Barneasyl

Barneasyl er en historisk betegnelse på en institusjon for barn under skolepliktig alder. Asylene fungerte som tilholdssted eller daghjem for fattige barn og gjorde det mulig for mødrene å søke arbeid utenfor hjemmet.

Det første barneasylet, Kleinkinderschule eller Strickstube ble åpnet i 1769 i Alsace av den Rousseau-inspirerte pastoren Johann Friedrich Oberlin (1740 – 1826) og Sara Banzet. Det var for øvrig i England at barneasylene ble et utbredt fenomen. I 1816 opprettet fabrikkeier Robert Owen (1771–1858) et asyl for barna til fabrikkarbeiderne. Fenomenet spredte seg raskt til alle engelske fabrikkbyer og i 1825 ble også Infant-school society opprettet. De engelske asylene hadde omsorg, oppdragelse og undervisning som formål, med stor vekt på undervisning. Asylbevegelsen bredte seg til flere europeiske land. I København var det kvinnelige velgjørende selskap som i 1828 åpnet det første asylet i Danmark.

I de største byene i Norge opprettet veldedige stiftelser en rekke barneasyler etter forbilder fra de engelske infant schools og tyske Kleinkinderschulen. I 1837 ble det første barneasylet i Norge opprettet i Trondheim av Selskabet de Nødlidendes Venner.^[1] Det første barneasylet i Kristiania åpnet 26. januar 1838 i Eugenia Stiftelses lokaler i Teatergata. Kristiansand barneasyl ble også stiftet i 1838. Bergens barneasyl ble opprettet i 1840 og driften startet året etter.

Fra 1850-årene opphørte skoleundervisning i mange av asylene i Norge. Det ble nå lagt mer vekt på å utvikle barna gjennom fortellinger og samtaler. En viktig inspirator til dette var tyskeren Friedrich Fröbel (1782–1852) som ville virkeliggjøre sine idéer gjennom å etableringen av barnehager. På 1930-tallet fikk idéen om barnehager bedre feste i Norge og mange av de gamle barneasylene ble gjort om til barnehager eller daghjem med mer lek og mindre undervisning.

• Asylet (Oslo)
• Bergens barneasyl
• Børneasylet i Trondheim
• Børneasylet (Drammen)
• Kongsberg barneasyl
• Vaterland Børneasyl (Oslo)