Conspiratio barbarica

Conspiratio barbarica, en latinsk betegnelse som betyr «barbarenes sammensvergelse», var en storstilt invasjon over de romerske forsvarsverkene i nordlige romersk Britannia. Samtidig ble det et sammenbrudd i den romerske administrasjonen som det tok ett til to år å etablere på nytt, fra 367 til 368/369.^[1] Den samtidige historikeren Ammianus Marcellinus så på det som et samlet og koordinert opprør som utnyttet en periode hvor de romerske styrkene i Britannia og i Romerriket i seg selv var svekket. Svekkelsen på De britiske øyer hadde begynt allerede i 351 med usurpatoren Magnentius' nederlag i slaget ved Mursa Major i hans mislykkede forsøk på å bli keiser.^[2]

Det er ikke mulig å slå fast at angrepene på Romerriket var koordinerte, men for et år eller to måtte romerne kjempe mot angrep på nær alle fronter: fra Gallia til Nord-Afrika, og rundt Donau. Nord i Britannia angrep de nordlige stammene Hadrians mur. I henhold til Marcellinus:

I løpet av denne perioden hørte praktisk talt hele den romersk verden trompetenes blåse til krig da ville folk satte seg i bevegelse og angrep grensene nærmest dem. Alamannerne herjet Gallia og Raetia samtidig; sarmaterne og kvaderne herjet Pannonia; piktere, saksere, skotter (irlendere), og attakottere påførte langvarig elendighet på Britannia; austorianere og mauriske folk angrep Afrika med mer enn vanlig brutalitet; og rovgriske gotiske bander plydret Trakia og Moesia.

Ammianus Marcellinus, Res Gestae Divi Augustae, XXVI, kapittel 4 ^[3]

Det er vanskelig å gi en sikker kronologi for hendelsene ettersom hovedkilden — Ammianus — bodde i byen Antiokia ved Orontes på denne tiden. Hans informasjon synes derfor å være sekundær, og i tillegg forvirrende og inkonsistent med andre kilder. Moderne historikere har derfor avvikende syn på de faktiske hendelser.^[4]

Vinteren 367 gjorde den romerske garnisonen ved Hadrians mur. Det gjorde det mulig for piktere i nordlige Skottland å storme grensen og angrip romerske Britannia sør for muren. Samtidig gikk andre folk eller stammer, som attakottere og skotter fra Irland, og saksere fra Germania i land i Britannia i noe som synes å ha vært samkjørt og planlagt mot henholdsvis vestlige og sørøstlige delene av romersk Britannia. Frankere og saksere gikk også inn i nordlige Gallia.

Disse krigerbandene greide å overvelde nær alle lojale romerske utposter og bosetninger. Hele de vestlige og nordlige områdene av Britannia ble overkjørt, byer ble herjet og den delen av den britisk-romerske befolkningen som ikke greide å flykte fra utsatte områder ble drept, voldtatt eller slept av sted som slaver.

Nectaridus, en militær leder, eller comes maritime tractus (kommanderende general for kystregionen), ble drept, og den militære lederen, Dux Britanniarum, ved navn Fullofaudes ble enten drept eller beleiret. De gjenværende lojale hæravdelinger stasjonerte seg innenfor de sørøstlige byene. De var et stort nederlag for den romerske prestisjen.^[5]

Det vil være tilstrekkelig å si at på den tiden pikterne (dikaldeonere og verturionere), sammen de krigerske attakottere og skotter (irlendere), streifet bredt og påførte store ødeleggelser. I tillegg mistet ikke frankerne og sakserne noen mulighet i å herje de delene av Gallia som var nærmest dem til havs og lands, plyndret, brente og drepte sine fanger.

Ammianus Marcellinus, Res Gestae Divi Augustae, XXVII, kapittel 8 ^[3]

Det lokale romerske kavaleriet, miles areani, som overvåket barbarenes bevegelser synes å ha forrådt deres oppdragsgivere ved bestikkelser, noe som førte til at angrepene kom fullstendig overraskende. Soldater som deserterte og rømte fanger herjet landsbygda. Til tross for at kaoset spredte seg og i begynnelsen var tilsynelatende samkjørt, var hensikten til opprørerne ikke erobring, men ganske enkelt personlig krigsbytte som fungerte i små grupper framfor i en stor, samlet hær.

Historikeren Ian Hughes, som har argumentert for en alternativ kronologi og hendelsesforløp, hevder at det er mest sannsynlig at Nectaridus og Fullofaudes ble drept saksiske og frankiske angripere langs kysten av Gallia framfor av fiender i Britannia,^[6] dog uten at dette vurderinger kan bevises. Selv om Ammianus nevner mange ulike folk eller stammer, og hevder at angrepene kom samtidige, er det på ingen måte bevis på en «konspirasjon», noe som ville innebære et nivå av samarbeid og koordinering som aldri før, heller ikke senere, synes å ha vært mulig blant de folkene som var opposisjonelle til det romerske styret i og rundt Britannia.^[3]

Våren 368 kom en avlastningshær, samlet i Bononia og kommandert av Flavius Theodosius, kalt for den eldre, for å skille ham fra hans sønn, keiser Theodosius, som også var med på felttoget. Den besto av fire enheter; Batavi, Heruli, Iovii og Victores. Theodosius grep fordelen av et opphold i vinterstormene med å krysse Den engelske kanal til Richborough med en del av troppene mens resten av hæren ble værende i Bononia i påvente av bedre vær. Det gjorde at han kunne samle vital informasjon og etterretning.^[7] Han oppdaget at de romerske troppene i Britannia hadde enten blitt overkjørt, nektet å slåss eller desertert; mange hadde også ikke blitt betalt.^[8] Straks han hadde gjort landgang, marsjerte Theodosius soldatene til Londinium (London) som han gjorde til sitt hovedkvarter. Der begynte han å ta seg av angriperne.

Der delte han troppene i flere deler og angrep de plyndrende bandene til fienden, som herjet rundt og lastet med tung oppakninger; raskt omringet de som drev fram fanger og kyr, han tok fra dem byttet som stakkars tributtbetalende folk hadde tapt. Og da alt dette hadde blitt gitt tilbake, unntatt for en liten del som var tildelt trette soldater, dro han inn i byen som hadde tidligere blitt belastet med de største vanskeligheter, men hadde kommet seg igjen raskere enn befrielsen kunne ha forventet, jublende som de feiret en hyllest.

Ammianus Marcellinus, Res Gestae Divi Augustae, XXVII, kapittel 8 ^[5]

Et amnesti ble lovet desertørene slik at Theodosius igjen kunne bemanne de forlatte grensefestningene. En ny Dux Britanniarum ble utnevnt, Dulcitius, og en ny sivil administrasjon. De lokale areani som hadde samarbeidet med barbarene ble beordret samlet og fengsles.^[9] Theodosius møtte og beseiret en hær tilhørende Valentinus, som hadde blitt forvist til Britannia og utnyttet kaoset til egen fordel.^[9]

Betydelig omorganisering ble foretatt i Britannia, inkludert å opprette en ny provins kalt Valentia, antagelig for å bedre å møte tilstanden helt nord. Han forsterket ikke bare Hadrians mur, men opprettet også en rekke bufferriker vest og nord for muren av noen av de eksisterende stammene.^[1] Samarbeidet med stammene i nord, som votadinere, markerte karrieren til menn som Paternus (Padarn Beisrudd). Dikteren Claudius Claudianus antyder også det ble drevet aktivitet av den romerske flåten helt nord. Det er mulig at Theodosius drev straffeekspedisjoner mot barbarene og tvang på dem innrømmelser. Notitia Dignitatum, et dokument fra den romerske statsadministrasjonen, nedtegnet at fire enheter av attakottere tjenestegjorde for romerne på det europeiske fastlandet.

Theodosius dro senere tilbake til Roma og ble mottatt som en helt og ble gjort til senior militær rådgiver for keiser Valentinian I, og erstattet Jovinus. Et tiår senere ble hans sønn keiser. Romerne var i stand til avslutte det meste av kaoset, men angrepene fra de folkene som er omtalt her fortsatte og økte i styrke.

• Davis, Norman (2011): Vanished Kingdoms, London: Penguin
• Frend, W. H. C. (1992): «Pagans, Christians, and 'the Barbarian Conspiracy' of A. D. 367 in Roman Britain» i: Britannia 23, s. 121-131
• Hughes, Ian (2013): Imperial Brothers: Valentinian, Valens and the Disaster at Adrianople. Pen & Sword Military. ISBN 978-1848844179.

• «The Barbarian Conspiracy» hos British History
• «The Great Conspiracy» hos The History of Rome Podcast