Andreas Haukland

Andreas Haukland
Maleri av Karl Konow
Født		10. okt. 1873[1][2] Mosjøen
Død		9. okt. 1933[1][2] (59 år)
Beskjeftigelse		Skribent, lyriker
Nasjonalitet		Norge
Andreas Haukland på Commons

Andreas Elias Haukland (født 10. oktober 1873 i Mosjøen, død 9. oktober 1933 i Napoli, Italia) var norsk forfatter og pioner innen nyrealistisk litteratur i Norge.

Andreas var sønn av Ellen Anna Antonsdotter. Han ble født utenfor ekteskap. Han var gift med tyskeren Elisabeth Hessler, med hvem han hadde sønnen Hauk Haukland. Han hadde også to døtre før ekteskapet med Elisabeth. Den ene var Borghild Robinson (utvandret til USA), og den annen var Aase Høyer-Nilsen.^[3]

Gjennom de første barneårene bodde han sammen med moren på et naustloft i Sjøgata. Moren tjente til livets opphold som sykvinne. Som åtteåring fikk sønnen ny heim på gården Haukland ved Fustvatnet i Vefsn, der han arbeidet som gjeter og dreng. Da han som nykonfirmert 16-åring dro fra Vefsn, tok han navnet Haukland.

Frem til Haukland var over 30 år gammel, hadde han levd i enkle kår. Da han fikk forfatterstipend i 1904, ble han imidlertid i stand til å reise ut i verden og tok sydover til Danmark. Senere dro han også til Spania (1909) og Italia (1910). I 1912 dro han til Tyskland, og i Berlin møtte han Elisabeth Hessler, som han i desember ble forlovet med. De giftet seg snart og flyttet om sommeren 1913 til Norge. Elisabeth kom fra en gammel tysk embetsfamilie og hadde formue. De nygifte begynte straks å se seg om etter et høvelig gårdsbruk der de kunne slå seg ned. På Hærøya i Steinsfjorden på Ringerike fant de en gård som passet. De hadde likevel ikke bodd lenge på Hærøya før den gamle rastløsheten kom over Haukland, og om sommeren 1915 kjøpte han den større gården Øgle i Østerdalen. Han ble likevel heller ikke sittende lenge med Øgle. Han solgte den og kjøpte i 1917 storgården Magnebyen Hovedgård i Värmland.

Allerede i 1918 kom familien tilbake til Norge, og Haukland begynte å se seg om etter ny gård. Samme år kjøpte han Dalborgen i Vardal ved Gjøvik}. Den ligger vakkert til på en åskam med en storartet utsikt over Mjøslandet. Gården er meget gammel, etter navnet å dømme kan den føres tilbake til de såkalte bygdeborger. Det var heller ingen liten gård, selv etter østlandske forhold. Med sine om lag 500 mål innmark og 1400 mål skog krevde den både tid og krefter av det nye husbondsfolket. Haukland la da også ned meget arbeid på gården. Han er blant dem av gårdens eiere som har dyrket opp mest jord. Etter alt å dømme hadde han da funnet seg et sted han kunne slå seg til ro. Riktignok skrev han til Johan Bojer at han skulle ønske han kunne ta fri i det minste et halvt år om gangen for bare å skrive, men Elisabeth Haukland satte svært meget inn på at de skulle bli boende på Dalborgen. Hun forsøkte derfor å få ham til å arbeide ved skrivebordet til faste tider, dog uten særlig hell. Gårdsdriften opptok ham sterkt. Han var da også meget stolt over resultatene som han oppnådde som bonde. Til Bojer fortalte han at «[...] det alment siges heromkring, at her aldrig er blit utrettet saa meget [...] som siden jeg kom hid»". To år senere ble han nødt til å gå fra gården. Han hadde kjøpt den dyrt og fikk vansker med å klare renter og avdrag. Han lot Dalborgen gå til auksjon i 1922.

Dagen etter auksjonen reiste Haukland til Tyskland med sin familie for å bosette seg der. Der ble Andreas og Elisabeth sammen med sønnen Hauk, boende i Oberbayern i om lag ett år. I 1924 flyttet Haukland til Anacapri i Italia. I de årene han bodde på Capri, mistet han kontakten med sine gamle venner. Den eneste han hadde regelmessig forbindelse med, var Johan Bojer. Den 9. oktober 1933 falt han om på gata i Napoli, rammet av slag. Dagen etter ville han ha fylt 60 år.

I 1973 ble det satt opp et minnesmerke i Byparken i Mosjøen.

Andreas Haukland var en pioner innen den nyrealistiske diktning. Han kastet lys over samfunnsklasser som tidligere hadde vært tause. Haukland hadde selv en vanskelig barndom og ungdom og det var nettopp i konflikt med sitt miljø at han skapte sin diktning. Han ropte ut sin forakt mot dette miljøet, samtidig som han ropte for å bli tatt inn i det. Han hentet ofte inspirasjon til sitt forfatterskap fra sine opplevelser i Vefsn og han lagde uttrykksfulle og talende skildringer av folkelivet i Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Andreas Haukland var en produktiv forfatter, og fikk utgitt i alt 27 bøker. Den første kom i 1898 og den siste i 1933, samme år som han døde. Det er spesielt de fire bøkene om Ol-Jørgen som for ettertida er blitt stående som hans hovedverk. Ol-Jørgen 1-4 er den første egentlige proletarskildringen i norsk litteratur, for så vidt som den bringer rallaren som motiv inn i diktningen.

• Digte, 1899.
• Sitrende sanser, 1900.
• Bonsaks fortællinger, 1902.
• Ol-Jørgens barndom, 1902.
• Udve, 1903.
• Hvide nætter, 1904.
• Hjemve, 1905.
• De store skoge, 1905.
• Havet, 1906.
• Nybyggerhistorier, 1907.
• Gunnar Rabens egteskab, 1908.
• Eli Svartvatnet, 1909.
• Gunnars lykke, 1910.
• Vildmarkens barn, 1911.
• Ormungerne, 1912.
• Til Roma, 1915.
• Nordlands fortællinger, 1916.
• Den nye manden paa volden, 1920.
• Elg, 1921.
• Nornene spinder, 1923.
• Helge den unge, 1924.
• Vikingefærden, 1925.
• Svik og sverd, 1926.
• Ane Marie Arnaas, 1927.
• Flo og fjære, 1929.
• Navar-Nils, 1930.
• Landeveiens folk, 1933.

• Hanseth, Tor: Andreas Haukland : Liv og dikning Mosjøen, 1972.

• Digitaliserte bøker av Haukland på NBdigital