Borgartinget

Borgartinget (norrønt Borgarþingslog) var fra 1100-tallet det allmenne lagtinget for området Viken (Borgarþingslög), som omfattet kystområdene fra Göta älv (norrønt Elfir) til Rygjarbit (trolig ved Risør). Det har navn etter byen Borg (Sarpsborg) ved Sarpsfossen, som ifølge tradisjonen ble grunnlagt av Olav den hellige i 1016.^[1] Enkelte historikere har ment at Borgartinget som lagting var eldre enn byen, mens andre har hevdet at Borgartinget ble etablert av Olav den hellige selv.^[2]

En hendelse i 1115 gir imidlertid grunnlag for å anta at Borgartinget er opprettet etter dette tidspunkt. Partene var lendmannen Sigurd Ranesson, som hadde fått den såkalte finneskatten i forlening av Magnus Berrføtt, og Sigurd Jorsalfare, som gjorde gjeldende at han som konge ikke var bundet av farens avtale med Sigurd Ranesson. I denne forbindelse er bare følgende tre lagting i riket nevnt: Frostating, Gulating og Eidsivating.

Inndeling

Ifølge Snorre Sturlason, er Borgartinget etablert som lagting før 1164, da Snorre forteller at Erling Skakke dette året lot stevne 4-fylkersting i Borg for å få bøndenes syn på den avtalen Erling hadde inngått med den danske kong Valdemar den store om å overlate ham Viken, dersom Erlings sønn Magnus Erlingsson ble konge.^[3] Den norske krøniken Historia Norvegiæ, skrevet på latin rundt 1170, kaller lagdømmet for Viken, og ikke Borgartingslag. Forfatteren skriver at området bestod av fire fylker, og at grensene var «danskegrensen» (trolig Gøta elv) i øst og Rygjarbit i vest.^[4] De fire fylkene var trolig disse:^[5]

Med unntak av bruddstykker, er bare kristenrettslovene bevart fra Borgartingsloven. De eldste avskriftene er fra 1300-tallet.^[6]

Kongehyllinger

Den første norske kongen som ble kongehyllet (tatt til konge) på Borgartinget var kong Inge Krokrygg. Dette skjedde i 1136, da Inge bare var 2 år gammel.^[7] Siden ble Borgartinget hyppig brukt til kongehyllingene på Østlandet, sammen med Haugating i Tønsberg. Den danske kongen Knut den mektige, som også ble norsk konge i 1028, skal også ha blitt tatt til konge i Borg, som siste hyllingssted etter å ha blitt tatt til konge i hele resten av Norge først. Om Knuts kongehylling brukes ikke begrepet Borgarting, Snorre skriver kun at Knut ble tatt til konge i Borg.^[8] Det er først med kong Inge drøyt hundre år senere at begrepet Borgarting brukes.

Se også

Borgarting lagmannsrett
Borgartingsloven
Nasjonal Samlings Borgarting, NS' partistevner i Sarpsborg 1942 og 1943

Referanser

^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 61
^ Norseng (2005): 32–34
^ Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 24
^ Historia Norvegiæ: 20
^ Norseng (2005): 33
^ Norseng (2005): 36
^ Snorre, Haraldssønnenes saga, kap. 1
^ Snorre, Olav den helliges saga, kap. 173

Litteratur

Norseng, Per G. & Eliassen, Sven G.: Østfolds historie, bind 2. I Borgarsysle. Østfold fylkeskommune 2005
Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, Haraldssønnenes saga, Magnus Erlingssons saga. I: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979

Autoritetsdata

[1] Snorre, Olav den helliges saga, kap. 61

[2] Norseng (2005): 32–34

[3] Snorre, Magnus Erlingssons saga, kap. 24

[4] Historia Norvegiæ: 20

[5] Norseng (2005): 33

[6] Norseng (2005): 36

[7] Snorre, Haraldssønnenes saga, kap. 1

[8] Snorre, Olav den helliges saga, kap. 173

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]