Cale Yarborough

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Cale Yarborough
Født		27. mars 1939[1] Florence County
Død		31. des. 2023[2] (84 år)
Beskjeftigelse		NASCAR-team-eier, racerbilfører
Utdannet ved		Timmonsville High School
Nasjonalitet		USA
Utmerkelser		Motorsports Hall of Fame of America NASCAR Hall of Fame[3]
Sport		Bilsport
Cale Yarborough på Commons

William Caleb «Cale» Yarborough (født 27. mars 1939 i Timmonsville i Sør-Carolina, død 31. desember 2023) var en amerikansk forretningsmann og tidligere NASCAR-fører og -eier. Han er den eneste føreren i NASCARs historie som har vunnet tre mesterskap etter hverandre.

Hans 83 seire sørger for en femteplass på NASCARs sammenlagte vinnerliste gjennom tidene. Yarborough vant også Daytona 500-løpet fire ganger, første gang i 1968 for Wood Brothers, andre gang i 1977 for Junior Johnson, og to seire i 1983 og 1984. I 1984 ble han den første føreren som kvalifiserte seg til Daytona 500 med en hastighet på over 200 mph (320 km/t).

Yarboroughs far var tobakksbonde. Som ung gutt var Yarborough tilskuer på det første Southern 500-løpet, i 1950, uten billett. Han forsøkte å kjøre sitt første løp som tenåring ved å lyve på alderen, men han ble avslørt og diskvalifisert av NASCAR. I 1957 hadde Yarborough sin debut som fører i Southern 500, bak rattet i Bob Weatherlys #30 Pontiac, hvor han startet som nummer 44 og kjørte i mål som nummer 42, etter en rekke problemer. To år senere kjørte han også for Weatherly, og kom på 27.-plass. I 1960 kjørte Yarborough på Southern States Fairgrounds, og kom for første gang blant de øverste 15, på 14.-plass. I 1962 kom han for første gang blant topp ti, på kvalifiseringsløpet til Daytona 500, hvor han kom på 10.-plass. Han kjørte syv løp til denne sesongen, og havnet på 50.-plass sammenlagt.

Yarborough hadde ingen permanent bil i 1963-sesongen, men gjorde snart en avtale med Herman Beam om å kjøre hans bil, #19 Ford. Hans beste plassering var 5.-plass (to ganger, på Myrtle Beach og Savannah Speedway). Sesongen etter startet han som fører for Beam, men sluttet snart og kjørte resten av sesongen for Holman Moody, hvor han kjørte inn til sjetteplass på North Wilkesboro Speedway. Påfølgende sesong kjørte han for flere bileiere, før han tok sin første seier på Valdosta Speedway bak rattet i Kenny Mylers #06 Ford, og havnet dermed på tiendeplass sammenlagt for sesongen.

Yarborough kjørte for Banjo Matthews i begynnelsen av 1966-sesongen. Til tross for to påfølgende andreplasser forlot han teamet tidlig i sesongen, og avsluttet bak rattet i Wood Brothers #21 Ford. Han vant to løp i 1967-sesongen, Atlanta 500 og Firecracker 400 for Wood Brothers, men havnet på 20.-plass sammenlagt, fordi han kun deltok i 17 løp. Etter å ha kjørt det første løpet i 1968, Middle Georgia 500, for Bud Moore Engineering, med 21.-plass, kjørte Yarborough resten av sesongen for Wood Brothers, vant både Daytona 500 og Firecracker 400, og avsluttet sesongen på 17.-plass sammenlagt etter seks seire i løpet av sesongen. I 1969 vant han bare to løp, men startet som nummer én seks ganger.

Yarborough fortsatte som fører for Wood Brothers i 1970, hvor han tok tre seire og fire pole position, men startet kun i 19 løp og endte dermed på 34.-plass sammenlagt. Etter sesongslutt forlot Yarborough Wood Brothers-teamet, og kjørte fire løp i 1971 for Ray Fox i #3 Plymouth. Påfølgende sesong, 1972, kjørte han fem løp, og det beste var på Michigan International Speedway for James Hylton. Han avsluttet sesongen med to topp-ti-plasseringer bak rattet for Hoss Ellingtons team. I 1973 kjørte Yarborough alle løp for første gang i sin karriere, bak rattet i Richard Howards #11 Kar-Kare Chevrolet, og vant fire seire samt 19 topp-ti-plasseringer, noe som plasserte han på andreplass sammenlagt.

I 1974 vant Yarborough hele ti løp, men tapte mesterskapet med nesten 600 poeng. Midtveis i sesongen ble teamet hans kjøpt av Junior Johnson, med sponsorat fra Carling. Han begynte 1975-sesongen uten noen hovedsponsor, og gikk glipp av tre løp før Holly Farms ble hovedsponsor. Han vant tre løp, og havnet på en niendeplass sammenlagt.

Påfølgende sesong, i 1976, vant Yarborough ni løp, inkludert fire på rad, og tok sin første mesterskapstittel. I 1977 vant han igjen ni løp, og tok sin andre tittel. I 1978 byttet teamet hans til Oldsmobile-biler, og fikk en ny hovedsponsor i Citigroup. Han tangerte sin tidligere rekord på ti seire i én sesong, og tok sin tredje tittel.

Yarborough startet 1979-sesongen med Busch som hovedsponsor, og ved å slåss med Donnie og Bobby Allison på direktesendt TV etter Daytona 500-løpet, da Donnie og Yarborough krasjet mens de slåss om ledelsen. Dette var historiens første TV-sendte NASCAR-løp, og denne konfrontasjonen blir ofte kreditert for å være en av grunnene til at publikum fikk øynene opp for NASCAR. Yarborough vant fire løp den sesongen, og avsluttet på en fjerdeplass sammenlagt.

Yarborough vant seks løp i 1980, men tapte mesterskapet til Dale Earnhardt med 19 poeng. Etter 1980-sesongen tok Darrell Waltrip Yarboroughs plass, som annonserte at han kun ville kjøre på deltid resten av sin karriere.

Yarborough kjørte i 1981-sesongen bak rattet i M.C. Andersons #27 Valvoline Buick, og vant både Firecracker 400 og Coca-Cola 500. Denne sesongen deltok han også i 24-timersløpet i Le Mans, hvor han fullførte 13 runder før en kollisjon sørget for at han måtte bryte.

I 1983 la Anderson ned teamet sitt, og Yarborough kjørte i stedet for Harry Ranier i hans #28 Hardee's Chevrolet. Han vant fire løp, inkludert Daytona 500. I 1984 tok han igjen seieren i Daytona 500, og fullførte sesongen på 22.-plass. I 1986 fullførte han fem ganger blant topp ti, og i 1987 startet han for første gang som både eier og sjåfør, med Hardee's som sponsor. Hans siste sesong som fører ble i 1988, med to niendeplasser.

I sesongen 1988 delte Yarborough bil #29 med Dale Jarrett, mens Jarrett ble heltidssjåfør da Yarborough la opp i 1989. Hardee's trakk seg som sponsor etter sesongslutt, og ble erstattet av Philips 66/TropArtic, mens Jarrett ble erstattet av Dick Trickle. Trickle kjørte først for Yarborough i sesongen 1991, men sluttet etter fire løp. Lake Speed tok over som erstatter, men sluttet snart og ble erstattet av Dorsey Schroeder, Chuck Bown og Randy LaJoie.

Yarborough ansatte Chad Little som sjåfør i sesongen 1992, men etter seks løp og ingen plasseringer høyere enn 22.-plass ble Little erstattet av Bobby Hillin jr. i ett løp, før Jimmy Hensley tok over ut sesongen. I 1993 byttet teamet til Bojangle's som hovedsponsor, og kjørte bil #98, Ford Thunderbird, med Derrike Cope bak rattet. Cope startet også 1994-sesongen bak rattet, men ble erstattet av Jeremy Mayfield.

RCA ble teamets nye hovedsponsor i 1995, og Mayfield kjørte inn til en åttendeplass på Pocono Raceway. I 1996 tok Mayfield to topp-fem-plasseringer, men mot slutten av sesongen forlot Mayfield teamet for å kjøre for Michael Kranefuss. Kranefuss' tidligere fører, John Andretti kom til bil #98, og kjørte inn til en femteplass på Martinsville Speedway. I løpet Pepsi 400 lå han i ledelsen i 113 runder, og vant Yarboroughs eneste løp som bileier.

Til tross for seieren og 23.-plass sammenlagt trakk RCA seg ut av NASCAR, og Andretti gikk til Petty Enterprises-teamet. Yarborough ansatte Greg Sacks som fører i hans Thorn Apple Valley-sponsede Ford i 1998, men Sacks ble utsatt for en nakkeskade tidlig i sesongen, og kunne ikke kjøre mer. Rick Bickle tok hans plass, og klarte en fjerdeplass i Martinsville. Bickle sluttet for å kjøre for Tyler Jet Motorsports, og Thorn Apple trakk seg som sponsor på grunn av økonomiske problemer. På grunn av manglende finansiering måtte Yarborough først legge ned teamet, men startet snart opp igjen, og ansatte Rick Mast som fører, mens han fikk inn bilforhandler Wayne Burdett som deleier. Til tross for at teamet ikke hadde noen hovedsponsor kjørte de hele sesongen, mens de fikk inn blant annet Sonic Drive-In og Hobas Pipe som kortsiktige sponsorer. Kort tid etter forlot Burdett teamet, og Universal Studios/Woody Woodpecker ble hovedsponsor. Påfølgende sesong trakk Universal seg ut som NASCAR-sponsor, og Yarborough forsøkte å selge teamet til en rekke potensielle kjøpere. Han klarte ikke å finne noen kjøper, og i januar 2000 ble teamet nedlagt inntil Yarborough kunne finne en kjøper. Sommeren 2000 ble teamet solgt til Chip MacPherson, som debuterte teamet på Lowe's Motor Speedway med Jeff Fuller bak rattet, som tok 41.-plass på grunn av motorproblemer. Geoffrey Bodine kjørte Pennzoil 400-løpet senere samme år, men kolliderte og vraket bilen. Snart var teamet ute av NASCAR.

Cale Yarborough deltok i to episoder av TV-serien The Dukes of Hazzard, hvor han spilte seg selv:

• Cale Yarborough comes to Hazzard (1984)
• The Dukes meet Cale Yarborough (1979)

Han deltok også i Burt Reynolds-filmen Stroker Ace fra 1983.

• (en) Cale Yarborough – racing-reference.info
• (en) Cale Yarborough – Driver Database
• (en) Cale Yarborough – Motorsport Stats