Ard

For det tyske TV-selskapet, se ARD

Ard er den første plogtypen vi kjenner til. Arden var av tre og besto av et rammeverk som gjorde at den kunne styres, med en pigg som gikk ned i jorden, og et feste som gjorde det mulig for et trekkdyr, (trolig ku eller okse, til hesten ble mere vanlig), å dra den. Arden vendte ikke jorden, men laget primært en fure, slik at en kunne gå etter og så, eller sette ned planter.

Arden bestod av tre deler – skjær, ås og styre – og kunne lages ved hjelp av bare øks og kniv. Den veide ikke mer enn 10–15 kilo, men var likevel robust, og kunne trekkes av en hest eller et par okser. Viktigst var likevel at en mann ved hjelp av en ard og trekkdyr i løpet av et par dager kunne bearbeide og så til nok land til å fø seg selv og en familie. Arden er avbildet på helleristninger, blant annet i Valla og i Finntorp i Båhuslen.^[1]

Et stykke inn i yngre steinalder begynte man å pløye både på langs og tvers av jordstykket, såkalt korsarding, for å få jorden løs, lett og ugressfri. De første eksempler på korsarding fra oldtiden fant arkeologene på Hunnfeltene i Østfold i 1950. Oldtidens åkre fremstår med mørke, kryssende striper, for hver gang ardskjæret stakk dypt, trakk det mørk jord ned i den lyse, sterile morenen under. Funn av slike ardspor på den værharde vesle øyen Fjørtofta nordvest for Ålesund, viser at man i bronsealderen drev et like avansert jordbruk her som i Østfold.^[2]

Etter hvert ble piggen eller trekroken påsatt et ardjern eller ardskjær slik at den arbeidet mer effektivt. I deler av landet ble ard bruk som betegnelse på mindre ploger langt ut på 1900-tallet. «Å arde» kunne bety både «å pløye» og «å hyppe med ard».

Arden kan sees som en videreføring av gravestokken.

• Ard-merker i South Uist