Cipriano de Rore
| Cipriano de Rore | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1515[1][2][3][4] Ronse | ||
| Død | september 1565[5] Parma | ||
| Beskjeftigelse | Komponist | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Aktive år | 1542– | ||
| Notable verk | |||
| Ancor che col partire | |||
Cipriano de Rore (1515/1516 – 1565) var en flamsk renessansekomponist, hovedsakelig kjent for sine madrigaler.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Cipriano de Rore ble født inn i en velstående familie i den flamske byen Ronse vest for Brussel. Lite er kjent om hans tidlige år. Det er heller ikke kjent når han kom til Italia. Det har lenge vært antatt at han var kapellsanger i Markuskirken i Venezia, men det er ikke funnet belegg for antakelsen. Dersom det medfører riktighet er det rimelig å anta at han fikk undervisning av Adrian Willaert som var maestro di cappella i kirka, selv om et eventuelt undervisningsforhold nok ikke var formalisert.
Mellom 1542 og 1545 oppholdt Rore seg sannsynligvis i Brescia, men han reiste nå og da til Venezia der han hadde tett kontakt med Adrian Willaert og hans krets. Rores første meséner, Ruberto Strozzi og Neri Caponi, tilhørte denne kretsen. Ulike hyllingsverk fra samme tid dokumenterer at Rore hadde gode forbindelse og nøt en høy anseelse hos norditalienske verdslige og geistlige dignitærer.
Fra 6. mai 1556 var Rore kapellmester hos hertug Ercole II. d'Estes hoff i Ferrara. Byen ble fra tidlig 1500-tall regnet som et senter for kunst, og spesielt musikk. Rore skrev minst 107 verk mens han var i Ferrarra, og ikke bare for Este-familien. Han utførte fremdeles oppdrag for Europas verdslige og geistlige øvrighet, eksempelvis skrev han madrigalen Un’ altra volta in Germania stride (1557) for keiser Karl V.
Rores eldre bror Celestinus døde i mars 1558 og Rore reiste i den forbindelse til Flandern. Underveis gjorde han stopp i München der det ved hoffet til hertug Albert V av Bayern ble produsert et håndskrift med en del av Rores fire- til åttestemmige motetter. Manuskriptet, som sannsynligvis ble til under Rores overoppsyn, er praktfullt utstyrt med en rekke miniatyrer laget av hoffmaleren Hans Mielich.
Rore mistet stillingen som hoffkapellmester da Ercole II. d’Este døde. I 1558 reiste han igjen tilbake til Flandern, denne gangen for å ta seg av sine foreldre som mistet levebrødet i uavhengighetskrigen. Regenten i Nederlandene, Margareta av Parma, som residerte i Brussel, formidlet i 1560 kontakt med hoffet til ektefellen, Ottavio Farnese i Parma, og i februar gikk Rore i hans tjeneste.
Da kollegaen Adrian Willaert døde i desember 1562, skrev Rore en motett til hans ære, og året etter ble han Willaerts etterfølger i den prestisjefylte stillingen som kapellmester i Markuskirka. Etter et års tid sa han fra seg den stillingen, sannsynligvis fordi musikkvirksomheten ved kirka var dårlig organisert, og vendte vendte tilbake til sin gamle stilling i Parma.
Rores kanskje siste komposisjon var madrigalen Vieni, dolce Himeneo, skrevet til bryllupet mellom Ottavio Farneses sønn Alessandro og datteren til prins Eduard av Portugal, Maria (8. desember 1538; død 8. juli 1577).
Året etter døde Cipriano de Rore av ukjente årsaker.
Musikk
[rediger | rediger kilde]Cipriano de Rore var en av de mest innflytelsesrike komponistene på midten av 1500-tallet, hovedsakelig på grunn av gjennomslagskraften madrigalene hans fikk. I tillegg til at det er bevart 50 motetter og enkelte messer av ham, er i alt over 100 madrigaler autentisert som Rores verk. De fleste ble utgitt i sju madrigalbøker (de inneholder også verk av andre komponister). To av bøkene inneholder firstemmige madrigaler og fem inneholder femstemmige verk. En liten del av Rores madrigaler ble publisert i samleverk.
Med den første madrigalboka (1542) befestet Rore øyeblikkelig sitt ry som komponist. Boka etablerte fem stemmer som norm for madrigalformen, mot tidligere fire, og kombinerte den flamske motettens imitative polyfoni med den venetianske formen. I sine tidlige madrigaler var Rore sterkt influert av Adrian Willaert. En forskjell mellom dem er at Rore hovedsakelig valgte dystre teksttemaer, og tonesatte dem med tilhørende dramatiske musikalske virkemidler. Denne dreiningen av madrigaleformen mot en overveiende alvorlig stemning ble retningsgivende for madrigalkomposisjonene langt inn på 1600-tallet.[6]
Rores madrigaler representerer formens første blomstringstid; alle utviklingslinjene sent på 1500-tallet kan spores tilbake til ham. I kirkemusikken var han mer tilbakeskuende, og forbindelsen med hans flamske røtter er langt klarere. Eksempelvis har messene likheter med verkene til Josquin des Prez.[7]
Før 1550 tonesatte Rore mest tekster av Francesco Petrarca, en av de viktigste italienske dikterne på 1300-tallet. Forholdet mellom tekst og tone var viktig for Rore, og han regnes derfor blant foregangsmennene for den senere Claudio Monteverdis seconda prattica.
Rore publiserte ingenting mellom 1550 og 1557. I løpet av disse årene endret han komposisjonstilen i vesentlig grad. Særlig endret han det harmoniske og melodiske tonespråket ved gradvis å erstatte den tidligere polyfone stemmeføringen med homofone passasjer og tydeligere betone motsetningene lineær og akkordpreget. Med tanke på et levende tekstuttrykk og tekstforståelighet erstattet han den tette polyfone teksturen med et tonespråk som i tiltakende grad er harmonisk differensiert, ofte dristig, alltid transparent. Sangstemmene følger språkrytmen og toneteksturens muligheter ble klargjort gjennom kortere noteverdier.
Rore holdt seg fortsatt til alvorlige tekster. Ofte ignorerte han tekstenes enderim, strofiske oppbygging og inndeling for å virkeliggjøre forfatternes poetiske intensjoner. Den naturlige setningsbygningen fikk fortrinnsrett foran diktenes rytme og rim. Teksten bestemte musikken, men på en slik måte at teksten fikk nytt liv gjennom musikken. Et godt eksempel er madrigalen O sonno.
Verk i utvalg
[rediger | rediger kilde]Viktige publikasjoner før 1550:
- I madrigali (1542) bzw. Il primo libro de madregali cromatici, 5vv (1544)
- Il secondo libro de madregali, 5vv (1544)
- Il terzo libro di madrigali, 5vv (1548)
- Musica … sopra le stanze del Petrarcha … libro terzo, 5vv (1549)
- Motectorum liber primus, 5vv (1544)
- Motetta, 5vv (1545)
- Il terzo libro di motetti, 5vv (1549)
Viktige publikasjoner fra 1550:
- Anchor che co‘l partir (1550)
- 4 ytterlige madrigalbøker (4 og 5-stemmige madrigaler)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119316897, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Cyprian (Cipriano) Rore, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rore-cyprian-cipriano[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 80638, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 20538105, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 134829315, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Johnson, s. 186-7
- ^ Johnson, s. 186-7
Kilder
[rediger | rediger kilde]- (de) Robert Eitner: «Rore, Cyprian». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 29, Duncker & Humblot, Leipzig 1889, s. 152–155.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Martha Feldman: City Culture and the Madrigal at Venice Berkeley, University of California Press, c1995 1995.
- Alvin H. Johnson: «Cipriano de Rore» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 bind, London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
- Josef Musiol: Cyprian de Rore, ein Meister der venezianischen Schule. Doktoravhandling, Universität Breslau 1932.
- Stefano La Via: Cipriano de Rore as Reader and as Read. A Literary-Musical Study of Madrigals from Rore’s Later Collections (1557–1566), Princeton University – UMI, Ann Arbor, Michigan 1991.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Verk av og om Cipriano de Rore i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- (en) Fritt tilgjengelige noter av Cipriano de Rore i International Music Score Library Project
- (en) Fritt tilgjengelige noter av Cipriano de Rore i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
- Tutti i Madrigali a Quattro Voci spartiti et accommodati per sonar d’ogni sorte d’Istrumento perfetto, & per Qualunque Studioso di Contrapunti (1577), fritt tilgjengelige noter på vistamaremusica.com
- Digitaliserte verk av Rore i München digitale bibiliotek