Antikommunisme

Antikommunistisk propaganda i Vest-Tyskland i 1953: «Alle veier for marxisme fører til Moskva! Derfor CDU».
John F. Kennedy holder sin berømte tale «Ich bin ein Berliner» i Berlin 1963, et uttrykk for USAs aktive antikommunistiske politikk

Antikommunisme er motstand mot kommunistisk politikk og kommunistiske regimer, og som i holdning og innstilling som er avvisende eller fiendtlig overfor kommunismen.[1] Organisert antikommunisme utviklet seg etter oktoberrevolusjonen i det russiske imperiet i 1917, og den nådde globale dimensjoner under den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen deltok i en intens rivalisering. Antikommunisme har vært et element i mange bevegelser og forskjellige politiske posisjoner på tvers av det politiske spekteret, herunder anarkisme, sentrum, konservatisme, fascisme, liberalisme, nasjonalisme, sosialdemokrati, sosialisme, venstreorientering og libertarianisme, samt brede bevegelser som motsetter seg kommunistisk styresett. Antikommunisme har også blitt uttrykt av flere religiøse grupper, og i kunst og litteratur. Antikommunismen fortsatte som en negativ reaksjon på kommunistiske maktovertagelser av flere stater i Øst-Europa i kjølvannet av første verdenskrig, og har spilt en viktig rolle i mange europeiske og vestlige lands politikk siden.[2][3]

Den første organisasjonen som var spesielt dedikert til å motarbeide kommunismen var den russiske hvite bevegelsen, som kjempet i den russiske borgerkrigen som begynte i 1918 mot den nylig etablerte bolsjevikregjeringen.[4] Den hvite bevegelsen ble militært støttet av flere allierte utenlandske regjeringer som representerte den første instansen av antikommunisme som en regjeringspolitikk. Likevel beseiret den røde armé den hvite bevegelsen og Sovjetunionen ble opprettet i 1922.[5] Under Sovjetunionens eksistens ble antikommunisme et viktig trekk ved mange forskjellige politiske bevegelser og regjeringer over hele verden.

I USA ble antikommunismen framtredende under den første røde skremselen (First Red Scare) 1919–1920.[6] I løpet av 1920- og 1930-årene ble motstand mot kommunismen i Amerika og i Europa fremmet av konservative, monarkister, fascister, liberale og sosialdemokrater. Fascistiske regjeringer ble framtredende som store motstandere av kommunismen på 1930-tallet. Liberale og sosialdemokrater i Tyskland dannet den paramilitære organisasjonen Jernfronten (tysk: Eiserne Front) for å motsette seg både kommunister, nazister og fascister og revansjistiske konservative monarkister. I 1936 ble Antikominternpakten, opprinnelig mellom Nazi-Tyskland og keiserriket Japan, dannet som en antikommunistisk allianse.[7][8] I Asia var det keiserlige Japan og Kuomintang (det kinesiske nasjonalistpartiet) de ledende antikommunistiske kreftene i denne perioden.

I 1945 var det kommunistiske Sovjetunionen blant de store allierte nasjonene som kjempet mot aksemaktene i andre verdenskrig.[9] Kort tid etter krigens slutt resulterte rivalisering mellom det marxistisk-leninistiske Sovjetunionen og det markedliberale og kapitalistiske USA under den kalde krigen. I løpet av denne perioden spilte USAs regjering en ledende rolle i å støtte global antikommunisme som en del av sin politikk i å begrense komminismen. Militære konflikter mellom kommunister og antikommunister skjedde i forskjellige deler av verden, blant annet under den kinesiske borgerkrigen, Koreakrigen, Malayakrisa, Vietnamkrigen, den afghansk-sovjetiske krig og Operasjon Condor. NATO ble grunnlagt som en antikommunistisk militærallianse i 1949, og fortsatte å sikre freden gjennom den kalde krigen og inn i nåtiden.[10][11]

Etter revolusjonene i Øst-Europa i 1989 hvor mange av kommunistpartiets regimer som har styrt flere østeuropeiske land siden midten av slutten av 1940-tallet ble tvunget til å gi fra seg makten i andre halvdel av 1989, etter en rekke folkelige protester. Tilknyttet kom oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det betydde at de fleste av verdens kommunistiske regjeringer styrtet, særlig i Europa, og den kalde krigen tok slutt. Ikke desto mindre er antikommunisme fortsatt et viktig intellektuelt element i mange samtidige politiske bevegelser. Organiserte antikommunistiske bevegelser er fortsatt i opposisjon til Folkerepublikken Kina og andre kommunistiske stater.

Mellomkrigstiden og annen verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

En rekke ikke-kommunistiske stater var antikommunistiske. Spesielt for Europas mange fascistiske regimer hadde antikommunismen en sentral rolle i mellomkrigstiden og under annen verdenskrig. Antikommunismen fikk også Italia og Tyskland til å hjelpe Franco å ta makten under den spanske borgerkrig. Også de demokratiske statene var antikommunistiske, men mindre aktivistiske.

Den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]
Aleksandr Solzjenitsyn, russisk antikommunistisk forfatter

Under den kalde krigen var antikommunismen en sentral bestanddel i NATO-landenes politikk, og var spesielt motivert av frykten for Sovjetunionen. Innenfor NATO spilte antikommunismen en særlig sterk rolle i bl.a. USA og Vest-Tyskland. Høyreorienterte regjeringer rundt om i verden, bl.a. i Latin-Amerika, var også sterkt antikommunistiske.

Den antikommunistiske kampen i Europa førte i 1989 til Berlinmurens fall og de kommunistiske regimenes sammenbrudd. Ettersom kommunismen er en bevegelse med mange ulike fraksjoner fantes det også kommunister som var kritiske til Sovjetunionen og østblokklandene.

I Norge kan de fleste etablerte partier av noen størrelse etter annen verdenskrig beskrives som antikommunistiske. Mens Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1920-tallet hadde kalt seg et kommunistparti, meldte partiet seg få år etter ut av Komintern, noe som er hovedårsaken til partisplittelsen der mindretallet gikk ut av Arbeiderpartiet og stiftet Norges Kommunistiske Parti. De første årene var ikke dette noe direkte oppgjør med kommunismen. Tvert imot ble deres nye ungdomsorganisasjon hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Etter annen verdenskrig ble likevel dette oppgjøret intensivert, og ble i stadig større grad preget av å være et oppgjør med all kommunisme. Fra slutten av 1940-tallet fremstod Arbeiderpartiet som et sterkt antikommunistisk parti og som pådriver for Norges NATO-medlemskap. Kommunister i Norge utsatt for omfattende overvåkning og forskjellige former for sanksjoner under Arbeiderpartiets styre. De ikke-sosialistiske (borgerlige) partiene i Norge har alltid vært antikommunistiske.

Nyere utvikling

[rediger | rediger kilde]

Etter Sovjetunionens sammenbrudd har flere tidligere kommunistiske land tatt oppgjør med kommunistfortiden. I flere østeuropeiske land har kommunistiske symboler blitt forbudt, og Europarådet fordømte totalitære kommunistregimers forbrytelser i 2006.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]