Bassgitar

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2018-11

Bassgitar (også kalt elektrisk bass, eller bare bass) er et strengeinstrument som minner om elektrisk gitar men med tykkere og vanligvis færre strenger. Bassgitaren er derimot ikke en videreutvikling av elgitaren, men er heller ment til å kunne erstatte kontrabassen.

Det finnes også akustisk bassgitar, noe som er vanlig i en del latinamerikansk musikk. Og det finnes elektrisk kontrabass. Men her er det den elektriske bassgitaren det handler om.

Bassgitaren har funnet sin plass i det meste av moderne vestlig musikk. I dag er bassen svært ofte brukt, men synthbass (basslyder lagd på en synthesizer eller keyboard) blir også brukt til en viss grad.

Den elektriske bassgitaren i sin nåværende form ble først produsert på 1930-tallet av Paul Tutmarc. Dette var den første elektriske bassgitaren som skulle spilles horisontalt^[klargjør] og hadde bånd.

Bassgitaren ble først masseprodusert av Leo Fender i 1951, i det fremdeles eksisterende selskapet Fender. De laget en bass som ble kalt Precision Bass. Navnet Precision kom av at bassen hadde tverrbånd som delte inn halsen i nøyaktig tonehøyde. Dermed ble den lettere å spille rent på enn en (båndløs) kontrabass. Denne bassen ble en form for standard for bassgitaren.

Det finnes to grunntyper av el-bassen, båndbass (engelsk: fretted) og båndløs (engelsk: fretless).

Båndbass

Båndbass er utstyrt med bånd av metall som ligger på tvers av halsen. Dette er det samme båndsystemet som er å finne på mandoliner eller gitarer. Båndene gir en klar og metallisk tone.

Båndløs

En fretlessbass har ingen bånd, men i stedet en glatt hals akkurat som en kontrabass. Lyden i en båndløs bass er mykere enn i en bassgitar med bånd. Denne bassvarianten krever mer presisjon for å få en ren tone.

Begge variantene er vanlige og har forskjellige bruksområder i forskjellige musikksjangre. Den båndløse bassen utmerker seg spesielt til jazz, men båndbassen er også mye brukt her. Båndbassen er den vanligste bassen i stort sett alle (om ikke absolutt alle) andre stilarter.

De spilleteknikkene på som det er vanlig å klassifisere, dreier seg hovedsakelig om måten høyre hånd (hos høyrehendte bassister) plukker strengene på. Dette kan deles inn i to hovedkategorier, fingerspill og plekterbass. Med fingerspill har bassisten mulighet til å variere fortløpende mellom fingerplukking og pop/slap-teknikk.

Plekterbruk på bass minner om plekter brukt på gitar. Plekter på bass gir tonen et hardere anslag med mer diskant enn vanlig fingerplukking, men ikke i like stor grad som slap/pop-teknikk. Det er vanlig at bassister har en klar preferanse på om man skal bruke plekter eller ikke. Det store flertallet av bassister mener at det beste er fingerplukking, og dermed er det den type lyd man vanligvis hører.

Fingerplukking

Med vanlig fingerteknikk på bass brukes oftest pekefingeren og langfingeren, skjønt man kan også bruke én finger hvis man ønsker å lage monotone basslinjer. Enkelte viritouser som f.eks. John Myung, bruker også ringfingeren og lillefingeren. Fingerplukking gir en rundere lyd enn plekterbruk, og gir mer kontroll og frihet. For eksempel kan man lettere spille på kombinasjoner av flere strenger samtidig, og det er lettere å bruke høyre hånd for å dempe strengene.

Slapping og popping

Slapping er en fingerteknikk hvor man med den laterale siden av tommelens ytterste ledd, treffer strengen i nærheten av bass-halsens øverste bånd. Popping går ut på å plassere pekefingeren under strengen og dra strengen ut fra halsen, til strengen sklir av fingeren og treffer halsens øverste bånd. I begge tilfellene er det strengens kollisjon med båndet som skaper størstedelen av det harde anslaget som man gjerne forbinder med denne teknikken. Slapping og popping brukes gjerne i kombinasjon, hvor man i hovedsak slapper mer på de tykkeste strengene og popper mer på de tynneste. Denne spillestilen er ofte brukt i funk, fusion og enkelte typer jazz. Ett eksempel på en som bruker denne spillestilen, er Johan Asmundsson, som er bassist i Mezzoforte. Teknikken har også blitt popularisert av bassister som Flea i Red Hot Chili Peppers, Les Claypool i Primus, Mark King i Level 42 og Billy Gould i Faith No More.

Tapping

Likedan som på gitar, kan man «tappe» på instrumenthalsen. Dette vil si å presse fingeren ned på strengen så strengen ligger imellom fingeren og båndet. Her kan begge hendene brukes. Siden bass-strenger er mye tykkere og mer massive enn gitarstrenger, samt at de vanligvis er satt opp med større avstand til halsen, er det vanskeligere å tappe fort og rent på en bassgitar, enn på elgitar.

4 strenger

Tradisjonelt har en bassgitar fire strenger.

• E – A – D – G — vanlig stemming
• D – A – D – G — alternativ stemming, også kalt drop-D.
• H – E – A – D — alternativ stemming, hvor man bruker de fire dypeste strengene fra en 5-strenger

Den vanlige stemmingen er tilsvarende den som blir brukt på en kontrabass. De fire tonene tilsvarer også de fire dypeste strengene på en vanlig gitar, men en oktav lavere.

5 strenger

Videre finnes det bassgitarer med fem strenger.

• H – E – A – D – G — vanlig stemming
• E – A – D – G – c — alternativ stemming

Femstrengsbassene ble lagd for å konkurrere med 70-tallets synthesizere som kom mye dypere enn den tradisjonelle firestrengs bassen. Disse bassene blir sett på som en "utvidelse" av en bassists muligheter, men å begynne å lære å spille bass på en femstrengers bassgitar, forekommer så å si aldri. Disse bassene brukes oftere i metal og slike stiler, enn for eksempel vanlig rock eller pop.

6 strenger

I tillegg finnes det også seks-strengs bassgitarer.

• H – E – A – D – G – c — vanlig stemming
• E – A – D – G – h – e — alternativ stemming som er lik gitarens, bare en oktav dypere

Andre strengeoppsett

Som ved alle andre strengeinstrument finnes det basser med et mer «eksotisk» antall strenger, som enstrengere, tostrengere, trestrengere, sjustrengere osv. Etter prinsippet fra tolvstrengers-gitaren finnes det også dobbelkorige el-basser, som for hver grunnstreng har en oktavstreng (eller to eller tre, for trekorige og firkorige basser) som klinger med. Basser med bare en eller to strenger produseres også for de med spesielle behov (populært innen noen typer surf-rock, funk, punk og hardcore).

El-bassen er utstyrt med elektromagnetiske eller piezo-elektriske pickups, eller "mikrofoner", som fanger opp vibrasjonen fra strengene med en magnetisk spole. Vibrasjonene blir oppfattet som lyd med en spesiell tonehøyde, og signalet fra bassen ut til f. eks. en forsterker, blir til.

Moderne el-basser har gjerne «aktiv» elektronikk, som er utstyrt med en batteridrevet forforsterker, eller "preamp", bygd inn i bassen. Med denne teknologien får man bedre gjengivelse av overtoner, og man kan heve eller senke de høye og dype tonene. Med passiv elektronikk kan man bare senke de høye eller dype tonene. I det siste har det dukket opp optiske systemer basert på piezoelektrisitet^[1], som gjør det mulig å bruke ikke-magnetiske strenger.

For å få høyt volum på en el-bass må man ha en bassforsterker.

• Akustisk bassgitar

• (en) Bass guitars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Gitarnorge.no – Et norsk nettsted hvor man kan lære å spille gitar og bassgitar ved hjelp av artikler, guider og et forum fullt av gitarister.