Boeing X-20

Boeing X-20 «Dyna-Soar»
Fullskalamodell av X-20
Informasjon
Rolle		Eksperimentfly
Produsent		Boeing Company
Første flyvning		Aldri
Utfaset		Kansellert 1963
Brukt av		USAF
Antall produsert		0

Boeing X-20 «Dyna-Soar» (Dynamic Soarer) var et eksperimentelt romfly-prosjekt for USAs flyvåpen USAF. Det skulle skytes opp i rommet ved hjelp av en Titan-rakett. Første oppskytning var planlagt til begynnelsen av 1965, men prosjektet ble kansellert før det første flyet var ferdig.

X-20 var basert på «Silbervogel» (norsk: sølvfugl), et tysk rakettdrevet rom-bombefly foreslått av den østerrikske romfartspioneren Eugen Sänger under andre verdenskrig. «Silbervogel» (også kalt «Amerika Bomber») ble etter krigen videreutviklet i Bells BoMi og RoBo-konsepter (Rocket-Bomber) på 50-tallet. Dette konseptet gikk ut på at et fly i høy hastighet ville «sprette» ut igjen i rommet så lenge hastigheten var høy nok (omtrent som en flat stein som spretter på vannoverflaten). Rekkevidden kunne på denne måten økes betraktelig uten ekstra motorkraft.

9. november 1959 ble Boeing Company tildelt kontrakt om å bygge 10 eksemplarer, og 19. juni 1962 ble prosjektet døpt X-20. Trening av astronauter var igang, en fullskalamodell ble fullført, og bygging av det første flyet var startet da USAs regjering ved forsvarsminister Robert S. McNamara den 10. desember 1963 kansellerte prosjektet. Det hadde til da kostet 410 millioner USD. Flyvåpenet hadde ikke noe bruksområde for flyet, og det var for kostbart til å være et rent forskningsprosjekt. Midlene ble derfor i stedet omdirigert til Gemini-programmet.

Både fullskalamodellen og det halvferdige flyet ble skrapet etter kanselleringen. En modell av X-20 står utstilt på National Museum of the USAF i Dayton, Ohio.

X-20 var ment som et utviklingstrinn til et bemannet, manøvrerbart og gjenbrukbart romfly. Det skulle utforske hypersonisk flyvning og tilbakevending til atmosfæren. Selv om prosjektet ble kansellert før noe fly var ferdigbygd, fungerte X-20 som en testbenk for utvikling av avanserte teknologier for senere fartøy, inkludert USAs romferge. Mesteparten av undersystemene som var utviklet til X-20 ble brukt i forskjellige tester på bakken, og noen av systemene ble brukt i senere X-15-flyvninger. På et stadium i prosjektet var også X-20 tenkt som et kvasi-operativt system.

X-20 var designet som et 11 meter langt bemannet gjenbrukbart romfartøy. Flyet ble bygd av Rene 41, en stållegering som tåler høye temperaturer. Det hadde sterkt bakovervinklede deltavinger (72,48°) med 6,2 meters vingespenn. Nesepartiet var bygd av komposittmateriale bestående av grafitt og zirkonium, og fremkantene og undersiden av vingene var av molybden kledd med varmeskjold. Landingsunderstellet var 3 utfellbare skinner, og var designet for å kunne lande på u-asfalterte landingsstriper med lengde helt ned til 2 400 meter. For å manøvrere flyet mens det var utenfor atmosfæren, skulle X-20 utstyres med små rakettdyser på vingene og på halen.

Dimensjoner

• Mannskap: 1
• Lengde: 10,77 m
• Vingespenn: 6,2 m
• Høyde: 2,59 m
• Vingeareal: 32 m²
• Vekt (tom): 4 715 kg
• Maks. startvekt: 5 165 kg
• Motorer: 1 Martin Trans-stage rakettmotor med skyvekraft 323 kN
• Nyttelast: 450 kg

Ytelse

• Toppfart: 28 165 km/t
• Rekkevidde: jordbane, 40 700 km
• Maksimum operasjonshøyde: 160 000 m (530 000 fot)
• Klatrefart: 510 m/s (100,000 fot/min)
• Vingebelastning: 161 kg/m²

• NASA – American X-vehicles, An Inventory—X-1 to X-50 (side 27) Utgitt 2003 (pdf) Besøkt 20. mars 2015
• Boeing:History – X-20 Dyna-Soar Space Vehicle Besøkt 20. mars 2015