Boris Johnsons regjering

Statsminister Boris Johnson

Boris Johnsons regjering var Storbritannias regjering fra 2019 til 2022 og ble ledet av Boris Johnson som regjeringssjef. Han ble utnevnt til Storbritannias statsminister og First Lord of the Treasury av dronning Elisabeth II 24. juli 2019.[1] Han fikk fornyet tillit som statsminister under parlamentsvalget 12. desember samme år.

Boris Johnsons første regjering

[rediger | rediger kilde]

Johnsons første regjeringen hadde parlamentarisk støtte fra Det konservative parti og Democratic Unionist Party. Den tok over etter Theresa Mays regjering etter at statsminister Theresa May trakk seg som følge av at hun mislyktes med å få parlamentarisk støtte for brexit-avtalen hennes regjering hadde fremforhandlet med Den europeiske union (EU).

Regjeringen mistet sitt knappe flertall i Underhuset 3. september 2019 etter at representanten fra Bracknell, Phillip Lee, meldte overgang fra Det konservative parti til Liberaldemokratene.[2] Samme dag gikk regjeringen på et nederlag i Underhuset, da opposisjonens forslag om å behandle et lovforslag mot å gå ut av EU uten en handelsavtale[3] fikk flertall, ved hjelp av 21 av Det konservative parti sine medlemmer. Dette var den første voteringen i Underhuset i Johnsons regjeringstid.

Utenriksminister Dominic Raab ble utpekt til first secretary of state, som gav ham rang foran øvrige kabinettmedlemmer.[4]

Kabinettet er den innerste gruppen av ledende ministre som er kollektivt ansvarlige overfor Parlamentet for regjeringens beslutninger.[5]

Sajid Javid var finansminister i regjeringen, og Priti Patel var innenriksminister og Dominic Raab var utenriksminister. Stephen Barclay var minister for uttreden fra EU og Michael Gove var kansler for hertugdømmet Lancaster. Ben Wallace var forsvarsminister, Liz Truss var internasjonal handelsminister og Matt Hancock var helse- og sosialminister. Theresa Villiers var miljøminister, Gavin Williamson var utdanningsminister, Nicky Morgan var kulturminister og Andrea Leadsom var næringsminister.

Robert Jenrick var hus- og lokalsamfunnsminister, Robert Buckland var justisminister, Alok Sharma var internasjonal utviklingsminister, Grant Shapps var transportminister, Alun Cairns var minister for Wales, Alister Jack var minister for Skottland og Julian Smith minister for Nord-Irland. Arbeids- og pensjonsminister Amber Rudd trakk seg 7. september i protest mot regjeringens håndtering av Brexit.[6]

Andre regjeringsmedlemmer

[rediger | rediger kilde]

Dominic Cummings, som var kampanjedirektør i Vote Leave foran folkeavstemningen om brexit, var spesialrådgiver til Boris Johnson.[7]

Jacob Rees-Mogg var leder av Underhuset, mens Geoffrey Cox var Attorney General for England and Wales. De var ikke medlem av Kabinettet, men deltok i kabinettmøter.

Munira Mirza var politisk rådgiver.[8]

Boris Johnsons annen regjering

[rediger | rediger kilde]

Da parlamentsvalget i Storbritannia 12. desember 2019 ga det konservative partiet rent flertall i Underhuset, utnevnte Johnson et ministerkabinett som i all hovedsak besto av de samme statsrådene.[9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Boris Johnson becomes UK's new prime minister» (på engelsk). BBC. 24. juli 2019. Arkivert fra originalen 24. juli 2019. Besøkt 24. juli 2019. 
  2. ^ «Tory MP defects ahead of crucial Brexit vote». bbc.com (på engelsk). 3. september 2019. Besøkt 4. september 2019. 
  3. ^ Kraemer, Daniel (4. september 2019). «What does the no-deal bill say?». bbc.com (på engelsk). Besøkt 4. september 2019. 
  4. ^ The Guardian
  5. ^ «Cabinet Manual» (på engelsk). Gov.uk. 
  6. ^ «Amber Rudd quits government over Johnson's Brexit stance» (på engelsk). BBC. 8. september 2019. Arkivert fra originalen 8. september 2019. Besøkt 8. september 2019. 
  7. ^ «Dominic Cummings of Vote Leave named key Johnson adviser» (på engelsk). The Guardian. 24. juli 2019. Arkivert fra originalen 24. juli 2019. Besøkt 24. juli 2019. 
  8. ^ The Guardian
  9. ^ «Ministers» (på engelsk). Storbritannias regjering. 21. desember 2019. Archived from the original on 21. desember 2019. Besøkt 21. desember 2019. 
Autoritetsdata