Angelsaksisk bosetning i Britannia

Angelsaksiske områder i Storbritannia rundt år 600.
Artikkelen inngår i serien om

Storbritannias historie

Stonehenge
Kronologisk

Prehistorisk Britannia

Romersk Britannia

Angelsaksisk bosetning i Britannia

Middelalderens Britannia

Tidlig moderne Britannia

Det moderne Storbritannia

Geografisk

Englands historie

Irlands historie

Skottlands historie

Wales’ historie

Tematisk

Det britiske imperiet

Angelsaksisk bosetning i Britannia omhandler britisk historie fra begynnelsen av 400-tallet og utpå 500-tallet da germanske folk og stammer invaderte, innvandret, okkuperte og bosatte seg i deler av Sub-romersk Britannia (hovedsakelig det som vi i dag kaller England) i løpet av den europeiske folkevandringstiden. I løpet av 500-tallet oppsto det flere mindre og større angelsaksiske kongedømmer som Kent, Northumbria (Bernicia og Deira) og Lindsey antagelig langs allerede eksisterende grenser, mens de vestlige kongedømmene Wessex og Mercia viste få tegn på kontinuitet.

Den tradisjonelle inndelingen av germanerne i anglere, saksere, og jyder kommer fra Historia ecclesiastica gentis Anglorum av Beda. Imidlertid har historiske og arkeologiske undersøkelser vist at en større rekke av germanske folk kom fra kystene av Friesland, Niedersachsen, Jylland, og til dels sørlige Sverige også flyttet til Britannia i denne tiden.[1]

Brytonisk språk og kultur, og den politiske makten og systemet til britonere, ble erstattet i disse områdene over tid, men forble værende i Wales, Cornwall og for en tid i Hen Ogledd («Det gamle nord»), et område som i dag er nordlige England og sørlige Skottland. I løpet av denne perioden utvandret britonere av ulike årsaker over Den engelske kanal og bosatte seg i Armorica, dagens Bretagne i Frankrike, og etablerte Britonia i Galicia i den nordvestlige delen av dagens Spania.

Lingvistisk bevis

[rediger | rediger kilde]

Lingvistisk bevis kan bli tolket som en kulturmarkør for hva som påvirket regionene.[2] Studiet av angelsaksisk (gammelengelsk) har vist få spor av et keltiskspråklig underlag. En nyere studie (2004) har framvist en diglossimodell som har til hensikt å forklare de faktiske endringene som skjedde mellom gammelengelsk og mellomengelsk. I henhold til denne modellen var gammelengelsk det skriftlige språket i den angelsaksiske perioden, men en stor andel av befolkningen snakket en form for keltisk-engelsk som ble blandet til mellomengelsk etter den normanniske erobringen og sammenbruddet til de øverste angelsaksiske samfunnsklassene.[3][4][5] Forskeren Jan Niehues har foreslått at ord fra de ulike keltiske språkene kan bli funnet i bortimot alle sfærer i det engelske språk, fra fornavn og etternavn til stedsnavn, til vanlige substantiv og selv et antall av verb.[6] Han har også pekt på at det er ingen generell enighet om hvor stor det keltiske bidraget til engelsk ordvalget faktisk er, og uansett hvor lite det er, er det ennå ikke anerkjent i sin helhet.[6][7] Keltisk er hevdet som en grunn til endringer fra et syntetisk språk til et analytisk språk (uttrykke mening gjennom ordendinger for å uttrykke mening gjennom ordorden),[3] og bruken av progressive (eksempelvis «I am reading», «jeg leser»).[8][9] Keltisk påvirkning er også benyttet for å forklare underlige elementer i engelsk, eksempelvis avhengighet av semantisk nøytrale «do» («I don't know» framfor «I know not»)[10] og mangelen av ytre eier i engelsk, en tankekonstruksjon som er tilstede i alle betydelige europeiske språk, unntatt keltisk. (Engelsk benytter «then someone gouged out his eyes», men aldri «someone gouged him the eyes out» som er den germanske strukturen.)[11]

Latin fortsatte å bli benyttet for skrift, men aldri i dagligtale.

Tilsvarende har studier av stedsnavn gitt holdepunkter om den lingvistiske historien i et område. England (unntatt Cornwall) viser forholdsvis lite bevis i dag av keltisk i sine stedsnavn. Det er spredt keltiske stedsnavn over det hele, og økende mot vest. Det er også keltiske navn på elver og topografi. Stedsnavn og lingvistiske bevis har blitt forklart med argumentet at det var bosetning av angelsaksere som var politisk og sosialt dominerende i sørlige og østlige Britannia, og deres språk og kultur ble også tilsvarende dominerende i de samme områdene. Navn med et latinsk element antyder en kontinuitet i bosetningen, mens en del stedsnavn har navn fra hedenske germanske guddommer. Navn av britonsk opprinnelse er vanligvis oppfattet som en indikasjon på en bevart britonsk befolkning, selv om det ikke nødvendigvis er tilfellet. Navn basert på angelsaksiske ord for de britonske, wealh, har også blitt oppfattet som en indikasjon på britonsk fortsettelse i befolkningen. Et eksempel er Walton i betydningen britonsk befolkning og dette navnet er funnet i mange deler av England.

Epigrafisk bevis, som anglosaksiske runer, har gitt ytterligere en kilde til informasjon om bosetningen av angelsaksere i denne perioden.

Genetiske bevis

[rediger | rediger kilde]

Nyere forskning som har analysert Y-kromosom og mitokondrielt DNA hos folk som i dag lever i Storbritannia og på kontinentet har gitt en del innsyn i befolkningsbevegelser i løpet av sub-romersk perioden. En studie fra 2002 fra University College London (Weal et al.) ble fortolket som at den viste muligheten av en storstilt angelsaksisk folkevandring til sentrale og østlige England (redegjorde for 50 til 100 prosent av befolkningen for denne tiden i sentrale England).[12] En mer utførlig studie i 2003 (Capelli et al.) har imidlertid antydet at det har vært betydelig mindre innvandring av angelsaksere til andre regioner av England, og antyder at overgangen mellom England og Wales var mer gradvis enn tidligere forskning har antydet. Forskningen ga også bevis på at alle områder på De britiske øyer hadde en del før-angelsaksisk genetisk komponenter. Den identifiserte ikke en merkbar forskjell i Y-kromosomene av den antatte kildebefolkningen til angelsakserne og de senere danske og norske bosetterne i vikingtiden, således registrerte undersøkelsen begge sett av kromosomer som tilhørte samme gruppe. Da studien inkluderte prøver fra Friesland benyttet av Weale et al. (2002) som en kildebefolkning for angelsakserne fant den ikke noen statistisk betydningsfull forskjell mellom disse prøvene og den nordgermanske og norrøne gruppen. Alle prøver fra kontinentet var statistisk forskjellig fra britiske prøver. På den andre siden viste de viktigste komponentanalysene at prøver fra Friesland, om enn nærmere geografisk til nordgermanerne og de norrøne, en del nærmere til de britiske prøvene enn de til nordgermanerne og de norrøne.[13]

Andre har tolket de genetiske bevisene nevnt over annerledes. Stephen Oppenheimer i boken The Origins of the British: A Genetic Detective Story, og nye DNA-prøver (Y-kromosm og mtDNA) av Bryan Sykes for hans bok Blood of the Isles har antydet at bidraget til den britiske genbanken fra angelsaksere og andre sene innvandrere kan ha vært svært begrenset. Omtrent to-tredjedeler av forfedrene til det engelske folk er paleolittiske bosettere som innvandret fra vesteuropeiske istiden. Dette er sammenlignende til rundt tre-fjerdedeler av forfedrene til folk på De britiske øyer.[14] Denne observasjonen kan støtte ideen om slektskap i oldtiden mellom befolkningene i kystområdene mot Atlanterhavet i Europa, skjønt østlige og sørøstlige kystene av Storbritannia tilhørte ikke denne sonen.[15] Oppenheimer hevdet at flertallet av de britiske gentypene stammer fra paleolittiske Iberia.

Sykes og Oppenheimer hevder at selv i østlige delen av England, hvor det er de beste bevisene for innvandring, ikke mer enn 10 prosent av slektslinjene på farssiden kan bli utpekt som kommende fra en anglosaksisk innvandring og at i de samme engelske regionene er 69 prosent av de mannlige slektslinjene fortsatt av innfødte, opprinnelige opprinnelse. Oppenheimer postulerer en mulig før-anglosaksisk genetisk forhold mellom den moderne befolkningen i England (særlig sør og øst) og folk som levde på motsatt side av Nordsjøen. Det indikerer en langt eldre før-romersk germansk innflytelse i sør og øst i England. Det er en del bevis på at Y-kromosom haplogruppe I, som opptrer i tilsvarende frekvenser rundt kysten av Nordsjøen, kan representere en mesolittisk kolonisering framfor en anglosaksiske innvandring slik som det er argumenter av andre forskere. Denne haplogruppen representerer en innvandring fra Balkan som kan ha reist langs de europeiske elvene i innlandet framfor langs kysten av Atlanterhavet.[16]

Oppenheimer har også postulert at ankomsten av germanske språk i England kan være betydelig tidligere enn tidligere antatt, kanskje faktisk fra tiden før romerne okkuperte England, og at både på fastlandet og den galliske stammen belgierne, Belgae, i England kan ha vært germansktalende folk og representerte nære beslektede grupper (eller enkelt kanalkryssende etnisk gruppe). De invasjonene som Beda nedtegnet kan derfor ha vært utbyttingen av en germansk elite med en annen.[17]

Grad av folkevandringer

[rediger | rediger kilde]

Det har lenge vært hevdet at angelsakserne utvandret til De britiske øyer i et stort antall på 400- og 500-tallet, til sist erstattet de innfødte britonske folkene. Historikeren Frank Stenton, spesialist på angelsaksere, har oppsummert denne oppfatningen i 1943, skjønt godgjorde i stor grad for at britonerne overlevde, ved å argumentere «at den større delen av sørlige England ble oversvømmet i den første fasen av krigen».[18] Denne tolkningen var basert på skriftlige kilder, i særdeleshet Gildas, men også senere kilder som den angelsaksiske skribenten Beda, og fremmet det syn at innvandringen av angelsaksere var en voldelig hendelse. Stedsnavn og lingvistiske bevis har også blitt fremmet som støtte for dette synet ettersom svært få britonske stednavn har overlevd i østlige Britannia, svært få keltiske ord har gått inn i angelsaksisk språk, og utvandringen av brytonsk språk og folk fra sørvestlige Britannia til Armorica på fransk side av kanalen, det området som til sist ble Bretagne.[19]

Denne tolkningen har i særlig grad vært gjeldende for tidligere engelske historikere som ønsket å fremme den oppfatning at England hadde utviklet seg forskjellig fra resten av Europa med et begrenset monarki og med stor grad av frihet. Dette, ble det argumentert, kom fra masseinnvandring av angelsaksere. Mens dette synes aldri var universal, — Edward Gibbon mente at det måtte ha vært en stor grad av britonsk overlevelse — var dette det dominerende paradigmet. Selv om mange forskere utfordret dette argumentet har det tradisjonelle synet fortsatt blitt opprettholdt av mange historikere, Lawrence James har eksempelvis nylig hevdet at England ble «nedsunket ved en angelsaksisk strøm som feide alt romano-britisk unna»."[19]

Teorier for reduksjon

[rediger | rediger kilde]

Det tradisjonelle synet har dekonstruert til en viss grad, og i betydelig grad i del sirkler, siden 1990-tallet. I sentrum for dette er en ny vurdering og overslag av antallet anglesaksere som kom til Britannia i løpet av denne perioden. En mindre antall er noe akseptert, noe som betyr at det meget usannsynlig at den eksisterende britonske befolkningen ble i det vesentilige erstattet av angelsaksere.[20] Sakserne er således sett på som en herskerklasse som gikk inn i den lokale befolkningen. Således kan en del «saksiske» graver like gjerne være britonske,[21] skjønt mange forskere vil ikke strekke seg så langt og betviler en slik fortolkning.[22][23][24]

Det tradisjonelle synet om en storstilt innvandring av anglesaksere og en brutal invasjon er mest utfordret av historikeren og arkeologen Francis Pryor som er overbevist om at folkevandringen fra Nord-Europa til Britannia var en langsom, fredelig og begrenset prosess som resulterte i en kulturtilførsel. Dette synet ble klart uttrykt i hans fjernsynsprogram Britain AD: King Arthur's Britain for Discovery Channel og hans påfølgende bok Britain AD: a quest for Arthur, England and the Anglo-Saxons.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Slaver var maskineriet for både økonomien og hæren i Romerriket. Beregninger for forekomsten av slaveri i Romerriket varierer, en del beregninger hevder at rundt 30 prosent av befolkningen på 100-tallet var slaver.[25] Den germanske regionen var en av hovedkildene for nye slaver. Forretningen med å selge slaver ble hovedsakelig utført av forhandlere som fulgte etter de romerske hærene. Tilkomsten på slaver minsket etter den store ekspansjonsfasen, og senere, rundt 210, var det en betydelig økning av piratvirksomhet i nedre del av Nordsjøområdet og nedover langs Den engelske kanal som bidro til avhjelpe Romerriket med deres knapphet på friske slaver. Pirater angrep landsbyer i området, tok folk til fange for løsepenger eller for salg som slaver. I det området som ble Dublin i Irland var en hovedbase for kjøp og salg av slaver, både av mennesker innlands og utlendinger, rundt år 500.

Under keiser Diokletian ble slavereformen Ius Colonatus introdusert en gang rundt 286 som fastsatte en rekke regler for slaver og som forbedret deres levevilkår. Slaveeiere betalte en skatt for å forhindre rekruttering av slaver til hæren. Det førte til en germanisering og barbarisering av hæren da skatten ble benyttet for å hyre inn leiesoldater. Britannia krevde bortimot 3 eller 4 romerske legioner for å opprettholde kontroll. Etter slaget ved Adrianopel (378) førte reformene av foederati til praksisen med at hele barbariske stammer fikk betalt i utbytte for at de avga krigere som slåss som soldater i de romerske hærene. Reformen hospitalitas involverte at å bevilge en tredjedel av landet i en region til barbarer som hadde angrepet disse landene. Til gjengjeld erklærte disse folkene sin lojalitet til keiseren og ga militær støtte ved behov, men opprettholdt ellers deres uavhengighet. Det er mulig at en del germanske folk kan ha blitt boende i Britannia etter disse reformene.

Mellom 200- og 400-tallet levde mange folk langs grensene til Romerriket som ble jaget av hunerne. Dette var den perioden hvor de germanske befolkningene i størst antall forflyttet seg til De britiske øyer.

Den justinianske pesten

[rediger | rediger kilde]

Befolkningen i Britannia kan ha blitt sterkt redusert etter romersk tid på mellom 1,5 og 3 millioner. Denne reduksjonen kan ha skjedd på grunn miljømessige endringer eller ved pest som kopper. Det er kjent at en gang rundt 600 e.Kr. ble kopper spredt fra India til Europa.[26] Det er også kjent at Den justinianske pesten kom til middelhavsregionen på 500-tallet og at den nådde De britiske øyer i år 544 eller 545 da den nådde Irland.[27] Det er beregnet at pesten drepte så mange som 100 millioner mennesker over hele kloden og førte til et befolkningsfall på mellom 50 og 60 prosent i årene mellom 541 og 700.

Angelsaksisk bosetning

[rediger | rediger kilde]

I henhold til den forskningen som ble utført av University College London kunne angelsaksiske bosettere nyte en betydelig sosial og økonomisk fordel over de innfødte keltiske britonerne[28] som levde i hva som i dag er England for mer 300 år fra midten av 400-tallet.[29][30][31]

Arkeologer har avdekket keltiske britonske gjenstander i England som er datert fra senere tid enn fra den påståtte eller antatte angelsaksiske «apartheid» av britonerne. Eksempelet i Calleva (Silchester) har betydning ettersom det beviser at det var vedvarende urban bosetning også i den tiden etter romerne og i den angelsaksiske perioden.[32] Områdene rundt fjellkjeden Penninene beholdt en sterk keltisk kultur. Et eksempel er at det fortsatt ble snakket kumbrisk språk fram til slutten av 1100-tallet, og lenger sør ble kornisk beholdt enda lengre, fram til 1700-tallet. Enkelte keltiske tradisjoner og ord har blitt bevart fram til i dag flere steder, og en del stedsnavn, eksempelvis s Pen-y-Ghent i Yorkshire.

De første angelsaksiske kongene

[rediger | rediger kilde]

De følgende er semilegendariske konger fra 400- og 500-tallet som er kreditert med etableringen av de første angelsaksiske kongedømmene i England:

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Collingwood, R. G.; et al (1936): «The English Settlements. The Sources for the period: Angles, Saxons, and Jutes on the Continent». Roman Britain and English Settlements. Oxford, England: Clarendon. ss. 325 et sec.
  2. ^ Se Jackson, Kenneth: Language and History in Early Britain: A Chronological Survey of the Brittonic Languages, (Edinburgh, 1953) for en tradisjonell introduksjon.
  3. ^ a b Tristram, Hildegard (2004): «Diglossia in Anglo-Saxon England, or what was spoken Old English like?», I: Studia Anglica Posnaniensia 40, ss. 87-110
  4. ^ Hickey, Raymond: The Handbook of Language Contact. s. 8.
  5. ^ Hildegard Tristram: «Why don't the English speak Welsh?» Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF), i: The Britons in Anglo-Saxon England, N.J.Higham (red), The Boydell Press.
  6. ^ a b Niehues: «The Influences of the Celtic Languages on Present-Day». Kapittel 7. Celtic Words and Names in English
  7. ^ White, David L.: «On the Areal Pattern of 'Brittonicity' in English and Its Implications» i: The Celtic Englishes IV, Hildegard Tristram (red), Potsdam University.
  8. ^ Markuu Filppula: «Contact and the Early History of English» i: The Handbook of Language Contact , ss. 438-441, Raymand Hickey (red.) (også Hickey ss. 20 mens forklarer sammenfall).
  9. ^ Poppe, Erich(2002): «The Expanded Form in Insular Celtic and English: Some historical and comparative considerations with special emphasis on Middle Irish». I: Filppula, Markku; Klemola, Juhani; Pitkanen, Heli (red.): The Celtic Roots of English. Studies in Language, bind 37. Joensuu: University of Joensuu, Faculty of the Humanities. ss. 237-270
  10. ^ McWorther, John (2006): «What else happened to English?: A brief for the Celtic Hypothesis» Arkivert 1. november 2010 hos WebCite (PDF)
  11. ^ Vennemann, Theo (2005): «English - a German dialect?» Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF), I: Filppula, Markku; Klemola, Juhani; Pitkanen, Heli (red.): The Celtic Roots of English. Studies in Language, bind 37. Joensuu: University of Joensuu, Faculty of the Humanities. ss. 18.
  12. ^ Weale, Michael E.; Weiss, Deborah A.; Jager, Rolf F.; Bradman, Neil; og Thomas, Mark G. (2002): «Y Chromosome Evidence for Anglo-Saxon Mass Migration», Molecular Biology and Evolution 19:1008–21.
  13. ^ Capelli, Cristian; Redhead, Nicola; Abernethy, Julia K.; Gratrix, Fiona; Wilson, James F.; Moen, Torolf; Hervig, Tor; Richards, Martin; Stumpf, Michael P. H.; Underhill, Peter A.; Bradshaw, Paul; Shaha, Alom; Thomas, Mark G.; Bradman, Neal & Goldstein, David B. (2003): «A Y Chromosome Census of the British Isles» (PDF), Current Biology 13(11):979–984; DOI 10.1016/S0960-9822(03)00373-7.
  14. ^ Det er antatt at det var tre menneskelige befolkninger som var «flyktninger» fra istiden i Europa i løpet av den siste makismale istiden (LGM). Oppenheimer, ss. 102–103.
  15. ^ Cunliffe, 1995: Iron Age Britain. ISBN 0-713-48839-5. ss. 7.
  16. ^ Oppenheimer 2006:166-169.
  17. ^ Oppenheimer 2006, ss. 268–307.
  18. ^ Stenton, F.M. (1973): The Anglo-Saxons, 3. utg., Oxford: University Press, ss.30
  19. ^ a b James, Lawrence (2002): Warrior Race, London: Abacus. ss.30
  20. ^ Jones, Michael: The End of Roman Britain, ss.8-38.
  21. ^ Pattison, John E. (2008): «Is it Necessary to Assume an Apartheid-like Social Structure in Early Anglo-Saxon England?», Proceedings of the Royal Society B. 275(1650):2423-2429; DOI 10.1098/rspb.2008.0352.
  22. ^ Thomas, Mark G.; Stumpf, Michael P. H. & Hark, Heinrich: Evidence for an apartheid-like social structure in early Anglo-Saxon England Arkivert 31. oktober 2008 hos Wayback Machine. (PDF). Royal Society.
  23. ^ Capps, David: The Anglo-Saxon Settlement of England, Vortigern Studies
  24. ^ Bakken, William (16. november 1994): The End of Roman Britain: Assessing the Anglo-Saxon Invasions of the Fifth Century Arkivert 27. februar 2009 hos Wayback Machine., Minnesota State University, EMuseum
  25. ^ Encyclopædia Britannica's Guide to Black History: Historical survey > Slave societies
  26. ^ «Edward Jenner and the history of smallpox and vaccination». Arkivert fra originalen 23. april 2006. Besøkt 27. november 2010. 
  27. ^ 6th-10th century AD
  28. ^ English and Welsh are races apart, BBC News 30. juni 2002
  29. ^ «Evidence for an apartheid-like social structure in early Anglo-Saxon England». Arkivert fra originalen 6. april 2020. Besøkt 27. november 2010. 
  30. ^ Ancient Britain Had Apartheid-Like Society, Study Suggests
  31. ^ 'Apartheid' slashed Celtic genes in early England
  32. ^ Koch: Celtic Culture. s. 333: «Calleva (Silchester) er betydelig ettersom det har framskaffet bevis på vedvarende urban besittelse i den postromerske tiden...»

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Henson, Donald (2006): The Origins of the Anglo-Saxons. Hockwold-cum-Wilton, Norfolk: Anglo-Saxon Books. ISBN 1898281408.
  • James, Edward (2001): Britain in the First Millennium. London: Hodder. ISBN 0340586877.
  • Koch, John T. (2006): Celtic culture: a historical encyclopedia. Oxford: ABC-CLIO Ltd. ISBN 1851094407.
  • Niehues, Jan (2008): The Influences of the Celtic Languages on Present-Day English. Norderstedt: Grin Verlag. ISBN 3640214080.
  • Pryor, Francis (2004): Britain AD: a quest for Arthur, England and the Anglo-Saxons. HarperCollins. ISBN 0-00-718187-6.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Angelsaksisk_bosetning_i_Britannia&oldid=24721559»