Anna av Kyiv

Anna av Kyiv
Født		ca. 1025[1] Kyiv[2]
Død		1070-årene[1]
Beskjeftigelse		Aristokrat
Embete		Regent (Filip I av Frankrike, 1060–1066) Fransk dronninggemalinne (1051–1060)
Ektefelle		Henrik I av Frankrike (1051–1060) (bryllupssted: Reims)[3][2][4][5] Raoul IV de Vexin[5]
Far		Jaroslav I av Kyiv[3][1]
Mor		Ingegjerd Olofsdatter[3]
Søsken		8 oppføringer Ellisiv av Kyiv[3] Anastasia av Kiev[3] Vsevolod I av Kyiv[3] Iziaslav I av Kiev Igor Yaroslavich Svjatoslav II av Kyiv Volodymyr Jaroslavytsj Vjatsjeslav Jaroslavytsj
Barn		Filip I av Frankrike[3][6][2][1] Hugo av Vermandois[3][2][1]
Nasjonalitet		Frankrike
Signatur
Anna av Kyiv på Commons

Anna av Kiev (født ca. 1024, død 5. september 1075), i Frankrike også i begynnelsen omtalt som Anne eller Agnes de Russie,^[7] var dronning av Frankrike som gift med Henrik I av Frankrike, og etter hans død i 1060 og fram til 1065 styrte hun som regent for sin sønn Filip I av Frankrike. Anna var halvt svensk som datter av russiske Jaroslav I av Kiev og den svenske prinsessen Ingegjerd Olofsdatter.

Anna står som grunnlegger av klosteret St. Vincent Abbey i Senlis i regionen Hauts-de-France i nordlige Frankrike. Hun var den første som kronet som dronning i Reims og den første kvinnelige regent av Frankrike.

Anna ble født en gang mellom 1024 og 1032. Hennes foreldre var Jaroslav I av Kiev med tilnavnet den kloke, og hans andre hustru, Ingegjerd Olofsdatter, datter av Olof Skötkonung av Sverige.^[8] Lite er kjent om hennes barndom, men hun fikk en god utdannelse, og kunne lese og skrive, om enn i det kyrilliske alfabetet, noe som var sjelden blant adelige eller kongelige kvinner på denne tiden.

I tiden 1043–1044 ble Anna foreslått som egnet giftemateriale for Henrik III av Det tysk-romerske rike, som var blitt enkemann, men denne planen ble aldri gjennomført. Etter at kong Henrik av frankerne var blitt enkemann da hans unge hustru Mathilde av Friesland døde i 1044, søkte han etter en kristen prinsesse i Europa som var egnet som ny hustru. Han hadde problemer med å finne en kvinne som han ikke var i slekt slik at pavens lov mot konsangvinitet (blodsslektskap) ikke ble overtrådt.^[9] I 1049 sendte Henrik en ambassadør til fjerne Kiev, og han kom tilbake med Anna. Politisk var det ingen stor fordel da Kiev var altfor langt unna Frankrike, men ekteskapet ble betraktet som fordel grunnet hennes rang og ettersom hun beviselig kom fra en fruktbar familie og hadde selv mange søsken. I tillegg brakte hun med seg rikdommer til ekteskapet, inkludert en hyasint (et kostbart oransje eller rødt mineralvariant av zirkon) som abbed Suger senere festet på relikvieskrinet til sankt Denis (helgenen Dionysius).^[10]

Anna og Henrik ble gift i katedralen Notre-Dame de Reims den 19. mai 1051.^[11] Umiddelbart etterpå, ettersom katedralen var Frankrikes tradisjonelle kroningskirke, ble hun kronet som Frankrikes dronning, fulgt av flere uker med feiringer. Hun ble den første fransk dronning som ble kronet ved Reims. Kun et år etter bryllupet oppfylte Anna hennes viktige oppgave med en å føde en arving til tronen, den framtidige kong Filip I. Anna er ofte kreditert for å ha innført den greske navnet Filip til de kongelige familier i Vest-Europa som hun ga til sin førstefødte sønn; hun kan ha importert dette greske navnet (Philippos, fra philos og hippos, i betydningen «elsker hester») fra hennes østortodokse kultur.^[12]

Anna kom til å spille en viktig personlig rolle som dronning av Frankrike. Som dronning var hennes rolle å fungere som administrator av det kongelig hoff og dets husholdning, ha oppsyn med oppfostringen av de kongelige barna og fungere som beskytter av kirkelige institusjoner som klostre. Hun spilte også en politisk rolle. Hun ri en hest, var velinformert om de politiske forhold, og deltok aktivt i styret av Frankrike. Hun fulgte kongen på hans inspeksjonsreiser rundt om i Frankrike og var utnevnt som et medlem av det kongelige råd. Mange franske dokumenter bærer hennes signatur, skrevet i gammelslavisk språk: Ана Ръина, «Anna Regina», det vil si Anna dronningen. Pave Nicolaus II, som selv var fransk, var overrasket over Annas politiske dyktighet og skrev til henne i et brev:

«Ærverdige frue, berømmelsen av dine dyder har nådd våre ører, og med stor glede hører vi at du utfører dine kongelige plikter i denne meget kristne tilstand med tilrådelig nidkjærhet og briljant forstand.»^[13]

Henrik respekterte sin hustru i den grad at mange av hans påbud har inskripsjonen «Med enighet med min hustru Anna» og «I nærvær av dronning Anna». Franske historikere har pekt på at det er ingen andre tilfeller i fransk historie hvor kongelige påbud har slike inskripsjoner.

Den 4. august 1060 døde Henrik og ble etterfulgt av sin sønn Filip I som da var åtte år gammel. Mens han var mindreårig fungerte Anna, som et medlem av det kongelige råd, som regent av Frankrike og med grev Boudewijn V av Flandern som hennes medregent i henhold til den avdøde kongens testamente. Hun var den første dronning av Frankrike som fungerte som regent. Anna var en lese- og skrivekyndig kvinne, sjelden for sin tid, men det var en del opposisjon mot hennes regentskap grunnet at hennes franske språk ikke var flytende. Hennes involvering i statens affærer er åpenbar: hun fulgte Filip på hans inspeksjonsreiser rundt om i Frankrike slik hun også hadde gjort med hans far. I løpet av hennes første år som regent er hun navngitt i elleve statsdokumenter.

I 1061 innledet Anna et forhold til grev Raoul IV av Valois, en mektig adelsmann i nordlige Frankrike. Problemet var at Raoul allerede var gift med Eleanor de Montdidier, og for å stå fritt til fortsette sitt forhold til enkedronningen anklaget han sin hustru for utroskap for å kunne forlate henne. Den tradisjonelle fortellingen har beskrevet at Raoul organiserte en bortførelse av Anna mens hun var på jakt i Senlis og fraktet henne til Crépy-en-Valois hvor han giftet seg med henne. Det er ingen bevis for at hun ble bortført eller på andre vis tvunget inn i ekteskap.^[14] Han kom seg således nær kongens indre sirkler og ble en viktig rådgiver for den unge Filip livet ut. En samtidig med Raoul skrev: «Hvor stor han var kan også ble samlet fra det enkle faktum at han giftet seg med moren til kong Filip etter at hennes ektemann var død.»^[15] På den tiden da Raoul ble gift med Anna var hun rundt tretti år gammel, og ekteskapet med enkedronning skaffet Raoul minst tre fordeler: det brakte ham en medgift som omfattet et kloster ved Laon, innflytelse ved hoffet, og det skaffet ham prestisje grunnet Annas høye rang.^[16]

Raoul IV var imidlertid Boudewijn V av Flanderns største rival i nordøstlige Frankrike, og en trussel mot hans innflytelse over den unge kongen. Raoul forble den viktigste rådgiveren for kongen etter Boudewijn. Han står som vitne på rundt tretti kongelige dokumenter, uttrykkelig kalt for «rådgiver» i et av dem,^[17] og i 1069 kalte Raoul seg selv for kongens stefar.^[18]

Hans tidligere hustru, Eleanor, ble sittende med skammen for å være anklaget for utroskap, foruten at han beholdt de eiendommer som hun hadde ført inn i ekteskapet, og appellerte til pave Alexander II som satte i gang en undersøkelse.^[19] Denne resulterte i at ekteskapet mellom Anna og Raoul ble erklært ugyldig grunnet bigami og Raoul IV ble ekskommunisert (bannlyst) i mars 1062.^[14] Det er ingenting som tyder på at Anna ble inkludert i ekskommunikasjonen, men det synes som om hennes fiender ved hoffet klarte å benytte skandalen til å få den unge kongen til å bli misfornøyd med sin mor og hennes nye ektemann. Ved begynnelsen av 1065, antagelig tidligere, var hun tilsynelatende ikke lenger ved hoffet. Ved dette året var Filip tretten år, tradisjonelt den alder hvor en konge av Frankrike ble betraktet som voksen nok til å styre i egne kraft. Hennes regentskap kan således ha vært avsluttet dette året uavhengig av hennes problematiske andre ekteskap. I løpet av 1065 var hun tilbake ved hoffet, men formelt ble hun fortsatt anerkjent som medregent med grev Boudewijn V.^[14][20] Raoul IV ble heller ikke forvist fra hoffet, til tross for hans ekskommunikasjon, og han deltok i kongens kriger i tidsrommet 1065 og 1072.

Anna grunnla klosteret St. Vincent Abbey i Senlis mellom 1062 og 1069.^[21] Hun grunnla også benediktinerordenens nonnekloster Saint-Rémi i samme by, sannsynligvis for å få sitt andre ekteskap akseptert. Tilsynelatende levde hun sammen med Raoul IV til tross for hans ekskommunikasjon.

Den unge kongen Filip ble forsont med sin mor, noe som passet bra da han selv havnet i en tilsvarende knipe på 1090-tallet. Det er bekreftet at Anna var tilstede ved hoffet ved Filips bryllup med Bertha av Holland i 1071.

Raoul IV døde i september 1074 og var da fortsatt ekskommunisert.^[22] Han ble gravlagt i kirken Saint-Pierre i Montdidier. Anna bodde antagelig fast ved hoffet, og døde i 1075. Hun ble gravlagt i klosteret Villiers Abbey i La Ferté-Alais, 52 km sør for Paris. Markeringen av hennes død er 5. september. Alle påfølgende franske konger var hennes etterkommere.

Med kong Henrik I av Frankrike fikk Anna følgende barn:

• Filip I av Frankrike (23. mai 1052 – 30. juli 1108)
• Robert (ca. 1055 – ca. 1060)
• Emma (1055 – ca. 1109)
• Hugo av Vermandois (1057 – 18. oktober 1102)

• Bauthier, Robert-Henri (1985): «Anne de Kiev reine de France et la politique royale au Xe siècle», Revue des Etudes Slaves, 57, s. 543–45
• Bogomoletz, Wladimir V. (2005): «Anna of Kiev. An enigmatic Capetian Queen of the eleventh century. A reassessment of biographical sources», i: French History. 19 (3)
• Roger Hallu (1973): Anne de Kiev, reine de France. Editiones Universitatis catholicae Ucrainorum, Roma.
• McLaughlin, Megan (2010): Sex, Gender, and Episcopal Authority in an Age of Reform, 1000-1122, Cambridge University Press.
• Lawrence, Cynthia, red. (1997): Women and Art in Early Modern Europe: Patrons, Collectors, and Connoisseurs. Pennsylvania State University Press.
• Raffensperger, Christian (2012): Reimagining Europe: Kievan Rus' in the Medieval World. Harvard University Press. ISBN 978-0674065468.
• Raffensperger, Christian (2016): Ties of Kinship: Genealogy and Dynastic Marriage in Kyivan Rus. Harvard University Press. ISBN 978-1932650136.
• Sokol, Edward D. (1973): «Anna of Rus, Queen of France», i: The New Review. A Journal of East European History, 13, s. 3–13.
• Treffer, Gerd (1996): Die französischen Königinnen. Von Bertrada bis Marie Antoinette (8.–18. Jahrhundert). Pustet, Regensburg, ISBN 3-7917-1530-5, S. 81–83.
• Ward, Emily Joan (2016): Anne of Kiev (c.1024-c.1075) and a reassessment of maternal power in the minority kingship of Philip I of France, Institute of Historical Research, London University
• Woll, Carsten (2002): Die Königinnen des hochmittelalterlichen Frankreich 987-1237/38 (= Historische Forschungen. Band 24). Franz Steiner, Stuttgart, ISBN 3-515-08113-5, s. 109–116.

(en) Anne of Kiev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Women's Biography: Anne of Kiev