Chickelacke

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2022

«Chickelacke», også kalt «russebrølet», er et vers på rim som ropes i kor av deltagere i den norske russefeiringen. Etter hvert som russefeiringen har endret karakter, har også fremføringen av russebrølet blitt sjeldnere.

Verset er basert på et dansk oppklaringsrop^{[trenger referanse]} og ble første gang hørt i Oslo i 1934.^{[trenger referanse]}

Et eksempel på dette ropet kan høres flere ganger i siste episode i NRKs underholdningsserie På rundreise. I dette avsluttende programmet, som ble sendt 21. mai 1968 fra en friluftsscene utenfor Holmenkollen Restaurant i Holmenkollåsen i Oslo, bestod publikum av 430 russ, som på oppfordring fra programleder Roald Øyen fremførte «stambrølet».^[1]

Chickelacke, chickelacke, show, show, show (alternativt: Chickelacke, chickelacke, go–go–go^[1]);

Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow (alternativt: Bummelacke, bummelacke, wow–wow–wow^[1]);

Chickelacke, bummelacke, jazz bom bø;

Julekake, julekake, hjembakt brød;

Wæææææ!

Det var frem til ca. 1980 vanlig at såkalte russestokker var en del av russens utstyr; dette var lange, tynne bambuskjepper med en sløyfe bundet i den tykkeste enden. Rødruss hadde stokk med rød sløyfe, mens blåruss hadde stokk med blå sløyfe. Det var også vanlig med fløyter av samme type som brukes av fotballdommere og i speiderbevegelsen. Fløytene hang i en snor rundt halsen.

Når russebrølet ble fremført i 17. mai-toget – og eventuelt i russetoget på steder der man også hadde en slik parade – slo russen samtidig i bakken med russestokkene. Etter de siste ordene i russebrølet – «hjembakt brød» – eskalerte slagene til en rask hamring på asfalten eller brosteinen, som en slags avsluttende bambus-fanfare. De som hadde russefløyter, blåste i dem når verset var ferdig.