Allitterasjon

Allitterasjon eller bokstavrim betegner i metrikken trykksterke ord på rad som begynner med samme konsonant («rubb og rake»), samme konsonantkombinasjon («fri og frank») eller ulike vokaler («åt Jotunheimen ók Odins son»).^[3] Allitterasjon er en form for rim særlig kjent fra skaldekvad,^[4] og kalles da stavrim.

Historisk kjennes bokstavrim kjennes helt fra urnordisk som i innskriften på Strømsbrynet fra tidlig 600-tall: wate hali hino horna (= væte skal brynet hornet, dvs «hornet (som brynet ble båret i) skal væte brynesteinen»).^[5] Det er et nordisk stildrag felles for lærd og folkelig stil, for prosa og poesi, og eldre enn bokstavskrift. Aller mest utbredt var allitterasjon i lovspråket som holdepunkt for hukommelsen: acr oc eng/«åker og eng»; engum manne til meins/«ingen mann til mén»; til fjallz sem til fioru.^[6]

Allitterasjon brukes også i et utall dagligdagse vendinger, for eksempel «fri og frank», «folk og fe», «fjell og fjord», «over stokk og stein», «en stakket stund», «langt om lenge», «tull og tøys», «hull i hodet», «ve og vel», «takt og tone», «fra sans og samling», «på den grønne gren», «rubb og rake», «i nattens mulm og mørke», «spinke og spare», «styre og stell», «til spott og spe», «med brask og bram», «løs og ledig», «bastet og bundet», «synd og skam», «i storm og stille», «bulder og brak», «i stumper og stykker», i «stor stil», «himmel og hav», «vær og vind», «pomp og prakt», «mellom bakker og berg», «en sjel og en skjorte», «på nære nippet», «på flyende flekken», «på hengende håret», «smitt og smule», «hui og hast», «rett og riktig», «list og lempe», «ta fornuften fangen», det «lakker og lir».

Allitterasjon ble også praktisert i indoeuropeernes toleddete personnavn. På Istaby-runesteinen fra Blekinge^[7] kan man lese at steinen ble reist av hathuwulafaR haeruwulafiR, det vil si av «Hathulv, sønn av Hiorulv», der altså både far og sønn har navn med leddet -wulafaR (-ulv) i seg. Stavelsen hath- stammer fra indoeuropeisk *katu (= kamp) og utgjør første ledd i gælisk Caturix og norrønt Hathulv.^[8]

Et dominerende prinsipp ved germansk navngivning var skikken med at barnet fikk det ene leddet av farens (sjeldnere en annen slektnings) navn. Tacitus navngir to brødre, to høvdinger av cherusker-stammen, Inguiomerus og Segimerus, der det felles etterleddet opplagt stammer fra farens navn. Leddet segi- stammer fra indoeuropeisk *segho- (= seier), og gjenkjennes i oldindisk Saha-jah, gælisk Segovesus, og som leddet Sig- i norske navn som Sigbjørn og Sigrid. Samme alliterasjon ser vi i runesteinen fra Snoldelev, som er reist for Gunwald, sønn av Roald. (Roald tilsvarer det høytyske Hrodowald, men i norrøne språk forsvant w'en tidlig fra navnet.)^[9]

På Bornholm finner man likeså Bodilsker-runesteinene, der Alvkil og Thorkil reiste stein etter «Økil/Øthkil, far sin»,^[10] mens på en annen runestein Frøybjørn var sønn av Asbjørn.^[11]

Hildebrandslied, nedskrevet på 830-tallet, handler om Hadubrand, sønn av Hildebrand, sønn av Heribrand.^[12]