Storbritannias politi

Storbritannias politi utgjøres av et antall selvstendige politistyrker som opererer i Storbritannia. De fleste er regionale, og betjener ett eller flere grevskap. I tillegg finnes noen enheter som har riksdekkende oppgaver innenfor spesielle felt.

Se Liste over britiske politistyrker for en oversikt over styrkene.

Det britiske politiet kan deles i tre grupper: Regionale, nasjonale og lokale, spesialiserte styrker.

De regionale styrkene dekker ett eller flere grevskap (England) eller hovedområder (Wales). Skottland har en styrke som dekker hele landet, og Nord-Irland har en styrke som dekker hele provinsen. De omtales også som Home Office forces, ettersom de formelt er underlagt Home Office, det britiske innenriksministeriet. Disse styrkene består av tre deler: Det uniformerte politiet (Uniformed Branch), kriminalpolitiet (Criminal Investigation Department) og overvåkingspolitiet (Special Branch).

De nasjonale styrkene, siden 2005 også kjent som spesialstyrker, håndhever loven innenfor et spesielt virkefelt der de har spesialkompetanse.

De lokale og spesialiserte styrkene har for det meste sitt opphav i private vekterstyrker som på et tidspunkt fikk full eller delvis politimyndighet. Slike styrker finnes i en rekke havneområder og parker, samt på noen andre steder.

Storbritannia har hatt konstabler som har håndhevet loven siden angelsaksisk tid, men en moderne politistyrke ble først opprettet på begynnelsen av det 19. århundre. Det ble da innført et riksdekkende system basert på lokale politistyrker bygget opp over samme mønster, dog med en del variasjoner. Malen for de nye styrkene var Marine Police, en liten enhet som hadde blitt dannet i Wapping mot slutten av det 18. århundre.

I Glasgow i Skottland begynte man i det 18. århundre å arbeide for å få opprettet en politimyndighet. Glasgow Police Act ble vedtatt av Parlamentet i 1800, og dermed ble City of Glasgow Police opprettet. Styrken ble finansiert av skattepenger. Opprettelse av tilsvarende politistyrker andre steder i Skottland fulgte, og i 1857 ble Police (Scotland) Act vedtatt. Den nye loven krevde at hvert grevskap og hver burgh opprettet en politistyrke, enten alene eller sammen med andre grevskaper eller byer.

I 1812, 1818 og 1822 ble forholdene i London gransket av komitéer. Innenriksministeren, Robert Peel, baserte seg på disse granskningene da han i 1829 fikk gjennom Metropolitan Police Act. 29. september samme år ble Metropolitan Police Service opprettet, som en politistyrke som skulle håndheve loven på en mer profesjonell måte enn tidligere enheter som hadde vært preget av skjønnsmessig behandling av sakene. Den nye styrken var upersonlig, byråkratisk og hierarkisk. Den skilte seg fra de politistyrker som ble opprettet i andre europeiske land ved at den var strengt sivil. Konstablene ble bare bevæpnet med køller, og man brukte et minimum av sivile konstabler. Styrken var uavhengig av lokale myndigheter, men kommissæren var ansvarlig overfor innenriksministeren. Konstablene ble raskt kjent som peelers eller bobbies, begge kallenavn etter Robert Peel.

I 1835 kom Municipal Corporations Act som åpnet for lokale politistyrker andre steder, og i 1839 og 1840 kom ytterligere lover. Den første styrken ble opprettet i Wiltshire i 1839. Da County and Borough Police Act kom i 1856 og gjorde det obligatorisk å ha en lokal politistyrke som var underlagt sentral inspeksjonsmyndighet, fantes det omkring 30 slike styrker. I 1860 var antallet over 200 i England og Wales, mens man i Nord-Irland opprettet den mer sentraliserte og paramilitære styrken Royal Irish Constabulary.

Metropolitan Police fikk en detektivenhet i 1842. Denne ble rammet av Turf-svindelskandalen i 1877, og året etter ble den omorganisert til Criminal Investigation Department (CID).

Med Police Act av 1890 fikk konstablene en obligatorisk pensjonsordning. Under første verdenskrig ble det dannet fagforeninger, som ble oppløst ved Police Act av 1919 som en følge av streiker i 1918 og 1919. I stedet ble Police Federation of England and Wales dannet.

Selv om det ble forsøkt å reformere systemet, var det før andre verdenskrig fortsatt mer enn 200 forskjellige styrker, og før den store reorganiseringen gjennom Police Act av 1964 gjensto 117. Den nye loven omorganiserte disse til 49 større styrker, hvor noen dekket to eller flere grevskap eller store byområder.

Reformen ble ikke tatt godt imot av alle, fordi man følte at det ble større avstand mellom befolkningen og politiet når de små enhetene forsvant, og at politiet dermed ikke sto ansvarlige overfor lokalmiljøet slik de var tidligere. Samtidig ser man at styrkene ble mer effektivt organisert, slik at det ble lettere tilgang til politiet, og at de raskere kunne svare på henvendelser. Man har forsøkt å analysere hva summen av dette blir, men har ikke klart å komme frem til objektive målestokker som gjør det mulig å avgjøre om reformen førte til en forbedring eller ikke.

Den siste større reformen kom i 2006, da Serious Organised Crime Agency (SOCA) ble opprettet. Den nye styrken har blitt sammenlignet med det amerikanske FBI, men er ikke en direkte parallell; SOCA arbeider ikke med terrorisme- og mordsaker.

I 2013 ble alle Skottlands åtte regionale politistyrker forent i en styrke, Police Scotland.

Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

I England og Wales har hver politistyrke en police authority som kontrollerer styrkens arbeid og sørger for finansiering av den. De har også et ansvar for å etterse at samfunnet får best mulig service fra politiet. Den normale sammensetningen av en slik kontrollmyndighet er tre magistrater, ni medlemmer fra lokalrådene og fem uavhengige medlemmer.

I Nord-Irland har Northern Ireland Policing Board kontrollmyndighet.

I Skottland har Scottish Police Services Authority kontrollmyndighet.

Da Metropolitan Police Service ble grunnlagt i 1829 ble styrken finansiert gjennom en Police Rate, en ekstraskatt som ble innkrevd fra de som bodde i området. Denne finansieringsmetoden spredde seg i løpet av de neste tretti årene til andre deler av landet.

Da Police Authorities ble opprettet fikk disse ansvaret for å finansiere styrken. Dette gjøres tildels gjennom å kreve inn en skatt fra grevskapene. Denne skatten betales av borgerne gjennom deres council tax. De får også bevilgninger fra innenriksministeriet. Bevilgningens størrelse bestemmes av lokale behov og hvilke strategier som er utarbeidet for politiets arbeid i perioden det bevilges for.

I budsjettåret 2005–2006 var det anslått at politiet ville bruke 4395 millioner pund. I tillegg kommer ekstraordinære bevilgninger.

I etterkrigstiden har det britiske politiet vært gjennom en rekke kontroverser og skandaler. I 1970-årene ble det avslørt korrupsjon, i 1980-årene var politiets handlemåte under opptøyer og streiker omstridt og i 1990-årene var det særlig kravet om at politiet må stå til rette for sine handlinger og være underlagt offentlig kontroll som preget debatten.

Noen «hete poteter» i disse årene har vært:

• Under gruvearbeiderstreiken 1984–1985 ble flere tusen konstabler satt inn mot streikende, ofte med voldsomme sammenstøt som følge
• En betydelig andel av de høyere offiserene er frimurere, hvilket har ført til anklager om korrupsjon og kameraderi
• Macphersonrapporten konkluderte med at politiet hadde et problem med «institusjonalisert rasisme». Prosjekter for å stoppe rasismen har ikke lykkes, men samtidig ser mange en fare i at overdreven forsiktighet overfor minoritetsgrupper kan ha gjort politiet i enkelte områder mindre effektive.^[1]
• Det er en utbredt oppfatning at det er for få uniformerte konstabler i gatene. Dette er til en viss grad tatt hånd om gjennom Police Community Support Officers, som siden 2002 har assistert politiet i sine nærmiljøer.
• Omfattende bruk av overvåkingskameraer blir av mange sett som en vei mot et mindre fritt samfunn, mens andre mener at den ekstra tryggheten kameraene gir er verdt prisen.

Britisk politi er normalt ikke bevæpnet. Unntakene er politiet i Nord-Irland, på flyplasser, ved atomreaktorer og noen spesielle livvakttjenester. Det pågår en kontinuerlig debatt om bevæpning av politiet.

I 1995 stemte medlemmene av Police Federation of England and Wales over spørsmålet om rutinemessig bevæpning. Over 75% stemte mot. Men i annen halvdel av 1990-årene var det en kraftig økning i væpnet kriminalitet, noe som ser ut til å ha ført til en holdningsendring. I 2000 ble rutinemessig bevæpning gjeninnført i Nottingham, for første gang siden 1936, på grunn av en rekke gjengrelaterte skyteepisoder i to boligområder. Mot slutten av 2005 ble en konstabel skutt ned og drept i Bradford, noe som førte til en ny debatt om spørsmålet. Police Federation planlegger pr. 2006 en ny avstemning.^[2]

Alle politistyrker i England og Wales har elektrovåpen tilgjengelig, men bruken av disse må autoriseres på samme måte som skytevåpen.

Standardutstyret for vanlige konstabler er en uttrekkbar batong. I alle unntatt to regionale styrker har de også med seg CS-spray i små, individuelle beholdere.

I Nord-Irland er alle konstabler på grunn av konflikten rutinemessig bevæpnet. Etter at Belfastavtalen ble inngått er det et ønske om gradvis utfasing av dette.

Tjenestemenn på nattpatruljer i noen deler av London ble ofte utstyrt med Webley revolvere, og etter Sidney Street-beleiringen også halvautomatiske Webley-pistoler, fra 1884 og de neste femti årene. Årsaken var mordet på to konstabler. Hver enkelt konstabel kunne velge om det skulle bæres våpen eller ikke. Denne praksisen tok slutt i juli 1936, og fra da av ble våpen delt ut av en sersjant når det var god grunn til det, og kun til tjenestemenn som hadde våpentrening.

Spørsmålet om rutinemessig bevæpning kom igjen opp etter Derek Bentley-saken i 1952 og mordet på tre konstabler i London i 1966, den såkalte Braybrook Street-massakren. Etter sistnevnte hendelse ble omkring 17% av tjenestemennene i London gitt tillatelse til å bære våpen.

I 1980-årene ble flere sivile drept av politiet under tvilsomme omstendigheter, og kontrollen ble igjen strammet inn. De som fikk fortsette å bære våpen måtte gjennom et strengere treningsprogram, som etterhvert også omfattet instruktører fra SAS. Omkring 7% av tjenestemennene i London har slik trening pr. 2006. Bevæpning kan kun skje under strenge retningslinjer. Unntaket er Specialist Firearms Command (CO19), en taktisk spesialenhet.

For at bevæpning skal kunne skje raskt ved behov er det vanlig at våpen transporteres i sikrede skrin i Armed Response Vehicles (ARVs). Disse ble innført i 1991, etter modell av Instant Response Cars som ble innført av West Yorkshire Police i 1976. I 1991 ble det utført 132 væpnede oppdrag i London.

Det er mindre variasjoner mellom de forskjellige styrkene, men grunnuniformen er stort sett den samme i alle styrker. Den er inspirert av uniformen til Metropolitan Police, og forandringer i stilen har stort sett først kommet i den styrken og deretter spredd seg. Basisfargen er en svært mørk blåfarge, så mørk at den ofte oppfattes som svart; i enkelte tilfeller bruker man faktisk svarte plagg. Fargen har gitt politiet kallenavnet «boys in blue».

Den formelle uniformen har en jakke med åpen hals, med eller uten belte (varierer mellom styrkene), og bukser eller skjørt. Skjorten er hvit eller lys blå, og bæres med svart slips. Slipset er av sikkerhetsgrunner vanligvis festet med klemme eller strikk. Skjortefargen var tidligere blå i de fleste styrker, men da Metropolitan Police skiftet til hvit i 1980-årene fulgte de fleste andre etter. Offiserer av høyere rang har alltid brukt hvite skjorter, og i en del styrker har også kvinnelige konstabler gjort det. I noen styrker bærer kvinner et svart og hvitt tørkle i stedet for slips.

Frem til 1980-årene ble den formelle uniformen også brukt til hverdags, men den brukes nå mest til spesielle anledninger. Arbeidsuniformen består av hvit skjorte, enten med åpen hals eller med slips/tørkle, bukser for begge kjønn og en genser eller jakke. Noen styrker bruker feltbukser og militærstøvler. Tidligere bar man frakk når det var dårlig vær, men dette er erstattet av vannavstøtende plagg i sterke farger. Disse brukes også ofte under oppdrag i sterkt trafikkerte områder, for å oppnå økt synlighet. De fleste bærer også skuddsikker vest i tjeneste.

På hodet bærer menn en vanlig uniformslue med skygge, mens kvinner bærer en hatt av bowlertype. Alle bærer et sjakkmønstret bånd i svart og hvitt rundt hodeplagget, unntatt City of London Police som bruker rødt og hvitt. Konstabler i trafikktjeneste bærer et hvitt trekk på luen. På fotpatruljer bærer mannlige konstabler den tradisjonelle koniske hjelmen, unntatt i Skottland hvor den er avskaffet. Formen på hjelmen varierer noe mellom de forskjellige styrker.

Det typiske bildet på en britisk politikonstabel er en «bobby» som patruljerer alene til fots. Frem til 1964 var dette et temmelig nøyaktig bilde på tilstanden i byene; man hadde i byene noen spesielle enheter som hadde biler, men det var for det meste på landet at man kunne se politikjøretøy – og selv der det var store avstander å dekke var det mer vanlig med sykler. Med Police Act 1964 ble dette endret, og politiet ble i stadig økende grad motorisert. I en periode forsvant faktisk fotpatruljene nesten fullstendig, noe som vakte sterke reaksjoner, og man har begynt å gjeninnføre dem, gjerne med assistanse fra frivillige.

Hestepatruljer er vanlige i flere byer. De brukes både til rutinepatruljer og ved spesielle tilfeller, som under demonstrasjoner og opptøyer. Offensiv bruk av hester under opptøyer regnes som bruk av våpen, og må godkjennes av ansvarlig offiser. Dersom slik tillatelse ikke foreligger kan hestene kun brukes defensivt, først og fremst ved at de ridende konstablene får overblikk over situasjonen og veileder mannskapene som er til fots.

Patruljebilene kalles ofte pandabiler ettersom de opprinnelig var malt i svart og hvitt. Det er nå vanlig at de er i kraftige farger, særlig gult, for å være mer synlige i trafikken. Kraftigere utrykningsbiler er kjent som jam sandwiches, «syltetøysmørbrød», fordi de i London og noen andre steder har en rød stripe midt på og derfor minner om syltetøy klemt mellom to loffskiver (se bilde øverst i artikkelen). Bilene er normalt bemannet av en eller to konstabler.

Alle politistyrker har i tillegg til vanlige patruljebiler også Armed Response Vehicles, «bevæpnede responskjøretøy», hvor våpen fraktes i sikre kasser. Det er også vanlig med et utvalg av umerkede biler.

De regionale styrkene har også tilgang til luftstøtte, normalt i form av helikoptre. Noen styrker har også småfly.

I september 2005 ble det i en rapport fra HM Inspectorate of Constabulary som ble overlevert til daværende innenriksminister Charles Clarke hevdet at ordningen med 43 regionale styrker i England og Wales ikke lenger svarer til behovet, fordi enkelte av styrkene er for små. Per 2005 hadde nitten av dem færre enn 2000 tjenestemenn, og rapporten hevder at styrker med mer enn 4000 er mest effektivt både med hensyn til oppgavene som skal utføres og økonomisk. Bare noen få styrker er over grensen på 4000, nemlig Metropolitan Police, Greater Manchester Police, Merseyside Police, Northumbria Police, Thames Valley Police, West Midlands Police og West Yorkshire Police.

Styrkene som hadde under 4000 tjenestemenn ble for det meste anbefalt slått sammen til større enheter. Det ser ut til at dette vil skje i løpet av 2006, ifølge opplysninger offentliggjort i mars samme år.^[3] Forslagene til nye styrker er som følger:

• Liste over britiske politistyrker
• Grader i Storbritannias politi
• HM Inspectorate of Constabulary
• Independent Police Complaints Commission

• Offisielt nettsted
• (en) Police forces of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Politiet i Skottland