Archie Moore

Archie Moore
Født		13. des. 1913[1][2] Benoit
Død		9. des. 1998[1][3][2] (84 år) San Diego
Beskjeftigelse		Bokser, filmskuespiller, fjernsynsskuespiller
Nasjonalitet		USA
Høyde		180 cm
Aktiv		3. sep. 1935–15. nov. 1962
Vektklasse		Lett tungvekt
Archie Moore på Commons

Archie Moore eller Archibald Lee Wright (født 13. desember 1913, død 9. desember 1998) var en amerikansk bokser.

Om Moore ble det sagt at det å bokse var like naturlig som det er for andre mennesker å puste. I en karriere som strakte seg over 27 år, en evighet i boksing, kjempet han 229 kamper. Hele 141 av hans 194 seire vant han på knockout, og han innehar rekorden for flest KO-seire innen proffboksing, en rekord som sannsynligvis vil bestå for alltid ettersom moderne boksere sjelden bokser mer enn 50-60 kamper i løpet av en karriere. Archibald Lee Wright, som Moore egentlig het, ble født i Benoit, Mississippi, USA den 13. desember i enten 1913 eller 1916, avhengig av hvilken kilde man ønsker å tro på. Selv hevdet han alltid at 1916 var fødselsåret hans, mens andre familiemedlemmer hevder 1913. Ingen vet med sikkerhet, men det var mest sannsynlig ett av disse to årene ettersom ingen andre kilder eller personer har hevdet andre årstall.

Som ungdom var Archie stadig på kant med loven, selv om det utelukkende dreide seg om mindre lovbrudd som nasking og pøbelstreker. I håp om å få ham på bedre veier bestemte familien seg for å fjerne ham fra miljøet han vanket i og flyttet til St. Louis. Det skulle ikke gå lenge før Archie ble arrestert og dømt til to år på et guttehjem for å ha gjort innbrudd og stjålet verdisaker i en bil. Det var i det tøffe miljøet her at Moore oppdaget talentet han hadde for boksing, og innen løslatelsen hans to år senere var han blitt en solid bokser og klar til å gå løs på en amatørkarriere som skulle bli grunnlaget for en legendarisk karriere som skulle se sin fødsel noen år senere.

I 1936 gjorde Archibald sin proffdebut i mellomvektsklassen under navnet Archie Moore. I løpet av hans første to år som proff hadde han vært i ringen 24 ganger. I forhold til dagens standard høres dette nesten overveldende ut, men på 1930-tallet var dette ansett for å være et beskjedent antall kamper for en nybegynner. Moores manager satt med det dilemma at Moore var en god farget bokser, og svært mange boksere så det som en tap-tap situasjon å akseptere en kamp mot ham. Da Moores første test mot en rangert motstander kom i april 1939, møtte han den rutinerte Teddy Yarosz som var rangert blant de 10 beste i mellomvektsklassen. Selv om Moore greide seg bra i den kampen, ble den plutselige opptrappingen av nivået for mye, og Moore tapte på poeng etter 10 runder. Moore viste likevel at det ikke var lenge før han kunne måle seg mot de bedre bokserne i klassen, og i 1940 reiste han til Australia "for en neve dollar" og slo ut den topp 10 rangerte hjemmebokseren Ron Richards i 10. runde. Noen måneder senere gjentok han suksessen med en poengseier over den samme Richards, også da på hjemmebane, og da han vendte tilbake til USA med flere bra seire fra Australia, hadde han funnet veien helt til nr. 4 på Ring Magazine-rankingen. Moore var nå offisielt en "contender" i mellomvektsklassen.

De neste fire årene var Moore aktiv og registrerte seire over flere gode boksere, blant andre Jack Chase, Eddie Booker og Nate Bolden som han møtte flere ganger hver. Den eneste bokseren han ikke hadde taket på i løpet av denne perioden var den teknisk suverene Charley Burley. Burley regnes som en av tidenes aller beste i Mellomvektsklassen, han var så god at ingen verdensmester noen gang var villig til å sette tittelen sin på spill mot ham. Moore ble regelrett utklasset av Burley, som hadde ham i kanvasen flere ganger i løpet av kampen. Det skal sies til Moores forsvar at han sannsynligvis presterte dårligere enn hva han kunne, for han var i ferd med å vokse ut av Mellomvektsklassen og kampen for å holde seg innen vektgrensen begynte å bli svært tøff. Blant annet hadde han måttet slutte å svelge kjøttet han spiste, han måtte nøye seg med å "tygge ut saften" og spytte ut resten. Når tradisjonell boksekost på den tiden bestod av kjøtt og grønnsaker, sier det seg selv at han sjelden kunne prestere sitt beste rent fysisk – han hadde rett og slett ikke energien i kroppen. Moore var nemlig en meget muskuløs person og hadde en naturlig vekt som var 10-15 kg mer enn mellomvektsgrensen på 160 lbs/ 72,7 kg. Flere av kampene han hadde vunnet de siste årene var mot Lett-tungvektere i såkalte catchweight kamper, der to boksere fra naboliggende vektklasser "møtes på midten". Moore visste at han kunne klare seg bra i lett-tungvektsklassen når den tid kom, og med den evige kampen mot vekten, samt en overmann som Burley i klassen, gjorde at han valgte å forlate mellomvektsklassen og gikk opp i lett tungvekt, enda han var så nær en VM-kamp.

Fra og med 1945 kjempet Moore som en offisiell lett-tungvekter. Allerede i sitt første år gikk han 14 kamper, 7 av dem mot topp 10 rangert motsand i form av Lloyd Marshall, Holman Williams, Cocoa Kid og Jimmy Bivins. Dette var alle bunnsolide boksere fra en særdeles sterk æra. Bivins er innrullet i Boksingens Hall of Fame. Reclisten til Moore for 1945 alene var 12-2 (begge tapene kom mot Williams). Han startet 1946 med en flott seier over enda en rangert motstander, Curtis "Hatchetman" Sheppard, før han møtte sin overmann i Ezzard Charles noen måneder senere. Charles, som med Burley, skulle vise seg å være en bokser som hadde stilen som alltid slo Moores. Charles gikk seirende ut av alle deres tre innbyrdes møter. Moore fortsatte likevel å holde koken mot andre rangerte boksere, flere av dem opp til flere ganger. Da Ezzard Charles tok steget opp i tungvekt i 1949, stod Moore igjen som Lett-tungvektsklassens ener. Foruten Charles hadde han slått alle de beste, og til og med noen tungvektere da han prøvde seg i den klassen. De få tapene han gikk på underveis ble revansjert opptil flere ganger. Archie Moore var verdens beste bokser i lett tungvekt – bare ikke verdensmester.

Engelskmannen Freddie Mills, som regjerte som verdensmester i klassen i årene 1948-50 hadde vært uvillig til å forsvare tittelen sin mot klassens beste. Både Charles og Moore visste at han i hvert fall ikke ville forsvare den mot dem, fordi det var mer penger å tjene mot en hvit utfordrer enn en farget. Da Mills tapte for Joey Maxim i 1950, åpnet nye dører seg for klassens elite. Maxim var nemlig en bokser som var villig til å møte hvem som helst hvor som helst, og hudfarge hadde ingen betydning. Etter at Maxim hadde forsvart tittelen sin mot mellomvektsmesteren Sugar Ray Robinson, var det endelig Moores tur. Maxim sa seg villig til å møte Moore foran 15 000 fans, flesteparten av dem Moores tilhengere, i St.Louis. Etter 16 år som proffbokser var Moore endelig i sin drømmekamp om VM-tittelen. 15 runder senere gikk drømmen i oppfyllelse. Moore var verdensmester.

Man skulle kanskje ikke tro at prognosen for å beholde tittelen lenge er særlig god når man er 36/39 år gammel og har 160 proffkamper bak seg, men "longevity" var bare en av mange kvaliteter Moore besatt. Trolig var han på sitt beste i denne perioden, og det var han som først uttrykte I'm like fine wine, I get better with age, en punchline Lennox Lewis tok flittig i bruk nesten 50 år senere. Moore hadde nå beseiret alle verdige navn i lett-tungvektsklassen og tok gjerne en ikke-tittel match i tungvekt for å få nye utfordringer. I 1955, tre år etter at han tok tittelen fra Maxim utfordret han Rocky Marciano om VM-tittelen i tungvekt. Kampen fant sted i Yankee Stadium i The Bronx, New York. Etter en lovende første runde der han lyktes med å sende tungvektsmesteren i gulvet, kun én av to som klarte dette i løpet av Marciano's karriere, ble det snart klart at Marciano var for sterk for Moore. Etter 8. runde hadde Moore tatt i mot så mange harde treffere av Marciano at kampdommeren ville stoppe kampen. Moore tryglet kampdommeren om å få lov til å fortsette; "please don't stop the fight, let me be counted out, I'm a champion too". Dommeren visste hvor mye det ville bety for Moore og nølende lot han Moore få komme ut til 9. runde der Marciano gjorde slutt på ham. Moore ble talt ut. Svært få boksere opp gjennom historien hadde protestert dersom de var helt ferdige og en råsterk hardtslående Rocky Marciano stod klar i det motsatte ringhjørne, men Moore var en bokser som hadde en fighterhjerte så stort at det fylte hele bukhulen hans, noe han beviste opptil flere ganger i løpet av sin lange karriere.

Etter at Marciano ubeseiret la hanskene på hylla i 1956 ble Moore valgt ut som en av bokserne som skulle avgjøre hvem som skulle overta tungvektstittelen. Motstanderen hans skulle være Floyd Patterson. Patterson var kjent for sine lynhurtige slagkombinasjoner. Han var en offensiv, hardtslående bokser, trent frem av boksetreneren Cus D’Amato. På begynnelsen av 1980-tallet brukte D’Amato de nøyaktig treningsteknikkene for å trene frem Mike Tyson. Patterson var på mange måter en prototype av Tyson når det gjaldt boksestil. Den 21-årige Patterson skulle vise seg å bli for ung og rask for den nå 40-43-årige Moore som ble stoppet i 5. runde. Det var nå klart at Moore var på hell i karrieren og han ville i stedet konsentrere seg om å forsvare lett-tungvektstittelen sin mot utfordrere på sin egen størrelse.

Sitt neste forsvar av tittelen gjorde han mot Tony Anthony, som Moore slo ut i 7. runde og viste at selv om han ikke var verdens beste tungvekter, så var han i hvert fall verdens beste i lett-tungvektsklassen. Sitt tøffeste forsvar av tittelen hadde han i 1958 da han reiste til utfordrerens hjemby, Montreal, Canada, for å forsvare tittelen mot Yvon Durelle. Enda en gang skulle fighterhjerte hans settes på prøve da han tok tre tellinger allerede i første runde og én i femte. Men Moore, blodig og utmattet, bet det i seg og gikk til krig mot kanadieren. Etter flere brutale runder greide endelig Moore å slå ham ut i 11. runde. Durelle var sønderknust av skuffelse, men visste at han hadde greid seg bra nok til at han ville få en returkamp. Men returmøtet var ingen kamp. Moore hadde lært seg Durelless boksestil å kjenne og plukket ham fra hverandre i løpet av bare tre runder. I 1960 tapte Moore en ikke-tittel kamp mot italieneren Giulio Rinaldi i Roma, men revansjerte tapet med en 15 runders poengseier i New York. Moore innså nå at hans dager i ringen snart var talte og ønsket en utfordrer som ville gi ham en stor utbetaling.

Boksekommisjonen hadde andre planer derimot, de ville at han skulle forsvare tittelen mot Harold Johnson. Johnson var en meget god bokser, problemet var bare at han og Moore hadde kjempet mot hverandre fem ganger før og Moore hadde vunnet fire av oppgjørene. Moore var ikke interessert i å møte Johnson for sjette gang og nektet boksekommisjonens krav. De svarte med å strippe ham for tittelen. Etter å ha vært rangert som verdens beste lett-tungvekter i over 11 år, og regjert som verdensmester i 10 av dem, ble Moore fratatt tittelen fordi han ikke ville forsvare tittelen sin mot en bokser han allerede hadde slått 4 ganger. Avgjørelsen skapte furore i bokseverden, alle tok Moores parti. Moore svarte med å ta steget opp i tungvekt i håp om å sikre seg noen lukrative kamper før han la opp. Blant de mest kjente motstanderne hans de siste årene han bokset var Willie Pastrano (siste kamp som verdensmester, ikke tittelkamp) og Cassius Clay, som stoppet ham i 4. runde. Vi vet alle hva som senere ble av Clay. Archie Moore gikk sin siste kamp i 1963, 47/50 år gammel. Etter boksekarrieren jobbet han som trener, og blant elevene hans var George Foreman og Earnie Shavers.

Når man ser tilbake på Moores karriere og prestasjoner blir det tydelig at ytterst få boksere kan måle seg med ham. Det at han var en av boksingens beste utøvere kilo-for-kilo frem til en alder av nesten 50, mangler sidestykke i boksehistorien. Ingen bokser kan sammenlignes med Archie Moore når det gjelder ”longevity”, dvs. hvor lenge han var god, og da snakker vi verdensklassenivå.

• Moore var rangert blant de 10 beste bokserne i verden i en eller annen vektklasse kontinuerlig fra og med 1940 til 1962. Halvparten av denne tiden var han nr. 1 i lett tungvekt.

• Han er innehaver av rekorden for flest KO-seire innen proffboksing.

• Moore hadde bokset ca. 160 proffkamper (avvikende reclister ute og går) da han endelig fikk VM-kamp etter 16 år som proffbokser. Antall kamper her alene tilsvarer omtrent 3 hele karrierer sammenlignet med dagens boksere.

• Moore forsvarte VM-tittelen i lett-tungvekt 9 ganger i løpet av de 10 årene han regjerte som verdensmester. Dette høres beskjedent ut inntil man tar i betrakting at han under samme periode gikk to VM-kamper i tungvekt og hadde hele 46 ikke-tittel kamper.

• Moore er rangert av The Ring som tidenes 8. mest hardtslående bokser. Det at mange av knockout seirene hans kom sent i kampene hans beviser at han beholdt mye av slagkraften sin gjennom hele kampen. Dette er relativt uvanlig .

• Han er tidenes eldste verdensmester i lett tungvekt.

• Moore møtte 62 boksere i løpet av karrieren som var rangert blant de 10 beste i verden i sin vektklasse da de møtte ham til kamp.

• 10 av Moores motstandere er innlemmet i Boksingens Hall of Fame. 3 av dem, Joey Maxim, Ezzard Charles og Harold Johnson møtte han henholdsvis 5, 3 og 5 ganger hver.

• Endelig recliste (ifølge Boksingen Hall of Fame): 194-26-8-1 NC (141 KO)

• Boksingens Hall of Fame

• (en) Archie Moore på Internet Movie Database
• (da) Archie Moore på Filmdatabasen
• (en) Archie Moore hos The Movie Database
• (en) Archie Moore hos American National Biography
• (de) Archie Moore – Munzinger Sportsarchiv
• (en) Archie Moore – BoxRec