Abbasidene

Abbasidenes kalifat ved sin største utstrekning hvor det kontrollerte det meste av dagens Midtøsten og Nord-Afrika

Abbasidene er det dynastiske navnet som vanligvis gis kalifen i Bagdad, det andre av de to store muslimske kalifatene i det arabiske riket som fortrengte Umayyaddynastiet, bortsett fra al-Andalus. I populærvitenskap beskrives gjerne deres tid som den islamske gullalderen.

Dynastiet ble etablert av etterkommere av Muhammeds yngste onkel, Abbas ibn Abd al-Muttalib og dets hovedstad var Harran fra år 750, og flyttet hovedstaden i år 762 fra Damaskus til Bagdad, etter at byen var blitt grunnlagt samme år av kalif Abu Jafar al-Mansur.

Den kanskje mest kjente av dynastiets herskere var Harun al-Rashid, som ofte nevnes i det kjente litterære verket Tusen og en natt. Dynastiet blomstret i om lag 200 år, men kom etter hvert i skyggen av den tyrkiske hæren som det hadde etablert, mamelukkene. 150 år etter at kalifatet hadde fått kontroll over Persia ble det gradvis tvunget til å avgi kontroll til lokale emirer, som bare formelt anerkjente kalifatets overherredømme og Al-Andalus til en etterkommer av Umayyaddynastiet. Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad, og lot slå ihjel kalifen Al-Musta'sim. Selv om de fortsatte å påberope seg autoritet i religiøse spørsmål fra Egypt, så hadde dynastiets sekulære maktbase forsvunnet. Etterkommere etter abbasidene er blant annet stammen al-Abbassi som lever nordøst i dagens Irak, i byen Tikrit.

Abbasidene fortsatte fra 1261 å besitte kalifverdigheten helt til osmanene fengslet den siste kalifen Al-Mutawakkil III i år 1517. Da tilfalt tittelen kalif den tyrkiske sultanen i Konstantinopel.

Abbasidene hadde ved maktovertakelsen sterk støtte både fra arabere og fra de såkalte mawali, ikke-muslimer. Før abbasidenes maktovertakelse hadde gruppen mawali blitt ansett som annenklasses borgere og blitt utelukket fra det arabiske samfunnsliv. Da uttrykket mawali kom til, siktet det som oftest til «bokens folk», kristne og jøder, men med tiden kom også andre religiøse grupper til å bli omfattet av begrepet. Disse og andre grupper, som for eksempel persere, ble styrket under abbasidene.

Det forelå ikke noen stor interesse for å få dem til å konvertere til islam, ettersom man også kunne innkreve en spesiell skatt fra ikke-muslimer (dhimmisystemet). Imidlertid oppstod en konflikt med visse arabiske grupperinger og også med sjiamuslimer. Disse hadde støttet abbasidene i revolusjonene, men da abbasidene vel hadde grepet makten, tillempet de en strikt sunni-islam og forkastet sjiittene. Dette førte til en rekke konflikter som kulminerte i et blodig opprør i Mekka i 786. Mange sjiitter flyktet og en selvstendig berbersk stat ble grunnlagt i Nord-Afrika i 801.

Under 740-årene begynte misnøyen med umayyadene å vokse i kalifatet. Dette ble utnyttet av abbasidene som spilte på at de var ætlinger til Muhammed. Etter at en abbasidisk imam ble fengslet av umayyadene og døde i fengselet utbrøt militære strider. Det avgjørende slaget stod ved Øvre Zap, der abbasidene vant.

Rett etter maktovertakelsen sendte Abu al-'Abbas as-Saffah ut sine styrker til Nord-Afrika og Sentral-Asia, der de kjempet mot og beseiret kinesiske styrker i slaget ved Talas. I 756 sendte kalif Al-Mansur noe over 4,000 arabiske leiesoldater til Kina for å bistå Tangdynastiet under An Lushan-opprøret mot opprørerne. De arabiske leiesoldatene slo seg deretter ned i Kina.[1][2] Dette førte senere til at kalif Harun al-Rashid kunne slutte en allianse med Tang-dynastiet i Kina.

På midten av 800-tallet forlot kalif al-Mu'tasim Bagdad og bygde en ny hovedstad, Samarra, på Tigris' høyre bredd. Samarra ble oppgitt etter bare noen tiår, men fikk stor kulturell betydning ved sin arkitektur, kunst og ornamentikk. I Samarra ble den islamske verdens største moské bygd; den utmerket seg ved sin spiralformede minaret.

Fra midten av 900-tallet minket de abbasidiske kalifenes innflytelse.

Det abbasidiske styret påbegynte en omfattende hadithinnsamling og påstod seg være sanne muslimer, til forskjell fra umayyadene som tidligere hadde regjert. De sistnevnte ble fremstilt som suputer og dårlige muslimer. Man gjennomførte også en sentralisering av riket. En ny gruppe oppstod i samfunnet, nemlig ulama (i entall alim). Ulama er religiøst lærde som tolker Koranen og andre kilder og gir rettslige råd.

En konflikt oppstod mellom to måter å basere retten på. Det tradisjonelle ahl al-ray (den egne åsikts folk) anså at den lokale sedvane og dommerens (qadi) egen oppfatning skulle råde. Dette stod imot Ahl al-hadith (hadithenes folk), til dem hørte 'ulama og andre som ville basere retten på Koranen og hadithene. En fremstående person ved denne tid var Al-Shafi'i (død 820) som tilskrives systematiseringen av den islamske religiøse rett.

Abbasidene påbegynte i begynnelsen av 800-tallet omfattende oversettelser av greske tekster under kalif al-Mamun i Bagdad.[3] Man begynte nå å interessere seg for blant annet medisin, matematikk, teologi og filosofi.[4]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Ali Baba, maleri av Maxfield Parrish

Det kanskje mest kjente fiktive verk er Tusen og en natt. Den første oversettelse til vestlig språk ble foretatt av Antoine Galland og senere fulgte mange senere, og imitasjoner, særlig i Frankrike. Mange skikkelser fra verket er blitt velkjente, som Aladdin og Ali Baba.

Arabisk lyrikk og fiksjon nådde et av sine høydepunkter i denne perioden, med forfattere som Abu Tammam og Abu Nuwas som virket i kalifens hoff i Bagdad og Al-Mutanabbi som virket ved regionale hoff. Et berømt eksempel på persisk poesi er Layla og Majnun, som ligner det senere verket Romeo og Julie av William Shakespeare.

Vitenskap

[rediger | rediger kilde]

Stor vekt lå til å begynne med på astronomi og alkymi, men senere ble også andre vitenskapsområder utviklet. Under Harun al-Rashids styre (786-809) blomstret vitenskapen, noe som delvis skyldtes at det regjerende sjikt ikke lenger ignorerte ikke-muslimer og deres kunnskaper. Harun al-Rashids sønn Al-Mamun, hvis mor var perser, uttrykte det slik:

«Persernes rike bestod i tusen år og de trengte ikke oss arabere for en dag. Vi har styrt over dem i en eller to århundrer men klarer oss ikke en time uten dem.»
Mustansiriyauniversitetet i Bagdad, grunnlagt i 1227.

Algebra var et emne som vant store fremskritt i perioden ved den persiske matematikeren og astronomen Muhammad ibn Musa al-Khwarizmi. Faktum er at vesten har fått termen algebra fra en av hans bøker om emnet, Kitab al-Jabr wa-l-Muqabala. al-Khwarizmi anses således som algebraens far. Dette er imidlertid ikke helt slik, for det er dem som mener at den ære tilkommer den greske matematikeren Diofantos. Det var også al-Khwarizmi som innførte det hinduistiske regnesystem og de arabiske tall.

Medisin var et annet vitenskapelig område der store fremskritt ble gjort under abbasidenes styre. På 1000-tallet fantes det i Bagdad 800 leger. Man gjorde store fremskritt i forståelsen av den menneskelige anatomi og av sykdommer. Man kunne nå klinisk skjelne mellom meslinger og smittekopper. Den persiske vitenskapsmannen og legen Ibn Sina (mer kjent i Vesten som Avicenna) produserte flere avhandlinger og andre verk der han sammenfattet den store mengde kunnskap som arabiske vitenskapsmenn hadde samlet, og han ble innflytelsesrik gjennom flere av de oppslagsverk han skrev. Europeiske leger og vitenskapsmenn hentet i århundrer meget inspirasjon og kunnskap herfra.

Alkymien var et område der europeiske alkymister ble sterkt influert, blant annet av Abu Musa Jābir ibn Hayyān. Flere kjemiske prosesser, for eksempel destillering, ble utviklet for praktisk bruk og ble så spredt til Europa.

Astronomi ble videreutviklet av Al-Battani, som gjorde det mulig å foreta mer presise målinger av presesjon hos jordens aksehelling. Det ble også gjort en begynnende distinksjon mellom astrologi og astronomi, først ved Al-Biruni på 1000-tallet og senere også av Ibn al-Haytham, Ibn Sina og Averroës. Mange arabiske astronomiske uttrykk består på andre språk, som for eksempel asimut.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
 Denne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra Abbasiderna i Nordisk familjebok, utgitt mellom 1904 og 1926 – i dag offentlig eiendom.


Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]