Arnulf I av Bayern
| Arnulf I av Bayern | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 885 | ||
| Død | 14. juli 937 Regensburg[1] | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Judith von Friaul[2] | ||
| Far | Luitpold | ||
| Mor | Cunigunde av Swabia | ||
| Søsken | Berthold | ||
| Barn | Judith av Bayern Eberhard[3] Arnulf II. av Bayern Berthold av Schweinfurt Leopold I av Østerrike (hypotetisk) | ||
| Nasjonalitet | Tyskland[4] | ||
| Gravlagt | St. Emmeram's Basilica | ||
Arnulf I, hertug av Bayern (død 14. juli 937 i Regensburg) med tilnavnet «den onde», var hertug i Bayern fra 907 til sin død.
Han tilhørte det luitpoldske dynastiet, som regjerte i hertugdømmet Bayern fra slutten av 800-tallet til slutten av 900-tallet. Arnulf lå en stund i strid med ottonianerne i kampen for den tyske trone, men tapte kampen mot Henrik Fuglefangeren.
Rikspolitikk
[rediger | rediger kilde]Han var siden til stede i Aachen da Henriks sønn Otto I ble kronet til tysk keiser i 936. Arnulfs sønn og tronfølger Eberhard ble forvist fra riket etter sitt mislykkede opprør mot Otto i 938. Arnulfs datter ble derimot gift med Ottos bror Henrik i 948 og bar tittelen «hertuginne av Bayern».
Arnulf fornyet det bayerske stammehertugdømme. På riksnivå fulgte Arnulf en politikk til fremme for Bayerns selvstyre i sine indre anliggender, og utad i forhold til de tyske konger Konrad I og Henrik I. Han deltok riktignok ved valget av Konrad til romersk-tysk konge. Men Arnulfs inngripen til gunst for sine slektninger hertugene av Schwaben overfor Konrad førte imidlertid til en lengre konflikt. Under denne konflikten måtte Arnulf for en tid søke tilflukt i Ungarn.
Likesom allerede Tassilo måtte også hertug Arnulf verge seg mot en tiltagende rikssentralisme. I det såkalte Fragmentum de Arnulfo duce Bavariae, et lovskrift for den bayerske hertug som ble til ca 919/20, heter det om dette:
- «Da falt altså denne saksiske Heinerich fiendtlig inn i kongeriket Bayern, der man ikke hadde sett noen av hans forfedre som noensinne hadde satt så meget som en fotsbredd inn på dets mark, og slik tror jeg at Gud selv hadde lenket det slik at han ble nedkjempet av én enkelt bys innbyggere og tilføyd ham så store tap at han måtte trekke seg tilbake.» [5]
Etter Konrads død vendte Arnulf i 918 med ungarsk hjelp tilbake til den bayerske residensby Regensburg, og bygde seg opp til en kongeaktig stilling som var vidtgående uavhengig av sentralmakten. Forskningen har så langt ikke kunnet avklare sikkert hvorvidt Arnulf etter Konrads død lot seg utrope til motkonge (Annales Iuvavenses Maximi til året 920: «Baiuarii sponte se reddiderunt Arnolfo duci et regnare ei fecerunt in regno teutonicorum»), eller om han heller strebet mot å opprette et bayersk særkongedømme.
I Regensburg-traktaten av 921 erkjente imidlertid Arnulf, etter sine kamper mot ham, Henriks overherredømme. Henrik anerkjente som gjenytelse Arnulfs selvstendige herredømme, hvortil hørte retten til å utnevne biskoper (for eksempel Starchand i Eichstätt), innkalling av synoder, og bruk av egentlige regalier (myntpreging, toll). Utenrikspolitisk la han under seg Böhmen og forsøkte seg på et (mislykket) Italia-felttog 933/934 for å vinne den langobardiske krone for sin sønn Eberhard,etter at den langobardiske høyadel hadde tilbudt ham denne.
Arnulf ble begravet i St. Emmeram i Regensburg.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Roman Deutinger: Königswahl und Herzogserhebung Arnulfs von Bayern. Das Zeugnis der älteren Salzburger Annalen zum Jahr 920. In: Deutsches Archiv für Erforschung des Mittelalters 58 (2002), S. 17–68. (Digitalisat).
- Ludwig Holzfurtner: Gloriosus dux. Studien zu Herzog Arnulf von Bayern (907–937) (= Zeitschrift für bayerische Landesgeschichte. Bd. 25). Beck, München 2003, ISBN 3-406-10666-8.
- Kurt Reindel: Herzog Arnulf und das Regnum Bavariae. In: Zeitschrift für bayerische Landesgeschichte 17 (1953/54), S. 187ff.
- Alois Schmid: Das Bild des Bayernherzogs Arnulf (907–937) in der deutschen Geschichtsschreibung von seinen Zeitgenossen bis zu Wilhelm von Giesebrecht (= Regensburger historische Forschungen. Bd. 5). Lassleben, Kallmünz 1976, ISBN 3-7847-4005-7. (Zugleich: Regensburg, Universität, Dissertation, 1974).
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Arnulf, „der Böse“» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 246.
- (de) Kurt Reindel: «Arnulf, „der Böse“.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 396 f. (digitalisering).
- (de) Sigmund Ritter von Riezler: «Arnulf (Herzog von Bayern)». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 605–607.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p15062.htm#i150614, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ museum-digital, museum-digital person ID 26920[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hubensteiner: Bayerische Geschichte, Rosenheimer Verlagshaus, 17. Auflage 2009, S. 73.