Antiubåtkrigføring

Antiubåtkrigføring, fra engelsk anti-submarine warfare, forkortet ASW (på norsk noen ganger AU)^{[trenger referanse]}, er termen som brukes for å beskrive deteksjon av, jakt på og eventuell ødeleggelse av ubåter. ASW-systemer finnes for både fly, helikoptre og skip, samt ubåter.

Da «H. L. Hunley» i 1864, som første ubåt i historien senket et fiendtlig skip, hadde man ikke noe å forsvare seg med. I dag benyttes avanserte systemer for oppdagelse og uskadeliggjørelse av ubåter.

Antiubåtvåpen kom først i stand litt ut i første verdenskrig, etter at ubåtene virkelig hadde vist sin kampverdi. Det første utstyret for å detektere en neddykket ubåt var primitivt, men utviklingen siden den gang er gått raskt. I dag kan en sonar oppdage en ubåt på lang avstand, alt etter støynivå, saltprosent, temperatur og så videre. I tillegg kan man hente informasjon om hastighet, dypde, avstand og kurs kun ved hjelp av passive systemer; passiv vil si at systemet ikke selv sender ut signaler. De første våpnene var enkle synkeminer, et våpen som også er i bruk i dag. Men det finnes også i dag avanserte «fire-and-forget» («skyt-og-glem») -torpedovåpen som søker seg frem til og kan uskadeliggjøre en ubåt helt på egen hånd.

ASW ble ikke utviklet i takt med ubåtens utvikling. Først under første verdenskrig, da ubåtene for første gang virkelig viste sitt potensial i en væpnet konflikt, begynte de krigførende parter å utvikle antiubåtvåpen. Før dette hadde man sett på ubåter som et slags leketøy for rike stater som hadde råd til det, og en engelsk admiral bemerket også at det var et «damned un-english weapon» (et «fordømt uengelsk våpen»).

De første anti-ubåtpatruljene som ble satt i verk i Storbritannia under første verdenskrig, var ikke armert med annet enn en liten kanon og en hammer. Hammeren var tenkt brukt mot fiendens periskop, og var det eneste «våpenet» som kunne benyttes mot en ubåt som var neddykket.

Ubåter har den fordelen at de opererer under vann. Dette betyr at de ikke kan oppdages med det blotte øyet (med mindre ubåten går på periskopdybde og benytter periskop, snorkel, radarmast, ECM-mast eller lignende), og ei heller på radar. Dagens ubåter kan operere under vann i månedsvis, i motsetning til tidligere ubåter som kun kunne være neddykket for kortere perioder, rundt to-tre døgn.

Alle ubåter produserer derimot lyd, støy, mer eller mindre. Dette er i fremste rekke motorstøy fra fremdriftsmaskineriet, men det kan også være lyd fra pumper, tømming og fylling av trim- og ballasttanker, og endog kjøleskap. Til og med samtaler mellom besetningsmedlemmer kan avsløre en ubåt. Lyd brer seg lett gjennom vann. Dykker man under vann kan det for eksempel være man hører sin egen klokke tikke, selv om klokken er på armen og langt fra øret. Lyd er ikke annet enn en fortetning og utstrekning i det materiet den brer seg i; i luft er dette fortetning av luftmolekyler, mens det i vann vil være fortetning og utstrekning av vannmolekyler – det vi kaller bølger. Dette kan utnyttes for å oppdage hvor en ubåt befinner seg.

Den første primitive hydrofonen ble utviklet under første verdenskrig, og først tatt i bruk i 1917. Den bestod, forenklet sett, av to mikrofoner på hver sin side av et skipsskrog som igjen var koblet til hver sin høyttaler, plassert i et hodetelefonsett som operatøren brukte. Hver mikrofon var plassert på henholdsvis styrbord og babord side på fartøyet (vanligvis en korvett eller fregatt). Dersom operatøren hørte en ubåt, måtte operatøren gi beskjeder videre til broen for å få endret retning på fartøyet. Mikrofonene var nemlig fastmonterte, slik at hele fartøyet måtte snues dersom man skulle finne ut hvor ubåten befant seg. Operatøren måtte selv, skjønnsmessig, bedømme når lyden var like sterk i begge høyttalerne. Det betydde i så fall at ubåten var rett foran fartøyet.

Systemet ble dog raskt forbedret. Det kom vridbare mikrofoner, og etter hvert ble hydrofonen plassert i en bul under skroget, med en følsom «mikrofon» som kunne dreies rundt 270°. Dette førte til at en ASDIC-operatør kunne gi en relativ peiling til ubåten, uten at fartøyet måtte dreies, og kommanderende offiser kunne handle ut fra de opplysninger som ble gitt. I disse tidligere årene av anti-ubåtkrigføring var ubåtene ofte støyende. Støy oppstod helst fra motorer, pumper og lignende, men også kavitasjon var et stort problem. Kavitasjon gir seg utslag i bobler som dannes rundt og henger igjen i vannet etter en propell. Propellbladene får vannet til å «fordampe», og dette danner bobler. Når boblene sprekker, dvs. vanndampen går over til væske igjen, skapes det lyd. Denne lyden kunne oppfattes av hydrofonen.

Problemet som da oppstod, var hvordan man skulle angripe ubåten. De første ubåtene hadde lang dykketid: tiden fra man begynte å klargjøre til dykking til man faktisk var under vann, var lang. Ofte måtte man rigge ned store luftekanaler, og kanskje også radioantenner. I tillegg måtte man stoppe diesel/bensin/parafinmotorene, og starte de elektriske motorene som drev ubåten under vann. Mens alt dette pågikk var ubåten svært sårbar, og det var også i disse tilfellene at flest ubåter ble senket, både under første og annen verdenskrig. Den beste beskyttelsen hadde dermed en ubåt under vann. Snorkelen, som gjør det mulig for dieselelektriske ubåter å operere under vann så lenge dieselbeholdningen rekker, kom ikke i bruk før sent under annen verdenskrig, og da i den tyske marinen. Snorkelen var imidlertid heller ikke noen garanti for overlevelse. Ubåten måtte ved snorkling holde lav hastighet, og snorkelmasten var synlig på radar dersom bølgene ikke var alt for høye. Det var derimot en stor forbedring fra tidligere, da ubåten måtte dykke helt opp for å lade sine batterier.

Det var mulig å angripe en ubåt på overflaten, med kanoner. Ubåtene hadde dog ofte små siluetter og kunne være vanskelige å treffe, spesielt i høy sjø. En neddykket ubåt var derimot umulig å angripe med kanoner. Ikke bare fordi en ikke kunne skyte rett nedover, men også fordi en granat med en hastighet opp mot 900 m/s vil sprenges i stykker i det den traff vannoverflaten, på grunn av vannets høye densitet. Man utviklet derfor synkeminer, eller dyptvannsbomber om man vil. Dette var store beholdere fylt med sprengstoff, som sank raskt og detonerte på en angitt dybde. Dette betød igjen at man måtte få en nøyaktig posisjon på ubåten, slik at man ikke droppet synkeminene på feil sted. Synkeminer kunne gjøre stor skade selv om de ikke traff direkte. Et indirekte treff kunne riste ubåten kraftig, med lekkasjer og ødeleggelse av instrumenter, maskiner og motorer til følge – i tillegg til skader blant mannskapet.

Også fly ble etter hvert utstyrt med synkeminer, men de første anti-ubåtpatruljene med fly kom ikke i stand før annen verdenskrig. Etter kort tid utgjorde flyene en mye større trussel for ubåtene enn overflateskip. På grunn av ubåtenes ofte lange dykketid, kunne et flyangrep være over før ubåtens mannskap hadde klart å gjøre ubåten klar til å dykke. Snorkel var derfor en ettertraktet vare blant de tyske ubåtkapteinene utover i andre verdenskrig. Ubåter utstyrt med snorkel hadde en større sjanse til å overleve transitten fra havnene vest i Frankrike og ut til sitt patruljeområde i Atlanterhavet.

Fra rundt 1942 og til slutten av krigen, var spesielt Biscayabukten et sterkt patruljert område. Allierte fly som opererte fra flybaser i England, patruljerte døgnet rundt dette farvannet, som var et havområde de tyske ubåtene måtte krysse for å komme ut i Atlanterhavet. Rundt 250 tyske ubåter ble senket av fly under andre verdenskrig, av totalt 1154 senkede ubåter, 293 dersom man tar med ubåter som ble senket i havn av allierte bomberaid.^[2]

Andre våpen som ble utviklet, var akustiske torpedoer. Ved å utvikle torpedoer som kunne låse seg selv inn på og følge en høy lyd, fra propeller og motorer, kunne man skyte ut en torpedo i en noenlunde nøyaktig peiling mot målet. Torpedoen ville så følge dette målet selv, så sant den kunne oppfatte lyden sterkt nok. Både tyskere og de allierte utviklet disse våpnene mot slutten av andre verdenskrig. Disse torpedoene ble brukt både av ubåter, og mot ubåter. Den amerikanske akustiske torpedotypen Mark 24 FIDO, senket 37 ubåter og skadet 18. Mark 24 ble benyttet både av fly og skip, og ble også solgt til kanadiske og britiske styrker. Torpedoen ble tatt i bruk i mars 1943. De tyske akustiske torpedoene var av typene G7es Zaunkönig T-5, senere utviklet til T11.

Et annet våpen som ble utviklet, var Hedgehog. Dette var små sprengladninger som ble skutt ut i et sirkelmønster ca. 100 meter foran båten våpenet var plassert på. Med dette kunne en angriper unngå å seile direkte over en ubåt for å angripe, og trengte heller ikke miste ASDIC/SONAR-kontakten med ubåten. Dette var et stort fremskritt, fordi man tidligere, ved angrep med synkeminer, måtte gå direkte over ubåtens posisjon for å angripe. I slike tilfeller kunne ubåten snike seg unna ved å kjøre motorene på full hastighet en periode, mens angriperne ikke hadde kontakt med ubåten. Hedgehog var særdeles vanskelig å unngå, fordi ubåten ikke kunne høre nedslagene fra de små sprengladningene. Ulempen med hedgehog var at sprengladningene var forholdsvis små, og utgjorde ikke en stor trussel mot en ubåt dersom bare én av sprengladningene traff. De kunne dog gjøre stor skade, men helst dersom mange traff.

ASDIC og SONAR er egentlig to navn for samme system. Sonar står for Sound Navigation and Ranging^[3] («lyd-navigasjon og -avstandsbedømmelse»), mens ASDIC står for Allied Submarine Detection Investigation Committee («alliert ubåtdeteksjon-undersøkelseskomité»). Uttrykket ASDIC forble i bruk i britiske kretser fram til etter annen verdenskrig, mens amerikanerne brukte SONAR om sitt system.

Disse systemene ble tatt i bruk mot slutten av første verdenskrig, men da som primitive systemer, i forhold til hva som ble utviklet senere. Først under annen verdenskrig kom det virkelige gjennombrudd i denne utviklingen (se Slaget om Atlanteren).

Deteksjonssystemene var både passive og aktive. Et passivt deteksjonssystem sender ikke ut noen signaler i det hele tatt, men belager seg kun på deteksjon av, i dette tilfellet, lyd og støy fra ubåter. Rekkevidden avhenger av utsendt lydstyrke fra ubåten selv – en helt stille ubåt vil ikke kunne oppdages av et passivt (lyd-)system, mens en ubåt som går for full maskin under vann, vil kunne oppdages på lengre avstand. Deteksjonsavstanden her avhenger av saltholdighet i vannet, temperatur og så videre.

Et aktivt sonarsystem sender ut lydbølger, og lytter etter/ser etter refleksjon fra objekter i vannet. Dette kan i prinsippet sammenlignes med en radar: bølgesignaler sendes ut, og dersom lydbølgene treffer et objekt vil de reflekteres til kilden. En konvensjonell radar under vann vil ha en rekkevidde på rundt 2-3 meter, mens et aktivt sonarsystem, som sender ut lydbølger og ikke lys, kan oppdage ubåter på forholdsvis lang avstand.

Disse systemene var i bruk under andre verdenskrig, og var de eneste systemene som gjorde at man kunne oppdage en neddykket ubåt. En ubåt på periskopdybde kunne også observeres visuelt om man var heldig. Et periskop er lite, og vanskelig å oppdage i høy sjø. Ubåtene måtte imidlertid opp til periskopdybde for å skyte torpedoer. Måldata måtte samles inn visuelt, og ofte ble angrep mot konvoier og skip utført på overflaten, om natten. Nattangrep på overflaten ble ofte brukt fordi ubåten da var vanskeligere å få øye på, og fordi man da kunne gjøre nytte av ubåtens dieselmotorer, og dermed oppnå høyere hastighet. En kunne også ha flere par øyne på broen som speidet etter mål.

Passive sonarsystemer kunne oppdage lyder fra ubåten. Som nevnt tidligere kan dette være motorlyder, pumpelyder og til og med stemmer fra besetningsmedlemmer. Sistnevnte krevde gode akustiske forhold samt liten avstand til ubåten. En hammer som falt til dørken (gulvet) kunne utløse en metallisk klang som lett kunne oppdages på et passivt system. «Stille gange», det vil si ubåtens måte å unngå deteksjon fra passive systemer, bestod i å kjøre motorene på minimum fart (styrefart for å unngå å synke nedover eller gli oppover i vannet), slå av alle pumper og unødvendige systemer, samt at mannskapet måtte være helt stille. Den minste lyd kunne (og kan) oppdages av gode sonar/asdic-systemer.

Et aktivt sonarsystem sender en lydpuls og lytter etter ekko. Lyden som treffer et skrog er ofte kalt et «ping». Det returnerende ekko, dersom pulsen traff et objekt, ble presentert på en skjerm for sonaroperatøren eller gjennom lyd i høyttalere. Skroget på en ubåt kunne her gjenkjennes, men også fiskestimer kunne sende ekko tilbake og forvirre operatøren. I tillegg til skrog kunne kavitasjonsbobler fra ubåtens propeller detekteres. Dette førte til utviklingen av enkle, men effektive mottiltak, nemlig en beholder fylt av kalsiumhydrid, et stoff som utvikler voldsomme mengder hydrogen når det kommer i kontakt med sjøvann. Beholderne holdt seg selv på en gitt dybde, og avga kjemikaliene litt etter litt. Dette skapte store mengder hydrogenbobler i vannet, og kunne villede sonaroperatørene. De beste versjonene av BOLD, som systemet ble kalt, kunne skape bobler i 20–25 minutter, som gav ubåten en sjanse til å stikke av, mens de jagende fartøyene konsentrerte seg om det falske ekkoet. Disse bobleekkoene kunne villede en aktiv sonar, og prinsippet er også i bruk i dag. Det var tyskerne som først utviklet dette systemet. Av de allierte ble det kalt Submarine Bubble Target.

Biscayabukten ble beryktet blant tyske ubåtmannskaper fra 1942 og utover. Mot slutten av krigen var den allierte flydekningen her så god at svært få ubåter kunne trenge gjennom og ut i Atlanterhavet. I Atlanteren ble også dekningen bedre etter hvert som flyene fikk økt rekkevidde. De nye flytypene som ble satt inn, som B-24 Liberator, Short Sunderland og PBY Catalina, hadde en enorm rekkevidde og kunne ta store mengder nyttelast. I tillegg ble det utviklet flybåren radar, som betydde at man fra et fly kunne detektere en ubåt på overflaten, selv midt på natten. Ved innføringen av Leigh light, en meget kraftig lyskaster montert under vingen på flyet, kunne man så komme uforvarende på en ubåt, belyse denne og droppe bomber, og med det kanskje senke ubåten. Da flere og flere ubåter etter hvert fikk snorkel, gjorde dette deteksjonen vanskeligere for flyene. Den flybårne radaren ble derimot etter hvert så god at den også kunne detektere snorkelhodet som stakk opp over havflaten. Nok en gang kom ubåten ut som den tapende part.

Ubåtenes behov for lading av batteriene ved hjelp av dieselmotorer (som trenger luft for å fungere) var med andre ord livsfarlig. Flere forsøk ble satt i gang for å utvikle et system som ikke var avhengig av luft for å fungere – for eksempel Walter-turbinen, en turbin som ble drevet av hydrogenperoksid. Forsøkene til den tyske ingeniøren Hellmuth Walter under annen verdenskrig viste at en slik ubåt kunne fungere, men systemene var ekstremt komplekse, og britene gikk bort fra et slikt system fordi de anså det som alt for farlig om bord på et krigsskip.^[4] Hydrogenperoksid er svært brannfarlig og eksplosivt, men systemet trengte ikke tilgang på ekstra luft for å fungere. Dermed hadde man sluppet de farlige timene på overflaten eller snorkling for å lade batterier.

Med atomubåtenes inntog etter annen verdenskrig fikk man en ubåt som kunne operere under vann uavhengig av tilførsel av luft. Ubåtens aksjonsradius er da begrenset av smøreolje, mat og mannskapets utholdenhet. Med sin atomreaktor har ikke atomubåter problemet med brennstoffmengde, men kan seile hurtig og langt, i motsetning til dieselelektriske ubåter som har begrenset rekkevidde både over og under vann.

En dieselelektrisk ubåt har dog den fordelen at de som oftest er ekstremt stillegående under vann. En atomubåt må hele tiden ha i gang visse kjølesystemer for å kjøle ned atomreaktoren – uten denne konstante nedkjølingen vil atomreaksjonen komme ut av kontroll, med konsekvenser som tap av både ubåt og menneskeliv, og ikke minst resultere i en enorm atomforurensning av området rundt. Dette betyr at atomubåter ofte ikke er så stillegående som dieselelektriske ubåter. Når hastigheten øker, øker også støynivået dramatisk. Den senere tid er det utviklet hydrogenubåter, som også er uavhengige av luft, men samtidig mye stillere enn atomubåter. Dette gjør dem vanskelig å oppdage ved hjelp av passive systemer.

Dieselelektriske ubåter kan ikke seile særlig fort over lengre tid, noe en atomubåt kan. Ved bruk av aktive sonarsystemer for å detektere en ubåt, vil man også røpe sin egen posisjon, noe som gjør at gode passive SONAR-systemer er ønsket.

Under den kalde krigen bygget USA/NATO på havbunnen, mellom Grønland-Island og Island-De britiske øyer, ut et lyttenettverk av ekstremt fintfølende mikrofoner. Dette systemet skulle detektere og overvåke eventuelle sovjetiske ubåter som passerte gjennom og ut i Atlanterhavet. På engelsk er disse havstykkene kalt GIUK-gap, «Greenland, Iceland and United Kingdom-gap». Systemet er i dag ikke offisielt i bruk, men det er til dels overlatt sivile forskingsinstitusjoner, som har brukt det til å lytte etter hvaler.

Sonarsystemene er også kraftig forbedret fra krigens dager. Følsomheten er mye bedre, og man kan i dag detektere og oppdage svake lyder over lang avstand. Dette er både ved hjelp av mekanikk, men også forbedret elektronikk samt datafiltrering av sjøstøy og uønskede lyder. En sonaroperatør kan i dag avgjøre om ubåten har én eller to propeller, hvor fort den går, og man kan endog si hvilken type og akkurat hvilken ubåt man lytter til ved å se på ubåtens akustiske signatur. Slik som mennesker har fingeravtrykk, har hver ubåt et spesielt lydmønster. Det kan for eksempel være små forskjeller i frekvensen på de utsendte lydbølgene fra fremdriftsmaskineriet. En kan også bedømme hvorvidt ubåten dykker eller stiger opp, om torpedorørene/missilsiloene fylles med vann/åpnes for skudd, og hvorvidt et våpen blir avfyrt.

I dag er sonaren et komplekst system, men prinsippet bak er det samme som den var da ASDIC første gang ble introdusert. Likevel er det stor forskjell fra den første hydrofonen til dagens sonarsystemer.

En har for eksempel fått bedre passive sonarer – den norske Ula-klassen var den første ubåtklassen i verden som under vann kunne fyre av torpedoer mot et fiendtlig skip hvor måldata var kun hentet inn ved hjelp av passive systemer. Tidligere ubåter kunne selvsagt skyte torpedoer under vann, men var avhengig av et aktivt sonarsystem (dvs. et system som sendte ut lydsignaler og mottok eventuelt reflekterte lydbølger) for å kunne beregne målets kurs og dermed torpedoens utskytningsvinkel etc.

Dagens sonarer er også ofte tauet. Det betyr at selve sonarsensoren blir tauet bak fartøyet. Dette er en stor fordel for plotting av ubåtens posisjon, fordi man da både har et fastpunkt bak fartøyet (den tauede sonaren) og en sonar fastmontert i skroget. Dette betyr at man kan få en krysspeiling på ubåten, og dermed en mer nøyaktig posisjon. I tillegg er skrogmonterte sonarer utsatt for all den risting, vibrasjon og lyd som dannes i skroget på fartøyet hvor den er montert. Dette betyr dårligere søkerforhold – noe en tauet sonar er helt fri for. Også ubåter kan benytte tauet sonar. Den norske Kobben-klassen var den første fartøyklassen i Norge som benyttet tauet sonar – den måtte legges ut og hales inn manuelt, en kabel på et par hundre meter.

I dag gjennomfører fly og helikoptre en svært stor del av ASW-arbeidet. De norske fregattene i Fritjof Nansen-klassen skal for eksempel bære helikoptre som skal benyttes til blant annet anti-ubåtkrigføring. Utstyrt med dyppesonar og anti-ubåttorpedoer er helikoptre i dag et mye brukt anti-ubåtvåpen. Av helikoptertyper kan nevnes NH90 (som Nansen-klassen skal utstyres med), Westland Sea King, Westland Lynx og Kamov Ka-27. Patruljefly som P-3 Orion, Hawker Siddeley Nimrod, Tupolev Tu-142 og Iljusjin Il-38, er ofte utstyrt med sonarbøyer; sonarbøyer en sonarmottaker som er fastmontert på en flytende bøye. Bøyen kan droppes fra fly, og sender signaler den mottar opp til moderflyet. På denne måten kan en ubåt følges av et fly over havflaten.

Fly kan også oppdage ubåter ved hjelp av en MAD-antenne (engelsk: Magnetic anomaly detector). Dette er enkelt forklart en antenne som fanger opp ørsmå endringer og forstyrrelser i jordens magnetfelt, og kan ut fra det fortelle noe om posisjonen til en ubåt. En masse som beveger seg gjennom et magnetfelt, skaper en detekterbar endring – og det er dette som utnyttes i MAD-systemet. Dette systemet er montert både på helikoptre og fly.

I tillegg til MAD finnes FLIR, Forward-Looking Infrared Sensor, som er en varmesøkende sensor som ser varmeforskjeller i havet foran flyet. Denne har begrenset rekkevidde.

Som en konsekvens av de forbedrede deteksjonsmulighetene blir ubåter i dag konstruert for å være ekstremt stillegående. I tillegg er det å dykke dypt en god forsvarsmekanisme. Av våpen som brukes i dag er det først og fremst torpedoen som benyttes. Kongsberg Terne-raketter var et norsk våpen utviklet for Oslo-klassen, en slags forbedring av Hedgehog, var et annet system, og synkeminer er fremdeles i bruk.

En av ubåtens største fiender er altså støy. Motorene blir derfor konstruert for å være ekstremt stillegående, men også utformingen av propellene har sett en enorm utvikling.. Ikke bare vil en feilkonstruert propell være mindre effektiv, men den vil også kavitere – det vil si danne bobler, som reflekterer lydbølgene som en aktiv sonar sender ut. En sterkt kaviterende propell kan dermed avsløre en ubåt, selv om ubåten er stillegående. Ubåtpropeller er dermed ganske spesielle av utseende, ofte med sterkt langtrukne tupper og mange blad. Utformingen av propellene på enkelte ubåtklasser har da også vært hemmeligholdt i lang tid – det var for eksempel tilfellet med den norske Ula-klassen.

Bobleprinsippet blir imidlertid brukt som et mottiltak mot aktive torpedoer. En ubåt som blir angrepet av en slik torpedo, kan sende ut en beholder fylt med kalsium og sink som produserer en enorm sky av bobler i kontakt med sjøvann. Systemet ble første gang tatt i bruk av den tyske marinen i 1943. Mer avanserte systemer inkluderer små støysendere som sender ut støysignaler med en signatur som ligner ubåtens, slik at en torpedo vil låse seg og detonere på denne og ikke ubåten.

Fordi en eksplosjon på dypt vann er mindre effektiv enn en grunn eksplosjon (grunnet vannets økende trykk), kunne dype dykk ofte være redningen for ubåter under både 1. og 2. verdenskrig – og også i dag. I dag har man også større kjennskap til termiske lag og forskjeller i saltinnhold i vannet, og benytter seg av dette for å unngå å bli oppdaget.

Termiske lag har sammenheng med temperaturen på sjøvannet. Dersom havvannet på et nivå endrer temperatur drastisk, for eksempel i forbindelse med en varm strøm gjennom et kaldt vannlag, vil dette skape det som kalles et termisk lag. I overgangen mellom kaldt og varmere vann vil lydbølger bøyes av, og kanskje reflekteres helt. Resultatet er at en sonar blir nesten ubrukelig, og dersom man klarer å oppdage noe, blir dette ofte et forvrengt bilde av virkeligheten.

Det samme gjelder ferskvannslag, hvor ferskvann ligger over saltvann. Dette fenomenet finnes ofte i fjorder, hvor store mengder ferskvann kommer til fra elver. Lydbølger her vil enten bli avbøyd eller totalreflektert. Se også Snells lov. Slike situasjoner har ført til ulykker – for eksempel har flere ubåter dykket opp og kollidert med overflateskip, i den tro at de nærmeste skipene var langt unna.

Utviklingen av ASW-våpen og deteksjonssystemer har også kommet det sivile til gode i høy grad. For eksempel deltok flere marinefartøyer i fiskeri etter 2. verdenskrig – fordi de kunne oppdage fisken ved hjelp av sitt ASDIC-utstyr. De opererte da sammen med større trålergrupper. Senere ble det produsert ekkolodd for sivilt bruk, og dette har i dag utviklet seg i så stor grad at man i dag får kjøpt håndholdte ekkolodd til fritidsfiske.

• Konvoi
• Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)
• Ekkolodd

• Underwater sound detector in WW1 and WW2, uboat.net (engelsk)
• Sonarer og havmiljø - fra mil.no