Bergens Turnforening

Bergens Turnforening er et idrettslag stiftet i Bergen i 1882. Foreningen holder til i Turnhallen i Vilhelm Bjerknesvei 22 på Slettebakken i bydelen Årstad. Foreningens aktiviteter er i tillegg til alminnelig turn, rytmisk gymnastikk, apparatturn, friidrett og orientering. Innenfor foreningen finnes også Oldermannslauget, Damenes Forturnerskap og Pensjonistgruppen. Turnhallen på Slettebakken eies av Bergens Turnforening, og finansieringen baserer seg på utleie både til treningsformål og andre arrangementer. Hallen har et brutto idrettsareal på 1 500 m². Hoveddelen av idrettshallen måler 44 x 23 meter. Her finnes i tillegg en 100 meters rett løpebane med fire baner. I 2. etasje er det sittetribune med plass til 177 tilskuere. Her er også flere møterom, styreværelse og arkiv.

Foreningen har siden 1905 hatt egen hytte på Ulriken, Turnerhytten, som er åpen for alle fjellvandrere lørdag og søndag. Siden 1918 har foreningen hatt eget symfoniorkester, Bergens Turnforenings Orkester. Fra 1918 har foreningen utgitt medlemsbladet «Ulriken», først for idrettsavdelingen, men fra 1925 for hele foreningen.

Stiftelsesdatoen til Bergens Turnforening er offisielt 5. mars 1882. Men den første «Bergens Turnforening» ble stiftet den 18. mars 1860 og nedlagt allerede i 1864. Dette blir ansett som foreningens tidlige historie. De holdt treningene sine i Eksersershuset på Engen, og hadde sin første offentlige turnoppvisning i Katedralskolen. Man antar at en av årsakene til at foreningen la ned sin virksomhet så tidlig var at en av foreningens stiftere, Wilhelm Munthe, forlot byen. Men det kan tenkes at også framveksten av skytterforeningen i byen, Bergen Vaabenøvelsesforening (senere Bergens skytterlag)

Organiseringen av idrettsforeninger i Norge startet omkring midten av 1800-tallet. På denne tiden hadde organisasjonslivet i Norge sterk framvekst. Dette gjaldt både avholdsbevegelsen, arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. Blant idrettsforeningene var Christiania Turnforening først ute i 1855. Siden fulgte de andre større byene etter. Formålet i starten var nasjonalpatriotisk. Man ville styrke befolkningens fysikk og utholdenhet, slik at de ble bedre rustet til å forsvare landet mot ulike trusler utenfra ^[1]. Turnoppvisninger ble dessuten betraktet som god underholdning, og samlet store mengder skuelystne. Men noen folkebevegelse ble det ikke før noe senere.

I 1882 tok Johan Martens jr. og Halfdan Eenberg initiativet til en reetablering. Formålet skulle ifølge lovene være «ved legemsøvelser at udvikle og styrke legemet, samt vække sandsen for mandlige idretter». Videre kunne «enhver uberygtet person» over 14 år opptas som medlem^[2]. Johan Martens jr. satt som formann fra stiftelsen og fram til 1887, da Chr. Campbell Andersen tok over. Det ble etablert et forturnerskap som skulle ivareta den faglige kvaliteten og sikre opplæring innen turn, men beslutningsmyndigheten forble hos styret.

I 1890 tok Bergens Turnforening og Christian Campbell Andersen initiativ til å stifte et landsomfattende turnforbund, «Det norske turn- og Gymnastikkforbund», og fra 1899 til 1911 hadde forbundet sete i Bergen^[3].

Den første kvinnelige formannen i Bergens Turnforening, Inger Iversen, satt i vervet ved 100-årsjubileet i 1982.

I starten var turn en typisk lagsport. Turningen foregikk lenge etter et svensk system oppfunnet av Per Henrik Ling, og bestod av ytterst strenge gymnastiske øvelser. Etter hvert fikk foreningen sans for det tyske systemet, som tok i bruk apparater som ringer og trapes. Disse øvelsene trakk mer publikum, men var lenge forbudt i konkurransesammenheng. Oscar Lunde og Johan Martens jr. gikk sammen om å forene de to systemene. Dette resulterte i det såkalte norske systemet, som kom til å spille en stor rolle for utviklingen av turn i landet.

Man kunne ofte se lagturn ved både innendørs og utendørs arrangementer, også i Bergen. Men ut over 1920-tallet ble enkeltmannsturn mer populært. I turnsporten generelt kom fokus kom nå mer på den enkeltes prestasjoner, og den nasjonalpatriotiske faktoren ble svekket^[4].

Etter Oscar Lunde kom kaptein Erling Wehn inn som trener i 1910. Fra 1931 ble han erstattet av Gottfred Glambek, som ikke hadde militær bakgrunn som de to foregående. Damene ble ledet av Inga Henrichsen og Ågot Kuhnle, og i 1921 kom Elisabeth Beyer inn som trener.

Etter andre verdenskrig ble byens muligheter til å drive eliteturn svekket. I tillegg kom andre publikumsvennlige idretter til å ta en del av oppmerksomheten. Bergensturnerne kom ikke skikkelig på banen igjen før på sekstitallet.

Styret sto sterkt fra starten i foreningen og hadde all beslutningsmakt. Det første styret hadde fem medlemmer, og i tillegg var det styrets oppgave å utnevne /avskjedige turnlærere, forturnere og underforturnere. I 1917 vedtok generalforsamlingen å opprette et råd bestående av utvalgte representanter som hadde foreningens høyeste utmerkelse, Ekekransen. Disse skulle fungere som et mellomledd mellom styret og eldre fortjente medlemmer. Det viste seg at rådet etter hvert fikk stor betydning for styrets avgjørelser på mange områder.

Idretts- og hyttelaget i foreningen hadde fram til 1925 hatt eget styre og regnskap samtidig som det utga foreningsbladet Ulriken, men dette året ble det slått sammen med hovedstyret. Formannen i idrettspartiet trådte da inn i styret på samme måte som de to overturnerne. I 1931 hadde styret åtte medlemmer idet de tok inn en kvinnelig «husinspektrise», og samme år ble generalforsamlingen erstattet av et representantskap.

De som etablerte Bergens Turnforening kom fra byens mer ressurssterke lag. Det lå både innflytelse, nettverk og betydelige midler bak suksessen og sterke framveksten. Men aller størst betydning hadde engasjementet. Innen åtte år hadde de eget hus med internasjonal standard og utstyr, og nær 400 medlemmer fram mot 1890, da veksten økte enda kraftigere på grunn av at foreningen opprettet sine første damepartier og flyttet inn i eget hus i Kaigaten. Medlemstallet økte fra 530 i 1909 til 1 008 i 1913^[5]. Dette skyldtes først og fremst at den nye Turnhallen i Sigurdsgate ble tatt i bruk i 1910. Men det var oppgangstider i årene før første verdenskrig, og lett både å inndrive kontingenten, drive utleie og å få tildelt sponsormidler fra næringslivet. Fram mot andre verdenskrig vokste medlemstallet til stabilt ca 1 500.

Under andre verdenskrig la Bergens Turnforening ned driften for å slippe å handle under nazistene. Da freden kom økte medlemstallet til 2 700 det første året. Fra slutten av femtitallet og 1960 sank medlemstallet noe. I disse årene steg også antall kvinnelige turnere mens antall mannlige turnere sank.

På syttitallet hadde Bergens Turnforening medlemsmasse fra hele storkommunen og til og med Askøy. Særlig yngre medlemmer kom fra bydelene utenfor sentrum^[6].

I starten fikk Bergens Turnforening trene i gymnastikksalen i Latinskolen mot at lærer og kaptein Oscar Lunde fikk være instruktør. Med støtte fra kommunale myndigheter og næringslivet i byen bygget foreningen sin første egne turnhall ved hjelp av innsamlede midler i 1890. Det ble tatt i bruk i 1891, og var tegnet av arkitekt Schak Bull. Bygget lå i det sørlige hjørnet av dagens Jernbanestasjon med adresse Kaigaten 40. Den velutstyrte turnsalen målte 390 m², og var ideell også når det handlet om lys og ventilasjonsforhold. I kjelleren var det salonggeværbane, og utenfor var det opparbeidet plass til turn i det fri. Bygget kostet 72 000 kroner.^[7]) Hallen ble ekspropriert og revet etter at myndighetene bestemte at Bergensbanens endestasjon måtte ligge på eiendommen, og turnforeningen flyttet ut i 1908.

Etter nøye overveielse kjøpte foreningen tomt til ny turnhall på den såkalte Sukkerhusengen, eller Paulsenmarken som den også ble kalt. Bygget sto ferdig i 1910, og var tegnet av arkitekt Egill Reimers. Den nye Turnhallen fikk adressen Sigurdsgate 6, og hadde tre turnsaler. Hallen kom til å bli et samlingspunkt for turnidretten i Bergen i nesten åtti år. Foreningen leide ut lokaler til både Lagmannsretten, Heibergs gutteskole og en av byens første kinoer. Dessuten kom det inntekter fra utleie til stevner, møter og forsamlinger. Etter at bosetningsmønsteret i storkommunen Bergen endret seg på syttitallet, søkte mange unge til idrettsklubbene utenfor byen. Bydelene fikk også moderne idrettsanlegg etter hvert. I 1989 ble bygget solgt, da foreningen flyttet til den nye Turnhallen på Slettebakken.

Idretten i Bergen har gjennom tidene slitt med å finne egnet plass for utendørs trening. Den 25. mai 1890 holdt Bergens Turnforening landets andre nasjonale turnfest på Bergenhus festning. Studentenes gymnastikk- og fekteforening vant, mens Trondhjems Turnforening kom som nummer to. Under denne turnfesten ble det stiftet et nasjonalt turnforbund som etter kort tid samlet foreningene i de store byene.

Hverken anlegget på Møhlenpris eller Skansemyren holdt mål. I mars 1911 ble det holdt et møte der 600 idrettsfolk møtte opp for å diskutere forholdene. Man diskuterte mulighetene for baner både på Grønneviksøren og Haukelandsmyren, men ingen av dem ble realisert den gang. I 1915 kunne ikke det Vestlandske turnstevnet avholdes på grunn av baneforholdene^[8]. På tyvetallet ble både Skansemyren idrettsplass og idrettsplassen på Møhlenpris opprustet, slik at store arrangementer igjen kunne holdes i Bergen.

Turn har gjennom alle år være hovedaktiviteten i foreningen. Men allerede i 1883 begynte medlemmene å konkurrere i kappgang. Vinteren 1885 arrangerte foreningen skøyteløp på Nordåsvannet, og samme år ble det opprettet fektegrupper. Medlemmene deltok også i friidrettskonkurranser, der Johan N. L. Blytt, Peter Jersin og Victor Allers sto i spissen. I 1896 deltok de på det første Vestlandske idrettsstevne på nyetablerte Skansemyren idrettsplass. Fra 1903 hadde friidretten en egen avdeling, som Bergens Turnforenings Sportsparti, senere Bergens Turnforenings Idrættsparti.

Ut over i 1890-årene ønsket Bergens Turnforening å samle all idretten i Bergen under sin paraply, og opprettet flere underavdelinger, blant andre syklistene og roerne fra tidligere Bergens Roklub. Den gang lå området nedenfor Assistentkirkegården under vann, og det var mulig for roerne å ha naust like ved Turnhallen. Da kommunen etter 1901 hadde behov for mer plass, og denne delen av Store Lungegårdsvann ble utfylt, la roerne ned sin særavdeling innen foreningen og rekonstruerte Bergens Roklub.

Johan N. L. Blytt kjempet for etableringen av en bergensk utgave av Holmenkollrennet og i 1908 ble det første Bergensrennet avholdt i regi av Bergens Turnforening. Rennet ble i årene som kom vekselvis avholdt av dem, Sportsklubben Brann og Bergens Skikrets. På trettitallet ble alpinidretten introdusert i Bergen og foreningen fikk en rekke gode slalom- og utforkjørere. Langrenn og hopp var også populært, og byen fikk på denne tiden mange gode hoppbakker i byfjellene. Det var Johan N. L. Blytt som var initiativtaker til den berømte Bergensbakken som åpnet i 1937 og holdt sitt siste hopprenn i 1948. Brødrene Finn, Bjørn og Anders Blytt, samt Sverre Sælen Petersen var blant foreningens dyktigste, og Finn Blytt deltok i flere Holmenkollrenn.

I 1897 holdt Bergens Turnforening den første orienteringsløpet i Bergen. Dette ble vunnet av Johan Blytt. Men det tok mange år før sporten slo gjennom i Bergen. Høstmarsjene som Viking arrangerte var populære i en årrekke, men bedømmingen av idretten var vanskelig fordi dommerne ikke hadde regler til å kunne skille mellom vandring, gange og løp, og i årene som kom ble kappgang som sport utviklet. Først på trettitallet kom orientering tilbake på idrettskartet. Odd Rasdal og John Systad (Viking) og Kaspar Slaatrem (BT) var de første store stjernene innen orientering i Bergen.

Oldermannslauget ble stiftet i 1926, og var en gren av foreningen, bestående av eldre medlemmer av herrenes forturnerskap. Formålet var å sørge for at de gjennom samvær og godt kameratskap skulle bidra til å føre foreningens tradisjoner vedlike og opprettholde foreningens videre framgang. Styret ble kalt «Qvint». Oldermannslauget har, og har hatt, stor betydning for det sosiale fellesskapet.

Johan N. L. Blytt og kamertene hans i foreningen bygget sin første hytte, «Valhall» på Ulriken i 1890-årene, men den ble fort for liten. Den første Turnerhytten foreningen bygget lå ved Vassdalsvannet på byfjellet i Bergen, og ble innviet den 28. februar 1908, etter to år med byggeaktiviteter. Den ble et populært fritidsmål for både medlemmene og andre besøkende. Dette skulle være et senter for skisporten i foreningen. Nyheten om at Fana kommune hadde vedtatt å bygge ut Sædalsvassdraget til drikkevannsformål i 1938, og at hytten dermed ville bli ekspropriert, ble mottatt med stor forbitrelse. Spesielt fordi hytten for en stor del var bygget på dugnad. Fram mot nedrivingen i 1955 ble hytten lite brukt, og sto til forfalls. I dag finnes kun ruinene igjen.

Krigsutbruddet i 1940 gjorde at planene om ny hytte ble forsinket. Men allerede i 1945 var arbeidet med ny hytte tegnet av arkitekt Aage Blich, i gang. Den var for det meste bygget ved hjelp av dugnad. Høsten 1950 sto den klar, og ble et samlingspunkt for foreningen i mange år. I 1978–1980 ble det nødvendig å overlate driftsansvaret til Bergen Turlag. I 1981 ble Turnerhyttens Venner opprettet, med medlemskap åpent for alle. Den 15. september 1985 ble hytten offer for lynnedslag og brant til grunnen. Hytten ble gjenoppbygget av Bergens Turnforening, og arbeidet startet i 1987. I 1988 stod foreningen tredje hytte ferdig, og ble organisert som en stiftelse fra 1991. Venneforeningen ble nedlagt i 2002.

Bergens posisjon som turnsentrum i Norge de første tiår av 1900-tallet, ble befestet ved Bergens Turnforenings seire under det nasjonale turnstevnet både i 1907 og 1911. Norge vant gull i sin gruppe i Olympiaden i Stockholm i 1912. Turngruppen som ble tatt ut til å delta i Olympiaden i Stockholm i 1912 ble trukket ut og trent i Turnhallen i Bergen. Hele 13 av lagets medlemmer var fra Bergen^[9]. I det nasjonale turnstevnet stod Bergens Turnforening også sterkt. I 1914 vant bergenserne igjen det nasjonale turnstevnet, og da det 10. nasjonale turnstevnet ble gjennomført på Møhlenpris i Bergen i 1922, med kong Haakon tilstede, fikk foreningen vandrepokalen til odel og eie. Disse årene kalles foreningens «gyldne tid».

I 1959 etablerte turnforeningen en konkurranse om en pokal kalt «Bergenskruset» for å fremme konkurranseturn. Med den nye treneren, Lui Håland, på første del av seksti-tallet, fikk sporten et oppsving^[10]. I 1962 ble Tore Lie, født 1945, Norgesmester i klasse C, og i 1965 nummer tre i kampen om Bergenskruset. Han vant siden fem NM i mangekamp fra 1973 til 1977 og kongepokal.

Truls Pedersen i 27 landskamper, i VM og EM. På åttitallet drev Geir Skeie det til VM i 1979 og 1980. Damene på sin side fikk på 1960-tallet landslagstreneren John Sletten som trener. Sammen med Ragna Sørensen drev han fram talenter som Ellen Bergersen, Jill Kvamme, Berit Otteraaen og Elin Nordtvedt som alle tok medaljer i NM. Jill Kvamme ble nordisk mester i frittstående turn i 1965. Hun flyttet til Oslo og var på landslaget sammen med Unni Holmen i en årrekke. Kristi Hauge overtok hennes plass med deltakelse i VM i 1973.^[11]

Orientering har også tradisjonelt stått sterkt i Bergen etter andre verdenskrig. Bergens Turnforening har hatt en rekke store idrettsutøvere på dette feltet. Åge Hadler var i den norske eliten fra seksti-tallet. I 1966 vant han verdensmesterskapet 2 1/2 minutt foran finnen Ailo Tepsell.

Innen friidrett markerte ikke Bergens Turnforening i særlig stor grad. Her var det Turn og Idrettsforeningen Viking som dominerte i byen. Men med Johan Christian Evandt fikk foreningen notert flere verdensrekorder i stille lengde og høyde på femtitallet.

Eliteutøvere har vært en stor inspirasjonskilde for barn og unge som har glede av idrett i Bergen.

Det historiske arkivet etter Bergens Turnforening er oppbevart ved Bergen Byarkiv

• Egil Ertresvaag: Bergens Turnforening 100 år 1882-1982, Bergen 1982
• Bergens turnforening (1957). Bergens turnforening 1882 - 5. mars - 1957: en kort beretning om 75 års innsats for fysisk fostring. Bergen: Foreningen.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettsider.]

• Hjemmesiden til Bergens Turnforening
• Turnerhyttens historie Arkivert 19. mars 2014 hos Wayback Machine.