Bektasji

Bektasjiordenen (eller Bektāshiordenen, Bektāshīyya; tyrkisk: Bektaşi Tarikatı) er en sufistisk-alevittisk religiøs orden (tariqa) grunnlagt på 1200-tallet av Haji Bektasj Veli. Den er utbredt i Anatolia og Balkanområdet. Bektasjiordenen var før utbredt i Det ottomanske rike, og var nært knyttet opp til janitsjarene. Da janitsjarkorpset ble lagt ned av Mahmud II i 1826, ble Bektasji-ordenen samtidig forbudt. Avgjørelsen ble støttet både av sunnieliten og ledere av mer ortodokse sufiordener. I tanzimatperioden ble det lettet på forbudet, men etter dannelsen av den tyrkiske republikken, beordret Kemal Atatürk stenging av alle sufiordener i 1925. Lederskapet i Bektasjiordenen flyttet da til Tirana i Albania.

Haji Bektasj Veli (også romanisert Hājī Bektāsh al-Walī (1209–1271) anses å være «grunnleggeren» av ordenen. Men det menes at ordenen fikk sin nåværende form i 1500-tallet av Balım Sultan.^[1]

Bektāshiordenen er splittet i tre grener; çelebi, dedegân og babagân. Splittelsen oppstod etter at ordenens åndelige leder (çelebi) Kalender Çelebi (1476–1528) gikk til opprør mot det osmanske rike i 1528. For å oppnå kontroll over ordenen satte sultan Suleiman I en mann ved navn Sersem Ali Baba på posten som «leder» (postnişin) av bektāshiordenen. Sersem Ali Baba og hans tilhengere påstod deretter at Hājī Bektāsh hadde vært sølibatær og derfor ikke hadde noen slektsmessige arvinger. Denne gren kalles babagân.

Kalender Çelebis slekt og tilhengere utgjør på sin side çelebigrenen. Denne påstår at Hājī Bektāsh var gift og hadde arvinger (og at Kalender Çelebi var av denne slekt). Çelebigrenen er imidlertid blitt overvunnet av babagângrenen, som ble støttet av de osmanske myndigheter, og det innebar over tid at de fleste bektasjitter skulle tilhøre babagângrenen. En kjent leder av denne gren er Çelebi Veliyettin Ulusoy, som holdt til i byen Hacıbektaş i Anatolia.

Den siste grenen, dedegân, består av de ocaker som opprinnelig hørte under bektāshiordenens kontroll, men som befinner seg fjernt fra Haji Bektash-klosteret og fungerer som noenlunde selvstendige ocak'er. En leder av denne gren ble İzettin Doğan.^[2]

Siden før 2000-årsskiftet er ordenen mest utbredt i Albania og på Balkan, men de var opprinnelig kommet dit fra Anatolia, hvor der stadig finnes tilhengere. De fleste bektasjitter (især på Balkan) tilhører babagângrenen. Der foreligger ikke tall på antallet bektasjitter i Tyrkia, men det menes at ca. 15 % av den samlede befolkning eller 25 % av den muslimske befolkning i Albania tilhører bektāshiordenen.

Bektāshīyya tror på eksistensen av kun én Gud i form av Wahdat al-Wujud, at Muhammed er dennes (siste) profet, og at de tolv imamer er de rettelige etterfølgere av Muhammed. Som mange andre sufiordener har bektāshiordenen også de fire dører som en grunnleggende læresetning. Formålet med de fire dører er å oppnå det høyest eksisterende stadie som menneske i form av İnsan-ı Kamil. Bektasjismen deler i høy grad de samme læresetninger som qizilbāshalevismen, skjønt med noen unntak: I bektāshiordenen finnes ikke det rituelle brorskap (musahiplik) fra qizilbāshalevismen.

Relasjonen mellom bektasjiordenen og kristendommen er omdiskutert. Der er flere ritualer og trosforestillinger som peker på en viss påvirkning.^[3]

Bektasjismens ritualer er også langt på vei maken de qizilbāshalevittiske ritualer. Men av sentrale avvik kan nevnes:

• Den rituelle pinne (tarik) som benyttes blant qizilbāsher, men ikke i bektasjismen. I stedet for denne pinnen bruker man i bektasjismen hånden (kalt pençe). Tidlig på 1900-tallet oppstod det stridigherer mellem qizilbāsher i det østlige Anatolia og det bektasjittiske hovedsete i Hacıbektaş, da den daværende leder av bektāshiordenen, Çelebi Cemalettin Efendi (1864 – 1922) forsøkte å propagere bruken av pençe fremfor tarik for å øke sin innflytelse over qizilbāshene.^[4]
• Muligheten for sølibat, som ikke er tillatt hos qizilbāshene.
• Det religiøse lederskap (kalt baba) i bektasjismen nedarves ikke, som det imidlertid gjør hos qizilbāshene (kalt dede).

Babagângrenen har sitt hovedsete i Tirana i Albania, mens Çelebigrenens hovedsete er i byen Hacıbektaş i Tyrkia, mens Dedegangrenen ledes av İzzettin Doğan. Disse fungerer som de øverste spirituelle myndigheter for bektasjittene.

De bektasjitter som ikke er blitt initiert i ordenen, men blott kan kalles alminnelige tilhengere eller medlemmer av ordenen, kalles aşık (nivå 1). En aşık kan så offisielt bli initiert i ordenen, hvorved man blir muhip (nivå 2). Selve initiasjonen kalles nasip. Det tredje nivå er dervishgraden. På dette nivå kan man også velge å bli sølibatær (mücerred). Etter dervishgraden er det mulighet for at bli baba (nivå 4), halife(-baba) (nivå 5) og endelig dede(-baba) (nivå 6).^[5]

• Statuti i komunitetit Bektashian shqiptar. Vlora. «Statuten der albanischen Bektaschi-Gemeinschaft» 
• Manfred Backhausen. Der Alevismus-Bektaschismus. Informationen über einen unbekannten Islam. Saarbrücken: Fromm Verlag. 
• Robert Elsie. Der Islam und die Derwisch-Sekten Albaniens. Anmerkungen zu ihrer Geschichte, Verbreitung und zur derzeitigen Lage. Olzheim.  und zugehörige Bibliographie web.archive.org (PDF; 100 kB)
• John Kingsley Birge. The Bektashi Order of Dervishes. London: Luzac & Co. «Faksimile: John Kingsley Birge: The Bektashi Order of Dervishes. Luzac Oriental, London 1994, ISBN 1-898942-00-5.» 
• Abdülkadir Haas. Die Bektaşi. Riten und Mysterien eines islamischen Ordens. Berlin: EXpress Edition. «Reihe Religion und Mystik» 
• Frederick William Hasluck. Christianity and Islam under the Sultans. Oxford: Clarendon Press. s. 483–596. 
• Küçük, Hülya, The role of the Bektās̱ẖīs in Turkey's national struggle, Leiden : Brill, 2002

• Offisielt nettsted
• (en) Bektashi Order – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Bektashi Order of Sufis
• Emil Hilton Saggau: «Bektashi-traditionen: en folkelig sufisme?» Tidsskrift for Islamforskning. 2013