Det arabiske alfabetet

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Det arabiske alfabetet
al-‘arabiyyah, «arabisk»
Type		Alfabet
Typespesifikasjon		Konsonantalfabet
Språk		Arabisk, persisk, urdu, kurdisk, pashto, sindhi m.fl.
I bruk		Siden ca. 400
Avstamning		Førkananittisk  → Fønikisk   → Arameisk    → Nabateisk eller syrisk     → Arabisk
Skriveretning		høyre-til-venstre
ISO 15924		Arab
Unicode		U+0600 til U+06FF U+0750 til U+077F U+FB50 til U+FDFF U+FE70 til U+FEFF

Det arabiske alfabetet (arabisk: أَبْجَدِيَّة عَرَبِيَّة ’abjadiyyah ‘arabiyyah) eller arabisk abjad er skriftsystemet for det arabiske språket. Det er spesielt utviklet for dette språket, det skrives fra høyre til venstre og består av 28 bokstaver. Varianter av alfabetet utgjør skriftsystemet til flere andre språk, som for eksempel det persiske alfabetet og flere nordafrikanske språk, som somali. Grunnet at bokstavene som oftest representerer konsonanter klassifiseres språket som en abjad. Det finnes imidlertid tegn for vokaler i skriftsystemet, så det betegnes som en uren abjad.

Alfabetet ble utviklet fra det nabateiske alfabetet som igjen var avledet av en form for arameisk skrift. Disse skrifttypene er kjent fra tiden rundt 300-tallet e. kr. Det har eksistert forskjellige stiltyper av arabisk skrift som nå er gått helt av bruk.

Det finnes ingen store bokstaver i det arabiske alfabetet, alt skrives «i ett», det sitter fast i hverandre, nesten som løkkeskrift, med unntak av de ikkekoblende bokstavene. Man har ikke egne bokstaver for de korte vokalene, disse kan markeres over og under bokstavene med egne tegn, men dette blir sjelden brukt, med unntak av i skolebøker for barn og i Koranen.

De fleste bokstavene, men ikke alle, har 4 former, ettersom hvor i ordet de står, enten i isolert form, begynnende form, inne i eller på slutten av ordet (siste bokstav). Noen bokstaver er såkalte ikke-koblende bokstaver, disse bokstavene fester seg ikke til bokstaven som kommer etter, derfor har de bare to former. Dersom en slik bokstav står i begynnelsen eller inne i et ord, vil det føre til at ordet må skrives som to streker, siden disse bokstavene ikke kan feste til det som kommer etter. F.eks. i ordet الإسلام, al-'islām kan man se tre slike «brekk»: Etter den første «alif»en (ا), og etter begge «la» (لا) sammenskrivningene; «m» (م) står derfor i uavhengig form, selv om den kan skrives i alle fire formene og derfor festes til en forestående bokstav. Arabisk skrift benytter seg av mange sammenskrivinger, som «la» (لا), spesielt i håndskrevne tekster.

Det finnes også noen ekstrategn som ikke regnes som en del av alfabetet.

På flere andre språk som bruker alfabetet, som farsi, urdu og malay, brukes tilleggsbokstaver.

(OBS! Du må ha installert støtte for arabisk skrift hvis du skal kunne se bokstavene, du kan prøve å velge arabisk under encoding i nettleseren din.)

• ا 'ælif
• ب ba'
• ت ta'
• ث þa' (som engelsk th, som i thunder)
• ج ġīm (dzjīm) (ǧīm)
• ح ḥa'
• خ khaa'
• د dal
• ذ ðal (som engelsk the, there eller this)
• ر rā'
• ز zay
• س sīn (som norske ordet "sin")
• ش sjīn
• ص ṣād
• ض ḍād
• ط ṭā'
• ظ ẓā'
• ع ʿayn (ʔˤayn) (3ayn)
• غ ghayn
• ف fa'
• ق qāf
• ك kaf
• ل lam
• م mīm
• ن nūn
• ه ha'
• و wāw
• ي ja'

Korte vokaler skrives på arabisk med diakritiske tegn kalt harakat over eller under foregående konsonant. For å markere at en konsonant ikke etterfølges av en vokal kan den markeres med et sukūn.

En lang a skrives, etter alle konsonanter unntatt hamza, med tegnet for kort a etterfulgt av en ʾalif. Lang i skrives med tegnet for kort i fulgt av en yāʾ. Lang u skrives med tegnet for kort u fulgt av en wāw.

I tekster der korte vokaler ikke skrives ut representeres de lange vokalene av konsonanttegnene ʾalif, yāʾ og wāw. Et viktig unntak er den bestemte artikkelen al der a uttales kort til tross for at den skrives med ʾalif.

Tegnkodingen Unicode støtter det arabiske alfabetet. Det finnes tegnkoder både for nominelle arabiske bokstaver (som skal formes ved utskrift, slik at de bindes sammen med tilstøtende bokstaver) og for predannede bokstaver og ligaturer. De predannede arabiske bokstavene er med som tegnkoder for kompatibilitet med eldre tegnstandarder, og bør ikke benyttes i nyskrevne tekster. De nominelle bokstavene skrives ut med ulik utformning, og eventuelt ulik vertikal posisjonering, avhengig av tilstøtende bokstaver. Moderne fonter (som for eksempel OpenType eller AAT) for arabisk inneholder flere former for hver nominell arabisk bokstav (pluss eventuelle ankerpunkter for vertikal posisjonering), og utskriftsystemet velger form avhengig av nabobokstaver. Tegnkodene for de predannede bokstavene anvendes da ikke, og en hel del utvidede arabiske bokstaver har ingen kodepunkter for predannede varianter. Også ligaturer, spesielt for den obligatoriske lam-alif-ligaturen, formes ved hjelp av data i fonten, ikke via tegnkoder for arabiske ligaturer.

Et annet problem er at skriveretningen for arabisk tekst er fra høyre mot venstre. Ifølge Unicode skal arabisk tekst lagres i leseordning, og siden skrives ut høyre-til-venstre. Så om en tekst bare inneholder arabiske bokstaver og noen skilletegn er det lett, tegnenes rekkefølge snus ved utskrift (om man må skrive ut fra venstre mot høyre), eller helt enkelt skriver dem ut høyre-til-venstre, samtidig som enkelte tegn, blant andre parenteser, speiles. Men om teksten også inneholder for eksempel ord skrevet i et alfabet der skriveretningen er venstre-mot-høyre, eller tall (arabiske tall skrives fra venstre mot høyre) blir det mer komplisert. Unicode-standarden inneholder en, dessverre ganske komplisert, algoritme for dette som programvareutviklere kan benytte. Resultatet blir ikke alltid perfekt, så det finnes også styringskoder som kan brukes slik at utskriften kan forbedres, for eksempel for parenteser, sitat og lignende. I HTML finnes i stedet attributter for dette som bør anvendas i stedet for styringskodene.

• ISO 233 for translitterasjon av arabisk til det latinske alfabet
• Romanisering av arabisk