaut) ble valgt til konge av Navarra i 1234, forsøkte hans far å opprette en allianse og dynastisk forbindelse ved å gifte Alfonso med Theobalds datter Blanka av Navarra, men uten å lyktes. Derimot hadde Alfonso på egen hånd en romantisk forbindelse med Sofia Mayor Guillén de Guzmán, som fødte ham en datter i 1242, Beatrice. Sofia kom fra en aristokratisk familie ved hoffet, og han giftet seg med henne i 1240, men ekteskapet ble senere annullert og deres datter erklært illegitim.^[11][12] I 1255 ga Alfonso henne landområder i La Alcarria og med hans hjelp opprettet hun et kloster. Deres datter ble siden gift med Afonso III av Portugal.^[13]

I samme periode erobret han flere muslimske skanser i Al-Andalus sammen med sin far, blant dem Murcia, Alicante og Cádiz. I 1249 giftet Alfonso seg med Violante av Aragón, datter av Jakob I av Aragón og Yolanda av Ungarn, skjønt de var trolovet allerede i 1246.^[14]

Alfonso etterfulgte sin far som konge av Castilla og León i 1252. Det kongerike han arvet var et fjellrikt innland, langt fra de internasjonale maritime handelsveiene langs det urbaniserte Middelhavet, utestengt fra havet, unntatt ved Biscayabukten i nord, føydalt og tilbakestående sammenlignet med samtidige land lenger nord, men rikt på krøtter og sauer.^[15]

Det påfølgende året invaderte han Portugal og erobret regionen Algarve. Kong Afonso III av Portugal måtte overgi seg, men klarte å oppnå en avtale hvor han gikk med på å gifte seg med Alfonso Xs datter Beatrice av Castilla og hvor det land som ble erobret skulle bli gitt tilbake til deres mannlig arving ved dennes sjuårsdag. Bryllupet ble feiret i 1253.^[16] Da de muslimske mudéjarene gjorde opprør i 1264 søkte Alfonso hjelp hos sin portugisiske svigersønn, og ga makten over Algarve tilbake i bytte for femti riddere. Etter at mudéjarene var slått tilbake gikk han i 1267 med på å avstå Algarve. Han fortsatte dog å kalle seg for «konge av Algarve», men det kan reflektere en konservativ praksis framfor å opprettholde gammelt krav på området. I det lange løp oppnådde han en verdifull allianse langs den vestlige grensen.^[17]

I 1254 signerte Alfonso X en avtale om allianse med Henrik III, konge av England og hertug av Aquitaine, og støttet ham i hans krig mot Ludvig IX av Frankrike. Det samme året ble Alfonsos halvsøster, Eleonore av Castilla gift med Henriks tronarving, hans sønn Edvard I. Med denne dynastiske forbindelsen avsto Alfonso også samtidig for all tid alle krav på hertugdømmet Gascogne som Castilla hadde vært en pretendent til siden ekteskapet mellom Alfonso VIII av Castilla og Leonora av England. For sin del lovte Henrik III å gi støtte til Castilla i en påtenkt invasjon av Nord-Afrika. Alfonso hadde antagelig aldri tenkt å ta Gascogne i besittelse, men fant alliansen med den engelske kongen som potensielt meget nyttig. I det lange løp viste Henriks løfter å være verdiløse, og Alfonso fikk aldri annet enn velvilje fra sin engelske svigersønn Edvard I. Invasjonen av Nord-Afrika ble heller aldri en realitet.^[17]

Da Vilhelm II av Holland døde i 1256 ga det Alfonso et krav på hans trone via hans mor, datter av Filip av Schwaben. Alfonsos valg som konge av romerne (latin: Romanorum Rex). Det var en kongetittel benyttet siden keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike (1014–1024) av de tyske kongene etter å ha blitt valgt av de tyske fyrstene. Tittelen var også et krav på å bli tysk-romersk keiser som i middelalderen hadde et religiøst aspekt og var avhengig av å bli kronet av paven. Valget av Alfonso av de tyske kurfyrstene forledet ham inn i kompliserte intriger som involverte omfattende utgifter til bestikkelser. Alfonso reiste aldri til Tyskland, og hans allianse med den italienske og ghibellinske føydalherre Ezzelino III da Romano fratok ham den lovte støtten fra pave Alexander IV. Paven og Ludvig IX av Frankrike hadde i utgangspunktet favorisert Alfonso, men ble til sist overtalt av de mektige slektningene til Eleanor av Provence, svigerinne til motkandidaten Richard av Cornwall, til heller å velge sistnevnte. Richard fikk i 1256 fire av sju stemmer fra kurfyrstene. For dette resultatet måtte Richard bestikke dem, noe som kom til den store kostnaden på 28 000 mark. Richard reiste til Tyskland og ble kronet i Aachen den 27. mai 1257 som konge av romerne av erkebiskopen av Köln.^[18]

For å skaffe seg penger til sine bestikkelser måtte Alfonso degradere myntvalutaen i sitt rike, og forsøke deretter å unngå en generell prisøkning ved en egenrådig tariff som i praksis drev gode penger ut av sirkulasjon. Den lille handelen som eksisterte i hans rike og besittelser ble ruinert, og borgerne i byene og bøndene i de rurale områdene ble dypt fornærmet og opphisset. Hans adelsmenn, som han forsøkte å underkaste ved sporadiske voldshandlinger, gjorde opprør mot ham i 1272. Forsoning ble kjøpt av Alfonsos sønn Ferdinand de la Cerda i 1273. Hans privilegier som ble gitt til Mesta i 1273 og 1278 hadde åpenbart til hensikt å skape rettstvist mellom bønder og byborgere og andre under kongelig kontroll. Antagelig også for å skaffe seg midler fra saueindustrien ved å mer effektivt kunne skattelegge buskapen.^[17]

Da Richard av Cornwall døde i 1272 valgte de tyske kurfyrstene Rudolf I av Habsburg i 1273 som ny konge. Alfonso, som aldri hadde tatt kronen, ble erklært avsatt av pave Gregor X. I 1275 gjorde Alfonso et nytt forsøk og forsøkte å få til et møte med den keiserlige vikar i Italia, marki Vilhelm VII av Montferrat (som hadde etterfulgt Ezzelino) og hans ghibellinske allierte i Piemonte og Lombardia for å feire seieren mot guelferen Karl I av Anjou og bli kronet i Lombardia. Han ble imidlertid stagget i sine keiserlige ambisjoner i Provence av paven, som etter lange forhandlinger, skaffet Alfonsos muntlige bekreftelse på at han oppga tittelen konge av romerne.

Gjennom hele sitt styre ble Alfonso utfordret av adelen, særskilt familiene ledet av Nuño González de Lara, Diego López de Haro og Esteban Fernández de Castro, alle var framstående soldater og medvirkende i å opprettholde Castillas militære styrke i grenseområdene og krigssonene.

En del historikere har forstått det slik at Alfonso manglet den oppriktige formålsrettede innstillingen som kreves av en hersker og som dessuten har den bestemtheten og det temperament som kreves for å stagge og blidgjøre adelen.^[19] Andre argumentert at hans anstrengelser var altfor ensrettet fokusert på diplomatiske og finansielle forberedelser som omga hans livslange anstrengelser på å bli tysk-romersk keiser. Alfonso var ingen populær konge. Hans forsøk på å fungere som en rettvis hersker framfor en føydal overherre fremmedgjorde adelen. Hans uforholdsmessige utgifter hjemme og i utlandet fremmedgjorde hver eneste skattebetaler. Hans eventyrlyst irriterte og forstyrret hans naboer. Hans vellykte stenging av den iberiske grensen framfor videre erobring av islamske områder etterlot hans riddere uten mening og uten sjanse til å gjøre seg rike på krigsbytte. På samme tid hadde de tidligere krigene mot muslimene forhindret utviklingen av middelklassen i byene Castilla. Han klarte også å gjøre sine egne geistlige fiendtlig stemt. «Det er paradokser her: kriger, men ikke de riktige for hans baroner; rikdom, men udugelighet til å formidle den effektivt eller å leve innenfor rammene av kongens andel; overdrevne titler og høy profil andre steder i Europa i kontrast til den inngrodde tilbøyeligheten til hans folk for en mer provinsiell eksistens.»^[15]

Marinide-emiren av Marokko, påskyndet av muslimene i Granada, invaderte Spania sommeren 1275. De fikk en seier over kastiljanerne ved Écija i september. Den kastiljanske lederen Nuño González de Lara ble drept og deretter halshugget og i tillegg døde kongens eldste sønn Ferdinand de la Cerda.^[20] I oktober møtte en andre kastiljanske hær, ledet av erkebiskopen av Toledo, et lignende nederlag, men ble reddet i siste liten av Alfonsos andre sønn Sancho IV som tok kommandoen. Han klarte å samle og omgruppere troppene i siste liten. Mot slutten av året var Alfonso X nødtvungen til å inngå en fredsavtale med marinidene framfor å møte dem på nytt i løpet av våren. Det etterlot det fremste problemet om etterfølgelse til tronen. Ferdinand de la Cerda hadde to sønner, men begge var småbarn. Hans andre sønn Sancho IV krevde å bli den nye arvingen, basert på gammel kastiljansk skikk om nærhet i slekt og slekt på farssiden. Alfonso foretrakk å etterlate tronen til sin sønnesønn, men Sancho hadde adelen på sin side.

En bitter borgerkrig brøt ut som endte med at Alfonso ble tvunget i 1282 til å akseptere Sancho som sin arving framfor de yngre sønnesønnene. Kun byene Sevilla, Murcia og Badajoz forble lojale til ham. Da Alfonso forsøkte å forene nasjonen i et korstog, gikk både hans sønn, adelen og de innlandske maurerne imot ham, og da han allierte seg med sin tidligere fiende, emiren av Marokko, ble han fordømt av sine egne som en fiende av den katolske tro. Han døde beseiret, desillusjonert og forlatt i Sevilla i 1284. Han etterlot et testamente hvor han forsøkte å ekskludere sønnen Sancho. Det var invitasjon til fortsatt borgerkrig.

Historikere har generelt betraktet Alfonso som en svak leder til tross for hans effektive nyvinninger innen administrasjon. De framhever at hans tittel El Sabio ikke burde bære noe ekko av den ene mulige oversettelsen «den kloke». Og de bekreftet bedømmelsen til den jesuittiske historikeren Juan de Mariana at han grublet på himlene, men tapte jorden. Den bedømmelsen kan bli modifisert da historikerne nå begynner å gi den historiske siden av hans styre den manuskript- og kontekstsammenhengen som litterære forskere lenge har gitt hans kreative verker. Kanskje hans feilskjær var mindre personlige enn de var et produkt av omstendigheter. Under alle omstendigheter avsluttet han sitt liv på et hav av vanskeligheter, utstøtt i utlandet som keiser og detronisert hjemme i en borgerkrig ledet av hans sønn, samt sammenfallende med all misnøyen til sitt folk og av sine naboland. Mens hans fremste alliert var nå ironisk nok Marokko, døde Alfonso brått i april 1283 i den byen han hadde hjulpet sin far å erobre, Sevilla.^[15]

I 1273 opprettet Alfonso en rural forening kalt for Mesta, den full tittelen på spansk var Honrado Concejo de la Mesta, hvilket betyr «Ærefull Mestas råd», bestående av rundt 3 000 små og store saueiere i Castilla.^[21] Årsaken var at mindre ull var blitt eksportert fra de tradisjonelle stedene i England.^[22] Denne organisasjonen ble senere i økende grad mektig i landet da ull var den første store eksportartikkelen i Castilla,^[22] og skaffet et handelsoverskudd, kalt for «det hvite gull», ettersom inntektene fra ull var kritisk for befolkningens helse og velvære i vintermånedene. Ingenmannslandet, opp til 100 km, mellom nordlige Spania kontrollert av kristne og sørlige Spania kontrollert av maurere var altfor usikkert for jordbruk og ble kun utnyttet av sauer og gjetere. Etter hvert som kristne riker begynte erobre landområder sørover, begynte bønder å utnytte tilgjengelig dyrkbar mark. Det førte til konflikter med sauegjetere. Mesta kan bli vurdert som den første og mektigste rurale forening i middelalderens Europa.^[23]

Som hersker viste Alfonso evner som lovgiver og et ønske om skaffe kongedømmene som ble ekspandert under hans far ved et lovverk og en konsistent juridisk system. Fuero Real var uten tvil hans verk. Han begynte med middelalderens mest omfattende lovverk, Siete Partidas (som betyr «Lover i sju deler») som et ensartet lovverk, skrevet på morsmålet, og som utfordret den adskilte kirkeretten, og ved særskilte dommere for Mesta, bila han rettstvister mellom saueiere under kongelig kontroll. Hans anstrengelser førte til opposisjon fra adelen, geistlige og byborgere, men hans nyvinninger ble stående og ble grunnlaget for lovverket til det moderne Spania. Det har blitt argumentert at det var hans største prestasjon som hersker.^[17] Blant de 23 marmorrelieffene av lovgivere i kammeret til Representantenes hus i USA, er Alfonso X av Castilla en av dem.^[24] Partidas hadde stor betydning også i Latin-Amerika hvor det ble fulgt i århundrer, fram til 1800-tallet. Selv om lovverket konsentrerer som om lovgivende emner, har det også blitt beskrevet som en «humanistisk encyklopedi» da det også behandlet filosofiske, moralske og teologiske emner, blant dem gresk-romerske, jøde-kristne og islamitiske synpunkter.^[25]

Fra ung alder ble Alfonso utdannet i krigføring og ridderskap. I 1231 reiste han sammen med Pérez de Castron i en militær kampanje i nedre Andalucía. I verket Estoria de España, en historiebok skrevet på initiativ av Alfonso selv, og som han selv var aktiv i skrivingen og redigeringen av, beskrev han hvordan han hadde sett sankt Jakob på en hvit hest med en hvit fane og en legion av riddere som kjempet en krig overfor spanske soldater.^[26] Denne visjonen om himmelsk hær kjempende i Jerez og deltok i militære angrep, etterlot antagelig Alfonso med en stor grad av respekt for militære operasjoner og ridderskap. Hans interesse og respekt for riddervesenet kan også blitt sett i hans lovverk. Adferden til spansk ridderskap var nedfestet i Siete Partidas (2,21) hvor han skrev at riddere burde være «av god ætt og utmerke seg ved fornemhet, visdom, forståelse, lojalitet, mot, måtehold, rettferd, djervhet, og den praktiske kunnskapen nødvendig for å bedømme kvaliteten av hest og våpen.» (Siete Partidas, 21,1-10)^[27] Hensikten med å lovfeste et mål og standard for ridderlig oppførsel var antagelig ment å både oppmuntre våpenstyrke (djervhet) og begrense vold for kun rettferdig anvendelse.

Siete Partidas var langt mer et sett med lover. En seksjon var en liten manual om festninger, deres typer, utbedringer, proviantering, overgivelse, og forsvar. Om ridder forteller den hvor man blir det og hvordan man skal ri, kle seg, og spise foruten også å trene og snakke. Krigføring i alle former er behandlet i ulike avhandlinger som dekker kavaleri, infanteri, og krig til sjøs, taktikk, logistikk, artilleri, spioner, og militære rangordninger.^[15]

Kong Alfonso X utviklet en hoffkultur som oppmuntret til kosmopolitisk lærdom. Han fikk mange verker som tidligere var skrevet på arabisk og latin oversatt til Castillas morsmål kastiljansk ved sitt hoff. Alfonso «henvendte seg på morsmålet for den form av intellektuell engasjement som tidligere var ufattelig utenfor latin.»^[28] Han er kreditert for å ha oppmuntret til omfattende skriftlig anvendelse av kastiljansk framfor latin som språket ved hoffet, kirkene, og i bøker og offisielle dokumenter. Oversettelser fra arabisk og klassiske dokumenter til morsmålet oppmuntret utviklingen av spansk vitenskap, litteratur og filosofi. Senere, antagelig sammenfallende med perioden 1256–1275 da han aspirerte til å bli tysk-romersk keiser fikk han en del av disse tekstene oversatt til latin.^[29]

Hans intellektuelle samarbeidspartnere var en muslim som hadde konvertert til kristendommen, Bernardo el Arábigo, og åtte kristne hvorav fire av dem var spanjoler: Fernando de Toledo, Garci Pérez, Guillén Arremón d'Aspa, og Juan d'Aspa, og de fire andre var italienere: Johannes av Cremona, Johannes av Messina, Petrus de Regio, og Egidius Tebaldi av Parma. Den italienske gruppen synes å ha vært involvert hovedsakelig med oversettelser til latin. I tillegg var det en meget viktig gruppe av fem jøder: Yehuda ben Moshe, Isaac ibn Sid (kalt for Rabiçag), Abraham Alfaquín, Samuel Ha-Leví Abulafia, og en viss Mosheh. To av dem, Yehuda og Rabiçag, var særlig betydning, i særdeleshet som forfattere av Alfonsinske tabeller.^[29]

Alfonsos hofflærdes skriftlige kastiljansk ble formet til et litterært språk ved å regulære syntaksen og ved lånord og definisjoner for konsepter som ikke tidligere hadde vært diskutert. I historieverket Estoria de España forsøkte de å bestemme hva som var historisk fakta fra krøniker, folkeminne og arabiske kilder. Mindre faktisk var La General Estoria, en verdenshistorie med omfattende oversettelser fra Det gamle testamente.^[10]

Alfonso ikke bare ledet sin kastiljanske renessanse, men var både opphavsmann og personlig deltaker i dens mangfoldige manifestasjoner. Heller ikke bare dukket han ned i de kulturelle aktiviteter som en estetiker ved å hengi seg til en grådig appetitt; ved disse aktivitetene bidro han til omforme samfunnet, til føre Castilla selv inn i hovedstrømmen av den høyere sivilisasjon og sette i bevegelse en prosess som ville skape et forent, utdannet, kunstnerisk, og religiøst folk. Visjonen her er like bemerkelsesverdig som det innebærer. Alfonso selv kan derfor bli sett på mer i hans mektige verker enn i hans rutinemessige politiske historie; selv hans portrett er flere ganger blitt avbildet realistisk.^[15]

Som intellektuell fikk Alfonso betydelig vitenskapelig berømmelse basert på hans tilskyndelse av astronomien. Som fag omfattet astronomien også astrologi på denne tiden og ptolemeisk kosmologi som var kjent av ham via araberne. Han omga seg hovedsakelig med jødiske lærde og oversettere som gjenga arabiske vitenskapelige tekster til kastiljansk i Toledo. Alfonsos betydning omfattet forberedelsen av de alfonsinske tabeller, basert på kalkuleringene til al-Zarqali. På grunn av dette arbeidet er månekrateret Alphonsus oppkalt etter Alfonso.

Et berømt, men antagelig apokryfisk sitat tilskrevet ham er at da han hørte om forklaringen til ekstremt kompliserte matematiske beregninger nødvendig for å demonstrere Klaudios Ptolemaios' teori om astronomi var: «Om den allmektige Herre hadde konsultert meg før han satte i gang en sådan skapelse, ville jeg ha anbefalt noe enklere.»^[30]

De alfonsinske tabeller representerer Alfonsos viktigste bidrag til astronomien, men er ikke uten problemer. Det eksisterer to forskjellige utgaver av verket, den ene er på kastiljansk og den andre på latin. Den kastiljansk teksten er skrevet mellom 1263 og 1272, to hundre år etter observasjonene til arabiske al-Zarqali, og Alfonso beordret byggingen av et observatorium med de nødvendige astronomiske instrumenter for å gjøre nye observasjoner i Toledo. Med unntak av tre måneformørkelser er det vanskelig å sjekke påliteligheten i disse, men i den latinske utgaven er det nye parametre som kan være resultatet av de påståtte alfonsinske observasjonene.^[29]

Fra begynnelsen av sitt styre ansatte Alfonso jødiske, kristne og muslimske lærde ved sitt hoff, hovedsakelig for hensikten å oversette bøker fra hebraisk og arabisk til latin og kastiljansk, og han insisterte selv ha å personlig tilsyn med oversettelsene. Denne gruppen av lærde utgjorde hans kongelige scriptorium, kjent som Escuela de Traductores de Toledo («Toledoskolens oversettere»). Deres endelige utbytte var å fremme kastiljansk som lærd språk for både vitenskap og litteratur, og etablerte grunnlaget for det nye spanske språket. Denne utviklede versjonen av kastiljansk språk ervervet seg også betydelig relevans i det kongelige kanselli hvor det erstattet latin, som fram til da hadde vært det språk som vanligvis ble benyttet for kongelig diplomati i Castilla og León.^[31] Alfonsos beslutning om oppgi latin som språk for oversettelser og benytte morsmålet kastiljansk fikk viktige konsekvenser for utviklingen av spansk. Ved at han insisterte på at tekstene skulle bli oversatt som llanos de entender («lette å forstå»),^[32] sikret han seg at tekstene kunne nå et langt større lesende publikum, både i Spania og i andre europeiske land.

De første oversettelsene var kastiljanske oversjoner av dyrefabelen Kalila wa-Dimna,^[33] en bok som tilhører den litterære sjangeren av visdomslitteratur kalt for fyrstespeil: fortellinger og ordtak som hadde til hensikt å lære monarken i riktig, høvelig og effektiv ledelse.

Den fremste intellektuelle innsatsen til disse lærde var sentrert på astronomi og astrologi. Den tidligste perioden i Alfonsos styre sørget for oversettelse av utvalgte verker om magi (Lapidario, Picatrix, Libro de las formas et las ymagenes), alle oversatt av den jødiske lærde Yehuda ben Moshe (Yhuda Mosca i gammelspanske kildetekster). Disse var meget dekorerte manuskripter hvor kun Lapidario har i sin helhet blitt bevart og inneholdt det som man trodde var hemmelig kunnskap om magiske egenskaper til steiner og talismaner. I tillegg til disse bøkene om astral magi, beordret Alfonso oversettelser av velkjente arabiske astrologiske kompendier, blant annet Libro de las cruzes og Libro conplido en los iudizios de las estrellas. Den første av disse var, ironisk, oversatt fra latin (benyttet av blant annet vestgotere i Iberia) til arabisk og deretter tilbake til kastiljanske og latin.^[34] De fleste av tekstene som ble først oversatt på denne tiden har overlevd i kun et manuskript hver.

Alfonso bestilte også samlinger med krøniker, fullført i 1264. Dette historieprosjektet søkte å etablere en generell historie og støttet seg på eldre krøniker, folkeminne og arabiske kilder. Det ble et betydelig bidrag til kastiljansk prosa, og et sterkt bidrag til å selvdefinere Alfonsos forstørrete Castilla. Prosjektet besto av to deler, en historie ned til hans fars styre, Crónica general de España, i dag helst kalt for Primem crónicas general og den langt større med ambisjon om å være en verdenshistorie, Crónica general.^[15]

Dens verdenshistorie støttet seg på mange kilder, også oversettelser fra Det gamle testamente blandet med myter og fortellinger fra den klassiske verden, hovedsakelig fra oldtidens Egypt, antikkens Hellas og Romerriket. Den ble imidlertid ufullført, og stoppet opp ved Kristus' fødsel.^[35] Dens fremste prestasjon ligger i dens oversettelser fra latin og til kastiljansk.^[36] Alfonsos historieverker skilte seg ut fra forgjengerne ikke bare i bruk av morsmålet, men også ved å være opptatt av sosiale og kulturelle emner i tillegg til politisk historie. Igjen brakte Alfonso Castilla inn i den europeiske hovedstrømmen. Hans lærde gjennomsøkte og analyserte kildene, forhøyet den samtidige smaken og forsterket en før-nasjonal identitet som er et vitnemål om hans visjon om et nytt samfunn.^[15]

Disse to ble grunnsteinene i spansk historiografi, og ble meget populære, særlig fra 1500-tallet da det var en fornyet interesse for historie. Florián de Ocampo (død ca. 1558) utga en ny utgave, og Lorenzo de Sepúlveda (død ca. 1580) benyttet den som hovedkilde for sine populære romanser. Han skrev blant annet en rekke høviske fortellinger med Alfonso X som helten.^[37]

Alfons X bestilte eller var selv med på komponerte mange musikkverk i løpet av sitt liv. Disse verkene omfattet blant annet Cantigas d'escarnio e maldicer og den store samlingen Cantigas de Santa Maria («Sanger til Jomfru Maria»), som var skrevet på galisisk-portugisisk og er blant hans viktigste verk. Disse verkene er en av de største samlingene av monofoniske sanger på morsmålet som har blitt bevart fra middelalderen. De består av 420 dikt med musikalsk notasjon. Diktene omhandler stort sett mirakler tilskrevet jomfru Maria.

Alfonso fikk også oversatt Libro de ajedrez, dados, y tablas (Libro de los Juegos; «Boken med leker») oversatt til kastiljansk fra arabisk og fikk lagt til illustrasjoner som hadde til hensikt å perfeksjonere verket som ble fullført antagelig i 1283.^[38]

Libro de los juegos er et av de viktigste dokumenter for forskningen på brettspillenes historie. Det eneste kjente originalen til denne boken er oppbevart i biblioteket til klosteret San Lorenzo de El Escorial i nærheten av Madrid. Denne boken er innbundet i saueskinn og er 40 cm høy og 28 cm bred.^[39] En kopi fra 1334 er oppbevart i biblioteket til Real Academia de la Historia, det kongelige spanske akademi for historie i Madrid.

• Ballesteros-Beretta, Antonio (1963): Alfonso X el Sabio, Barcelona: Salvat
• Burns, Robert I., red. (1990): Emperor of Culture: Alfonso X the Learned of Castile and His Thirteenth-Century Renaissance, Philadelphia: University of Pennsylvania Press
• Carroll, James (2002): Constantine's Sword: The Church and the Jews, Boston: Houghton-Mifflin
• Demontis, Luca (2012): Alfonso X e l'Italia: rapporti politici e linguaggi del potere, Alessandria: Edizioni dell'Orso
• Gingerich, Owen (1990): «Alfonso the Tenth as a Patron of Astronomy» i: Márquez-Villanueva, Francisco; Vega, Carlos Alberto: Alfonso X of Castile: The Learned King (1221-1284): An International Symposium, Harvard University, 17 November 1984, Cambridge, Mass.: Department of Romance Languages and Literatures of Harvard University, s. 30–45; opptrykk i Gingerich, Owen (1993): The Eye of Heaven: Ptolemy, Copernicus, Kepler, New York: American Institute of Physics
• Gordon, Stewart (Juli–august 2009): «The Game of Kings». Saudi Aramco World (Houston: Aramco Services Company) 60 (4): 18–23. (PDF-versjon), se egen seksjon «The Alfonso X 'Book of Games'».
• Liuzzo Scorpo, Antonella (2011): «Religious Frontiers and Overlapping Cultural Borders: The Power of Personal and Political Exchanges in the Works of Alfonso X of Castile (1252–1284)» i: Al-Masaq' 23 (3): 217–236, doi:10.1080/09503110.2011.623910
• Márquez, Francisco (1995): «Vita: Alfonso X», Harvard Magazine, Jan.-Feb.: 54
• Ruiter, Michael: «Alfonso X of Castile: Alfonso the Tolerant?» (PDF), Universitety of Alberta, Libraries Journal Hosting
• Martinez, H. Salvador (2010): Alfonso X, The Learned: a Biography, overs. av Odille Cisneros, Leiden: Brill
• Musser Golladay, Sonja (2007): «Los Libros de Acedrex Dados E Tablas: Historical, Artistic and Metaphysical Dimensions of Alfonso X’s Book of Games» (PDF), Tucson: PhD diss., University of Arizona
• Nicholas, David (1999): The Transformation of Europe 1300–1600, London: Arnold
• O'Callaghan, Joseph F. (1993): The Learned King: The Reign of Alfonso X of Castile, Philadelphia, PA: University of Pennsylvania Press
• Remensnyder, Amy G. (2011): «The Virgin and the King: Alfonso X's Cantigas de Santa Maria» i: Glenn, Jason: The Middle Ages in Texts and Texture: Reflections on Medieval Sources, Toronto: University of Toronto Press, s. 285–298
• Thomas, Phillip Drennon (1970): «Alfonso el Sabio» i: Dictionary of Scientific Biography 1. New York: Charles Scribner's Sons. ISBN 0-684-10114-9. s. 122.
• Procter, Evelyn S. (1951): Alfonso X of Castile: Patron of Literature and Learning, Oxford: Clarendon Press
• Soriano Viguera, José (1926): Contribución al conocimiento de los trabajos astronómicos desarrollados en la Escuela de Alfonso X el Sabio, Madrid: Alberto Fontana
• Valdeón Baruque, Julio (2003): Alfonso X: La forja de la España moderna, Madrid: Ediciones Temas de Hoy, ISBN 84-8460-277-X
• Wacks, David A. (2007): Framing Iberia: Maqamat and Frametales in Medieval Spain, Leiden: Brill
• Weiler, Björn (2007): «Kings and Sons: Princely Rebellions and the Structures of Revolt in Western Europe, c.1170–c.1280» i: Historical Research 82 (215): 17–40, doi:10.1111/j.1468-2281.2007.00450.x

• Alfonso X (1836): Opúsculos Legales del rey Don Alfonso el Sabio del I og del II. Madrid: Real Academia de la Historia
• Cantigas de Santa Maria
• Alphonso X - Book of Games
• Libros del Saber de Astronomía Arkivert 14. januar 2009 hos Wayback Machine. - Bilder fra manuskript fra 1276.