Canadas generalguvernør

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Canadas generalguvernør
Sittende Mary Simon siden 26. juli 2021
Type		Visekonge
Virkeområde		Canada
Tiltaleform		Eksellense, The Right Honourable
Residens		Rideau Hall La Citadelle
Utpekes av		Canadas monark i egenskap av statssjef
Terminlengde		5 år
Etablert		1. juli 1867
Første embetsholder		Charles Monck
Flagg
Nettsted		http://www.gg.ca/

Canadas generalguvernør (engelsk: Governor General,^not1 fransk: Gouverneur(e) général(e)) er den kanadiske monarkens føderale representant. Som monarkens visekonge betraktes de facto generalguvernøren som Canadas statssjef. Generalguvernøren er gjennom privilegiebrev fra 1947 øverstkommanderende over Canadas militære styrker i monarkens navn.

Ettersom Canada er et konstitusjonelt monarki er generalguvernørens oppgaver først og fremst seremonielle og den reelle politiske makten ligger i Canadas parlament som består av monarken, senatet, underhuset. I praksis er det generalguvernøren som representerer monarken, samtidig som verken denne eller monarken selv blander seg inn i canadisk politikk. Offisielt utnevnes generalguvernøren av monarken, men dette er alltid den personen som blir foreslått av den canadiske regjeringen.

Den franske koloniseringen av Nord-Amerika ble innledet på 1580-tallet, men Ny-Frankrike, som foruten Canada også bestod av Louisiana og Acadia, begynte ikke å vokse før på den første halvdelen av 1600-tallet. Den oppdagelsesreisende Samuel de Champlain ble den første uoffisielle guvernøren av Ny-Frankrike rundt 1613. I 1636 ble Charles Huault de Montmagny den første som ble ansatt med disse oppgavene. Opprinnelig ble Ny-Frankrike administrert av Compagnie des Cent-Associés, men Ludvig XIV tok kontrollen over kolonien i 1663 og utnevnte den første generalguvernøren samme år, Augstin de Saffray de Mésy.

Frankrike tapte de fleste av sine nordamerikanske territorier, inklusive Canada, til Storbritannia etter syvårskrigen (1756–1763). Gjennom «den kongelige britiske kunngjøringen» av 1763 (Royal Proclamation of 1763) skiftet området navn til Province of Quebec samtidig som guvernørposten ble innstiftet. Generalløytnant Jeffrey Amherst styrte provinsen i krigens siste år. Den første sivile administratoren ble James Murray som tiltrådte i 1764. Nova Scotia og New Brunswick fortsatte som separate provinser med egne guvernører, men på 1780-tallet aksepterte den britiske statsministeren William Pitt og hans regjering idéen om at provinsene skulle bli styrt av en felles guvernør og den første som tiltrådte denne posten ble Guy Carleton. Han hadde riktignok bare direkte innflytelse over Nedre Canada -Øvre Canada, New Brunswick og Nova Scotia ble styrt av viseguvernører. Da Øvre og Nedre Canada ble slått sammen til Provinsen Quebec i 1840 ble kontrollen over denne liggende hos generalguvernøren.

Generalguvernørens rolle ble endret i forbindelse med revoltene i 1837 (Rebellions of 1837). Rett etter dette opprøret besluttet den britiske regjeringen å gi de canadiske provinsene egne regjeringer, noe som førte til at både generalguvernørens og viseguvernørenes roller først og fremst ble formelle posisjoner, og den virkelige makten ble overført til de demokratisk valgte forsamlingene og deres statsministere. Slik var det også etter at Canadas status ble endret til en dominion i 1867. Generalguvernøren og viseguvernørene i provinsene fortsatte som den britiske kronens lokale representanter, men den virkelige politiske makten ble delt mellom Canadas statsminister og regjeringssjefene i provinsene.

Generalguvernørens rolle ble påvirket sterkt på 1920- og 1930-tallet som følge av King-Byng-affæren. I 1926 ba den liberale statsministeren William Lyon Mackenzie King at generalguvernøren Julian Byng skulle oppløse parlamentet. Generalguvernøren henviste imidlertid til valget som hadde blitt avholdt bare noen få måneder tidligere og nølte med å etterkomme statsministerens anmodning. Denne gikk så av og Byng valgte Arthur Meighen som hans etterfølger. Men noen uker senere tapte Meighens konservative regjering en mistillitsvotering i underhuset, noe som tvang generalguvernøren til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Mackenzie King vant valget stort og fikk tilbake regjeringsmakten og begynte arbeidet med å reformere generalguvernørens rolle.

På en Imperial Conference senere samme år aksepterte Storbritannia at Canada og andre britiske dominions Balfourdeklarasjonen som slo fast at de britiske protektoratene ble likestilt med Storbritannia. Generalguvernørene skulle i fortsettelsen ha en rent representativ rolle i stedet for å være den britiske regjeringens stedfortreder, dette ble i stedet ivaretatt av en høykommissær (The High Commissioner). Likestillingen mellom Storbritannia og de tidligere koloniene ble forsterket i 1931, da hver dominion ble ansett for et eget kongedømme og at den britiske monarken var monark over flere kongedømmer parallelt. Selv om Canada i dette ble anerkjent som et uavhengig land, var generalguvernøren også i fortsettelsen en engelskmann. Etter at man gikk bort fra betegnelsen «dominion» kunne den første canadiske generalguvernøren Vincent Massey tiltre i 1952.

I Roland Micheners embetstid (1967–1974) gjennomgikk embetet en rekke betydelige endringer. Han forenklet etiketten og formalitetene, som blant annet skikken med å bukke for generalguvernøren. Michener fortsatte allikevel å bære den tradisjonelle tjenesteuniformen, men han var den siste som gjorde det. Micheners reise til Trinidad og Tobago i 1971 var det første utenlandske statsbesøk av en canadisk generalguvernør. Dette medførte imidlertid noe strid, da en mente at det var monarken og ikke generalguvernøren var Canadas statssjef. Nå er det imidlertid akseptert at generalguvernøren representerer Canada i utlandet.

Generalguvernørens rolle kan fortsatt forårsake en viss kontrovers i Canada. Organisasjoner som Citizens for a Canadian Republic («Borgere for en canadisk republikk») arbeider for å forandre og «demokratisere» embetet slik at en kan få en president slik en har i de tidligere koloniene Irland og i India. På den andre siden har monarken og dens representant generalguvernøren sine tilhengere i organisasjoner som Monarchist League of Canada («Canadas monarkistiske forbund»). Etter de mislykkede Meech Lake-overenskomsten fra 1987 og Charlottetown-overenskomsten fra 1992 har slike konstitusjonelle spørsmål fått liten plass i canadisk politikk og havnet i skyggen av mer alvorlige spørsmål som spørsmålet om Quebecs selvstendighet. Tilhengerne av republikk har i Canada fått en mindre innflytelse enn for eksempel i Australia.

Monarken utnevner generalguvernøren i henhold til statsministerens ønsker. I perioden 1867-1952 var alle generalguvernører britiske statsborgere og medlemmer av det britiske aristokratiet. Den siste britiske generalguvernøren i Canada var Harold Alexander (1946–1952), etterfulgt av den første canadiske generalguvernøren Vincent Massey. Siden har alle vært canadiere. Posten alternerer mellom engelsk-canadiere og fransk-canadiere. Fra utnevningen i 1967 har statsministeren kun foreslått et navn, i stedet for en liste som det var forutgående.

Generalguvernørens rolle er upolitisk, men det har ofte vært tidligere politikere i embetet. Siden 1952 har tidligere diplomater, regjeringsmedlemmer og ledere av underhuset hatt embetet. Den første generalguvernøren uten politisk eller militær bakgrunn ble Adrienne Clarkson; hun var tidligere forfatter og programleder på TV. Hun var også den første asiatisk-canadieren og den andre kvinnen i embetet etter Jeanne Sauvé (1984–1990). Den tredje kvinnen i embetet ble generalguvernør Michaëlle Jean, som tiltrådte i 2005 som den første canadieren med haitisk opphav.

Tradisjonelt er embetstiden fem år, men det har hendt ved noen få anledninger at den har blitt forlenget. For eksempel skulle Adrienne Clarksons embetstid gått ut 2004 men statsministeren Paul Martin vurderte at situasjonen i underhuset med en minoritetsregjering gjorde det ønskelig med en erfaren generalguvernør, slik at Adrienne ble sittende. Tidligere har George Vanier og Roland Michener fått sine embetsperioder forlenget under lignende omstendigheter. Generalguvernører kan også be seg fritatt fra embetet, noe som skjedde da Roméo LeBlanc forlot embetet av helsemessige årsaker i 1999.

Om generalguvernøren dør eller forlater landet i mer enn en måned, overtar høyesterettsjustitiarius (Chief Justice of the Supreme Court) generalguvernørens oppgaver og plikter. Om også denne posten er vakant, er det den eldste andredommeren (Puisne Justice). Dette har skjedd ved to anledninger da generalguvernører har dødd: I 1940 overtok Lyman Poore Duff generalguvernørens rolle og 1967 gjorde Robert Tascheraeu det samme.

Som representant for Canadas monark kan generalguvernøren utøve den makt som kronen besitter, bortsett fra retten til å endre antall seter i senatet. Når monarken er personlig i landet kan denne selv utøve den makten generalguvernøren har på vegne av monarken.

Det er generalguvernøren som innkaller, refererer og oppløser Canadas parlament. De parlamentariske sesjonene innledes med parlamentets høytidelige åpning, hvor generalguvernøren i senatet, sittende på sin trone, leser regjeringserklæringen. Innen fem år er mandatperioden over og det må skrives ut nyvalg til underhuset, dette gjøres av generalguvernøren, men på statsministerens anmodning.

Alle nye lover blir vedtatt i monarkens navn og for at en lov skal bli gjeldende rett må den få et «kongelig bifall» (Royal Assent). Dette bifallet gis vanligvis av generalguvernøren som ved et lovforslag i teorien har tre muligheter:

• Gi sitt bifall og loven antas.
• La være å gi sitt bifall og lovforslaget faller.
• Videresende forslaget til monarken slik at denne personlig kan ta stilling til forslaget.

Monarken kan oppheve en lov innen to år. I praksis gir imidlertid alltid generalguvernøren sitt bifall, og de andre alternativene har ikke blitt brukt.

Ministrer, dommere og senatorer på føderalt nivå utnevnes av generalguvernøren, disse etter statsministerens anmodning. Videre utnevner generalguvernøren provinsenes viseguvernører, men dette er på provinsenes statsministres anmodning. Viseguvernørene kan, som sin føderale kollega, videresende et lovforslag for provinsen videre til generalguvernøren. Dette skjedde i Saskatchewan i 1961. Imidlertid er ikke generalguvernøren kongelig representant eller har embetsplikter overfor Canadas territorier hvor den føderale regjeringen utnevner en kommissær som sin lokale representant. Dette kommer av at den canadiske forfatningen ikke regulerer territorienes konstitusjonelle rettigheter.

Generalguvernøren har også statssjefens forpliktelser og gir statsbesøk til utlandet, samt tar imot utenlandske statssjefer, delegater og ambassadører. Tidligere overlot ambassadører og samveldet overkommissærer sine akkreditiver til monarken, men etter 2005 tar generalguvernøren imot dem – noe som har opprørt landets monarkister.^{[trenger referanse]}

Distinksjoner		Forsvarsgren
		Royal Canadian Navy
		Canadian Army
		Royal Canadian Air Force

Generalguvernøren er formelt øverstkommanderende for landets militære styrker, og befalshaver (Colonel of the Regiment, underlagt monarken som bærer tittelen Colonel-in-Chief) over Canadas tre livgarder: Governor General’s Horse Guards («Generalguvernørens hestegarde»), Governor General’s Foot Guards («Generalguvernørens fotgarde») og Canadian Grenadier Guards («Canadas grenadergarde»).

• Liste over Canadas generalguvernører

1. I Canada skrives Governor General uten bindestrek.

• Department of Justice. (2004). Constitution Acts, 1867 to 1982 Arkivert 21. mars 2005 hos Wayback Machine.
• The Governor General of Canada. Offisiell hjemmeside (på engelsk og fransk)
• Forsey, Eugene. (2003). «How Canadians Govern Themselves» Arkivert 10. mars 2009 hos Wayback Machine.
• Thomas, Paul G. (2004). «Parliament, Canadian» Arkivert 31. oktober 2009 hos Wayback Machine.