Buddhistisk atomisme

Buddhistisk atomisme er en atomistisk skole innenfor buddhistisk filosofi som florerte på det indiske subkontinent i to lengre perioder. I den første fasen, som begynte med utviklingen forut for det 6. århundre f.Kr.^[1], hadde buddhismen en svært kvalitativ, Aristotelisk-lignende atomteori. Denne formen for atomisme identifiserer fire former for atomer, som tilsvarer standardelementene. Hver av disse elementer har en spesifikk egenskap, slik som soliditet og bevegelse, og utfører en spesifikk funksjon i blandinger, slik som å sørge for støtte og forårsake vekst. Liksom hinduismen og jainismen, var buddhister istand til å integrere teorien om atomisme med deres logiske antagelser

Den andre fasen var utbredt i det 7. århundre og var svært forskjellig fra den første. Indiske buddhistiske filosofer, deriblant Dharmakīrti og Dignāga, betraktet atomer for å være ikke-varige punkter som var laget av energi.