Alfred Janson

Alfred Janson
Født10. mars 1937[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo
Død19. mai 2019[3][1]Rediger på Wikidata (82 år)
BeskjeftigelseKomponist, pianist, jazzmusiker Rediger på Wikidata
EktefelleGrynet Molvig (1965–ukjent) (avslutningsårsak: skilsmisse)[4]
FarGunnar Janson
SøskenMette Janson
NasjonalitetNorge
UtmerkelserLindemanprisen (1988)[3]
Gammleng-prisen (2010)[3]
Edvard-prisen (2008)[3]
Arne Nordheims komponistpris (2016)[3]
Musikalsk karriere
SjangerJazz
InstrumentPiano
Aktive år1960–
IMDbIMDb

Alfred Janson (født 10. mars 1937 i Oslo, død 19. mai 2019) var en norsk komponist og musiker.[5]

Musikk- og komponistkarriere

[rediger | rediger kilde]

Janson debuterte som trekkspillvirtuos i Oslos restaurantmiljø i tolvårsalderen. Hans mor, pianisten Margrethe Gleditsch, spilte en viktig rolle i hans musikalske utvikling, blant annet gjennom klaverundervisning. Hans klaverdebut som fant sted i Oslo i 1962 høstet flere lovord fra norske musikk-kritikere.[6] Han hadde også tidlig oppdrag i NRK og fikk tilbud om Europa-turné, men dette fikk hans mor satt en stopper for. Komposisjonsundervisning fikk Janson av Finn Mortensen og Bjørn Fongaard. Han hospiterte også på Musikhøgskolan i Stockholm, og deltok på et feriekurs i Darmstadt.[7]

Som utøvende musiker gjorde han seg spesielt bemerket innen jazz, og han samarbeidet på 1950-tallet blant annet nært med sangeren Nora Brockstedt.

Mange av Jansons verker bærer bud om hans bakgrunn i jazz. Blant de tidligste komposisjoner finnes det flere for jazzbesetning, som Patrice Lumumba (1961) for piano, bass og trommer. Fra 1962 begynte han å komponere mer notebunden musikk. Han gjorde seg raskt bemerket med verker som November 1962 for piano og Vuggesang for 48 strykere og sopran (1963). I 1966 vant hans orkesterverk Konstruksjon og hymne pris som beste ikke-hollandske verk i komposisjonskonkurransen ved Bilthoven-festivalen. Samme år fikk han sitt internasjonale gjennombrudd på International Society for Contemporary Music (ISCM) Verdensmusikkdager med Kanon for kammerorkester og lydbånd. Av andre større verk er balletten Mot Solen (1969), operaen Et fjelleventyr (1972), Forspill for fiolin og orkester (1975), Mellomspill for orkester (1985), Nasjonalsang (1988), Livsfrise for cello, kor og orkester (1999) og En Bibelhistorie for en skuespiller og 15 musikere (2007). For sistnevnte mottok han Edvardprisen i 2008.[8]

Det er vanskelig å plassere Alfred Janson i en stilmessig bås.[trenger referanse] Hans tidlige verker var i et modernistisk tonespråk, men han søkte seg etterhvert over i mer tonale baner. Han var selv stolt av Nocturne (1967) for blandet kor, celli, slagverk og harpe, et verk som regnes som et av hovedverkene innen norsk såkalt nyvennlighet.[trenger referanse] Han blir gjerne omtalt som en moderne romantiker, som har latt seg inspirere av både jazz og elektronikk. Hans verker avspeiler kreativ kraft, originalitet og viljestyrke, samtidig som de har en lys lyrisk undertone.[trenger referanse] Han lot seg ofte inspirere av politiske temaer, og er kanskje den eneste norske komponist som har oppnådd en demonstrasjon mot en fremførelse i Oslo Konserthus, fordi det aktuelle verk var en hilsen til spiondømte Arne Treholt.[9] Et nyere verk med klart politisk tilsnitt er A Bagdad Blues (not for Blair, not for Bush) fra 2003, som Janson skrev etter den amerkikansk-britiske invasjonen av Irak.[10] I den mer humoristisk-politisk genre står Valse Triste som en milepæl - en ikke helt snill collage over norsk kulturdebatt anno 1970.[trenger referanse] I sistnevnte genre er også korsuiten Errotikk og Pollitikk til tekst av Arild Nyquist, hvor komponisten, antakelig som den eneste i verden, benytter tempoangivelsen Hambo Lento.[11]

Et av Jansons verker som er hyppig fremført, er Sonnet No 76 for kor og solostemme (baryton eller syngende skuespiller) (2000). Verket er innspilt flere ganger, blant annet av Det norske solistkor (2006), som også bestilte verket, og Kammerkoret NOVA (2008). I 2014 urframførte trompetisten Tine Thing Helseth Jansons trompetkonsert Variasjoner over variasjoner over en norsk folketone, et verk som tar utgangspunkt i Edvard Griegs opus 24, Ballade i g-moll.

I 1991 var han festspillkomponist under Festspillene i Bergen og festivalkomponist ved Oslo Kammermusikkfestival.[12]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Alfred Janson mottok flere priser og utmerkelser for sitt virke som komponist og utøver. Han mottok Lindemanprisen i 1988 og Gammleng-prisen i 2010 i åpen klasse, i tillegg til Edvard-prisen i 2008. I 2016 ble han tildelt Arne Nordheims komponistpris.[13]

Familie

[rediger | rediger kilde]

Foreldrene hans var billedhuggeren Gunnar Janson (1901–1983) og pianisten Margrethe Gleditsch (1901–1981). Han var far til skuespiller Teodor Janson, som han fikk sammen med skuespillerinnen Grynet Molvig.

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]
  • Rosemalt Sound (1967), med Alf Cranner
  • Till Camilo Torres och revolutionen i Latinamerika – Röster i mänskligt landskap (1971), med Elisabet Hermodsson
  • Ägget är löst! (1975)
  • Interlude/Wings for chorus and jazz-ensemble/Cradle Song (1987)
  • Construction and Hymn + Canon for Chamber Orchestra and Magnetic Tape Theme * Prelude * Nocturne (1988)
  • Janson: Miscellaneous Works (1988), med Royal Philharmonic Orchestra
  • Orchestral Adventures (1995), med Bjørn Kruse, Jon Øivind Ness & Kjell Flem
  • Borealis (1992)
  • 20th Century Norwegian String Quartets (2000), med Fartein Valen, Klaus Egge & Johan Kvandal
  • Selvportrett (2002)
  • Nasjonalsang (2007)
  • En bibelhistorie (2009), med Teodor Janson, Christian Eggen, Oslo Sinfonietta
  • Janson: Nocturne (2014), med Per Nørgård
  • The Wind Blows, musikk for kor av Alfred Janson (2018), men Det Norske Solistkor og dirigent Grete Pedersen
Singler

Andre deltagelser

[rediger | rediger kilde]

Verkliste (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • November for piano (1962)
  • Konstruksjon og hymne for orkester (1963)
  • Vuggesang for 48 strykere og sopran (1963)
  • Canon for kammerorkester og 2 lydbånd (1965)
  • Tema for kor, orgel, slagverk og klaver (1966)
  • Nocturne for kor, 2 celli, 2 slagverkere og harpe (tekst: F. Nietzsche) (1967)
  • Mot solen, ballett (1969)
  • Valse triste for jazzkvartett og tape (1970)
  • Et fjelleventyr, opera i 2 akter (tekst: A. Bye og komponisten) (1972)
  • Forspill, konsert for fiolin og orkester (1975)
  • Tre dikt av Ebba Lindqvist for blandet kor (1975–80)
  • Strykekvartett (1976–78)
  • Hymne til Josef for sang og klaver (tekst: I. Hagerup) (1977)
  • Vinger for blandet kor og jazzensemble (1983)
  • Mellomspill for orkester (1985)
  • Nasjonalsang for trompet, trombone, orkester og tape (1988)
  • Tarantella for fløyte, melodica, altsaksofon, slagverk, fiolin, cello (1989–90)
  • Diafoni for 4 korpsgrupper, 4 slagverkere, signalkorps og lydbånd (sm.m. K. Kolberg og R. Wallin) (1990)
  • Sarabande for dobbeltkor, 2 horn, 2 slagverksgrupper, 2 fioliner, 2 celli og orgel (tekst: E. Dickinson) (1995)
  • Norsk dans – “Med takk til Rikard Nordraak” for kornett og strykere (1996)
  • Livsfrise for cello, blandet kor og orkester (Fragment for cello og orkester er inkludert) (1999)
  • Norsk dans rundt gullkalven for trompet, tuba, trommer og trekkspill (2000)
  • Passacaglia vendetta for stort jazzband, strykere, solotrompet og akkordeon (2000)
  • Sonnet no. 76 for kor og baritone solo (eller syngende skuespiller) (tekst: W. Shakespeare), (2000)
  • Spill for fiolin, accordeon og orkester (2001)
  • En bibelhistorie (2006)
  • Rosa : A sort of klezmer music (2007)
  • 9 skisser fra ingenmannsland (2010)
  • Blåsekvintett (2015)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 15019771p[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6dz0dqk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e www.nrk.no, besøkt 19. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, besøkt 19. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Maren Ørstavik: En folkelig elitist med spisse politiske budskap - Aftenposten 22. mai 2019
  6. ^ Erling Westher (1962). Alfred Jansons debut, Arbeiderbladet 03. juli
  7. ^ Alfred Janson - mic.no 6. desember 2006
  8. ^ «Nasjonalbibliotekets publseringstjeneste for norsk samtidsmusikk». Arkivert fra originalen 20. desember 2016. Besøkt 4. juni 2019. 
  9. ^ Rygnestad, Arild (1986): "Blåste Treholt-musikk en lang marsj", Aftenposten 15. november
  10. ^ Munter alvorsmann - Alfred Janson (1937-2019) - Klassekampen 24. mai 2019
  11. ^ Alfred Janson - Norsk biografisk leksikon
  12. ^ Alfred Janson - Store norske leksikon
  13. ^ Alfred Janson tildelt Arne Nordheims komponistpris for 2016 - regjeringen.no 12. september 2016

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alfred_Janson&oldid=22824719»