Arbeidsmarked

Arbeidsmarkedet er markedet for arbeidskraft i en lokal nasjonal eller regional økonomi. Begrepet innebærer at arbeidet er betalt, slik at for eksempel ulønnede familiemedlemmer eller husarbeid ikke regnes som en del av arbeidsmarkedet. Det å stå utenfor arbeidsmarkedet, betyr altså ikke nødvendigvis at man står utenfor verdiskapende arbeid - familiemedlemmers gårdsarbeid i tradisjonelle økonomier er et godt eksempel hvor barn og ektefeller kan delta ulønnet i produksjonen, uten å inngå i det som defineres som arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedet kan være preget av høy eller lav sysselsettingsgrad (arbeidsdeltakelse), og ulik registrert, og ikke-registrert arbeidsløshet. I land hvor for eksempel kvinner eller andre grupper tradisjonelt ikke deltar i arbeidslivet, kan man på en og samme tid ha lav arbeidsdeltakelse, men også svært lav eller ingen) registrert arbeidsløshet. Arbeidsmarkedet er også i de fleste land preget av kjønnsdelt arbeidsliv, selv i de land hvor begge kjønn deltar aktivt i lønnet arbeid.

Arbeidsmarkedet er sjelden 100 % fritt, det begrenses av både uformelle barrierer, og formelle utdanningskrav til mange yrker, krav om sikkerhetsklarering osv. Dessuten er markedet ofte regulert gjennom betydelige krav til ansettelse og oppsigelse, ofte framforhandlet gjennom kollektive forhandlinger, og muligheten til å si opp ansatte er svært ulik på tvers av ulike land og markeder.

Lønnsinntekt er prisen på arbeidskraft i arbeidsmarkedet, og fastsettes enten individuelt som i et «perfekt marked», eller kollektivt gjennom forhandlinger mellom de ansatte eller deres fagforening, og arbeidsgiveren eller dennes organisasjoner. Arbeidstakernes kamp for kollektiv forhandling og lønnsdannelse var sammen med arbeidstiden det nesten enerådende spørsmålet for arbeiderbevegelsen fra siste halvdel av 1800-tallet, og ble i etterkrigstiden innfridd i nesten alle OECD-land. Den frie fagforeningsretten – og arbeidstakernes foreningsrett – er en politisk villet begrensning av friheten i arbeidsmarkedet.

Arbeidsmarkedet har normalt to aktører – arbeidstaker(ne) og arbeidsgiver(ne), som kan være organisert eller opptre i markedet hver for seg. I Vest-Europa forhandler ansatte kollektivt om avlønningen av sin produksjonsfaktor (arbeid) i markedet, ikke minst fordi det er langt flere ansatte enn arbeidsgivere i markedet, og arbeidsgiverne i kraft av sine ressurer ofte har hatt mer markedsinformasjon enn motparten. De ansatte har historisk erfart at de gjennom fagorganisering ofte kan oppnå bedre og mer forutsigbar avlønning ved å stå sammen.

Ansattes friheter er yrkesfrihet, bevegelsesfrihet, og fri arbeidsformidling. Stor ufrihet i arbeidsmarkedet, som under Romerrikets slaveri eller føydalismen med livegenskap i middelalderen, vil skape flaskehalser, hamstring av arbeidskraft og lite effektiv utnytting av arbeidskraften i produksjonen.

Svært ufritt arbeidsmarked må således antas generelt å hemme produksjonens omstillings- og vekstevne. Men dette er bare en av flere nødvendige forutsetninger – eksempelvis var markedene i Storbritannia i middelalderen generelt svært frie, uten at dette ga raskt innovasjons- og veksttakt.

Historisk har arbeidsmarkedene vært svært ulikt organisert og hatt ulik frihetsgrad.

Vi ser at slaveriet i Oldtiden og livegenskapet i middelalderen var sterke inngrep i arbeidsmarkedet som grep inn på nesten alle aktører og handlinger i markedet. Mest fritt var markedet i høymiddelalderen i områder uten føydalisme, som England på 1300-tallet og Norge før moderne tid. I etterkrigstiden har arbeidsmarkedet blitt stadig mer regulert, for å kunne kombinere hensynene til sosial trygghet og rettferdighet, med et godt fungerende marked. Derimot har ofte borgerlige regjeringen i Europa opphevet statens monopol på arbeidsformidling, slik Bondevik II-regjeringen (2001–2005) gjorde i Norge.