Antisyklon

En antisyklon oppstår under et høytrykksområde med synkende luft i senteret og luft som strømmer vekk fra senteret i en spiralbevegelse med klokka på den nordlige halvkule, og mot klokka på den sørlige. Det motsatte er sykloner, som har mye større trykkgradienter og kraftigere vind.

Dannelse

Alle antisykloner har tørr luft som synker mot overflaten i senteret av antisykonen. Mangelen på vanndamp øker lufttettheten. Luft inneholder 78 % nitrogen og 21 % oksygen, og når luft inneholder vanndamp erstatter den litt av nitrogen- og oksygenmolekylene som er tyngre enn vannmolekylene. Derfor er luft med vanndamp lettere enn luft utan vanndamp, og luften i antisykloner tyngre enn i omgivelsene.

Kalde eller kalde og tørre

Kald eller kald og tørr luft kan legge seg i ro over land og danne grunne antisykloner eller høytrykksceller, som ofte flytter seg over terrenget og gir fint vær med lite skyer og nedbør før de løser seg opp eller forsvinner når de kommer ut over opent hav.

Martime antisykloner på høye bredder

I vintermånedene kan kraftige sykloner dannes på høye breddegrader. Den stigende luften i disse syklonene vil etter hvert synke ned andre steder og danne antisykloner. Kraftige antisykloner oppstår i enkelte områder hvert år i løpet av de kaldeste månedene. De kan strekke seg 10 000 meter opp i høyden. Disse antisyklonene heller ikke med høyden, i motsetning til sykloner og varme antisykloner. Overflatetrykket i havnivå kan bli høyere enn 1040 hPa, og de flytter seg ofte lite etter at de har oppstått.

Danmarkstredet langs østkysten av Grønland er et område som ofte får antisykloner i løpet av vinteren. De dannes som en del av Den Nord-Atlantiske Oscillasjonen (NAO) som påvirker været i dette området året rundt. Beauforthavet er en arm av Nordishavet på nord- og nordvestsida av Canada. Her oppstår det ofte en antisyklon kalt «det arktiske høytrykket» eller «Beauforthøytrykket».

Varme og tørre

En antisyklon med varm og tørr luft finner vi i Nord-Atlanteren store deler av året. Disse antisyklonene er ofte vedvarende, og blir kalt «semipermanente» høytrykk. I Europa kaller vi dette høytrykket for Azorehøytrykket, mens amerikanerne kaller det Bermudahøytrykket.

Disse høytrykkene heller vestover med høyden, og kan 5-7 km opp i høyden ha strekt seg 5000 km vest for senteret ved overflaten (som ligger nær Azorene). Trykket i havnivå til denne typen antisykloner er som regel ikke særlig høyt, og kan kanskje nå opp i 1025 hPa om sommeren, som ikke er langt over det globale gjennomsnittlige trykket i havnivå på 1013 hPa.

Vi finner også slike antisykloner bygd opp av varm og tørr luft over andre havområder i verden, slik som Sør-Atlanteren. Antisyklonene som oppstår der er i praksis et speilbilde av antisyklonen i Nord-Atlanteren. Også disse antisyklonene heller vestover med høyden. Den varme og tørre luften blir produsert i forbindelse med den intertropiske konvergenssonen.

Struktur

Ved overflaten vil luften strømme utover i alle retninger fra senteret, og blir så avbøyd av corioliseffekten som gir luften en spiralbevegelse som er med klokka på den nordlige halvkule og mot klokka på den sørlige halvkule. Siden luften i antisykloner synker mot bakken, blir luften varmet opp og tørrere. Dette gir lite skyer og stråling kan gå fritt gjennom atmosfæren fra både sola og fra jordoverflaten. Den økte solinnstrålingen kan da føre til oppvarming av bakken som så lokalt fører til stigende luftbevegelser og skydanning hvis luften er fuktig nok.

Konsekvenser

Når antisykloner oppstår om vinteren fører klarværet ofte til perioder med frost og perioder med tåke. Den rolige luften i antisykloner fører ofte til temperaturinversjoner nær bakken, der toppen av inversjonen virker som et lokk på luften under. Dette kan føre til vedvarende tåke eller lave stratusskyer i tillegg til at forurensning som kommer ut i luften ofte blir liggende i luften nær bakken.