Blits

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

En blits (fra tysk: blitz, «lyn») er en ekstra lyskilde som brukes ved fotografering for å kompensere for manglende eller uheldig belysning på motivet. Blitsen sender ut et kraftig lysblink i det lukkeren på kameraet åpnes (Front Curtain Sync), eller rett før lukkeren lukkes (Rear Curtain Sync). Blitslyset kan oppfattes som ubehagelig for øynene, men er ikke skadelig.

Blitslampa kan være innebygd i kameraet, eller ha form som en separat enhet som enten er festa til en blitssko på kameraet eller mottar signaler fra kameraet gjennom en ledning. Mer avanserte blitslamper kan utstyres med tilbehør som sprer, samler eller filtrerer lyset. Lysstyrken fra en blits angis med et ledetall; for små innebygde blitslamper ligger ledetallet ofte på 10-15 (ISO100/1m), og for de større, løse blitsene ligger det typisk på 40-55.

Innebygde blitslamper har en rekkevidde på ca. 3 m - separate lamper kan nå opp i betydelig lengre rekkevidde. Innebygde blitser har også en dårligere spredning av lyset; ofte med god belysning i sentrum av bildet, men med betydelig lystap i hjørnene.

I dag har de fleste kameraer automatisk tenning av blitsen (autoblits). Kameraet analyserer lysforholda og avfyrer blitsen ved behov. Noen kameraer kan gi beskjed om at motivet er utafor blitsens rekkevidde.

De tidligste former for blits bestod av en dose magnesiumpulver som ble antent og gav et kraftig, hvitt lys. Seinere kom lamper med engangspærer som inneholdt en magnesiumtråd. Den elektroniske blitsen som får energi fra et batteri og kan avfyres tusenvis av ganger, var et stort gjennombrudd.

Tidligere krevdes en del omregning for å innstille blitsens lysstyrke og blenderen korrekt, slik at det passa til filmen og avstanden. I dag foregår lysmåling og innstilling automatisk, og det er bare mer avanserte enheter som i tillegg har muligheter for manuell innstilling.

For å gjøre nytte må blitslyset synkroniseres med lukkeren. I kameraer med innebygd blits skjer synkronisering automatisk, men hvis en har en mer komplisert lyssetting med flere blitsenheter må man bruke optiske slaver eller radiosendere for å utløse blitsen. Med slikt utstyr må man stille inn blitsen manuelt. Dagens avanserte systemer for autoblits er ikke standardiserte, og det er blitt et økende problem å kombinere kamera og ekstern blits av ulike fabrikat.

Synkronisering av ekstern blits skjer etter to prinsipper: elektrisk og optisk. Når en bruker kameraets blitssko eller forbindelse med ledning, tennes blitsen ved en elektrisk impuls fra kameraet. Radiosendere er også en meget beleilig måte å utløse eksterne blitser på, og i de fleste dyrere studioblitser er radiosenderne innebygget i blitsen. Optisk synkronisering brukes når en i tillegg til kameraets blits har en såkalt slaveblits.

En slaveblits er en blitsenhet som ikke er avhengig av elektrisk forbindelse med kameraet. Den består av en ekstern blits sammenkopla med en blitsslave. Blitsslaven har en fotocelle som registrerer blinket fra kamerablitsen og fyrer av den eksterne blitsen i samme øyeblikk. Ved bruk av slaveblits kan en ikke basere seg på kameraets autoeksponeringssystem, men må stille inn eksponeringa manuelt. Noen digitalkameraer styrer likevel eksponeringa i henhold til den belysninga som treffer bildebrikka, og gir derfor riktig eksponering også ved bruk av slaveblits. Det finnes også egne IR sendere og mottakere som kan brukes på samme måten som en vanlig slaveblits.

Et annet prinsipp for slaveblits er såkalte radioslaver. Radioslaver er radiosendere man fester på kameraet(sender) og en man fester på blitsen(mottaker). Radiosenderen sender ut et radiosignal når lukkeren åpnes og mottakeren mottar signalet og sørger for å utløse blitsen. Denne formen for ekstern utløsing av blitser er den aller beste, og dyreste. Radioslaver sørger for presis utløsning av blits og markedets beste(Pocket Wizards) har en rekkevidde på 250m, noe som muliggjør svært avanserte og kreative lyssettinger.

Enkelte nyere kameraer har en funksjon som kalles langtidssynk. Det betyr at kameraet kombinerer blits med lang lukkertid. Langtidssynk brukes når bakgrunnen er naturlig opplyst, mens hovedmotivet befinner seg innafor blitsens rekkevidde. Her oppnås det ulikt resultat avhengig om man avfyrer blitzen når man åpner eller stenger lukkeren på kameraet.

Røde øyne oppstår fordi det kraftige blitslyset lyser opp blodkarene i netthinna, slik at rødt lys reflekteres tilbake til objektivet. Problemet er størst når det er liten avstand mellom blitsen og objektivet (< 6 cm), med andre ord ved innebygd blits. Svak belysning i omgivelsene forsterker problemet, fordi pupillene da er store og reflekterer mye rødt.

Anti-røde-øyne-funksjonen består i at kameraet sender ut en serie små blink eller en lysstråle før bildet tas, slik at pupillene trekker seg sammen. Effekten er som regel liten. En bedre måte å unngå røde øyne på er å øke belysninga i rommet, eller å gå tettere på motivet for å øke vinkelen mellom utgående blitslys og innkommende lys fra motivet.

Direkte belysning fra en kraftig og liten lyskilde – som blitslyset er – vil ha en tendens til å viske ut detaljer i motivet og gi skarpe skygger. Belysningen karakteriseres som «flat». For å hindre flatt lys må man øke arealet på blitslyset. Dette gjøres enten ved å bruke en delvis gjennomsiktig hvit duk foran blitsen, dette kalles en softboks. Eller man kan reflektere lyset av en større gjenstand, f.eks. en paraply, en vegg eller et tak.