Constanze Mozart

Constanze Mozart
Født		Maria Constanze Caecilia Josepha Johanna Aloisia Weber 5. jan. 1762[1][2] Zell im Wiesental[3]
Død		6. mars 1842[4][5][1][2] (80 år) Salzburg[6]
Beskjeftigelse		Operasanger, skribent
Ektefelle		Wolfgang Amadeus Mozart (1782–1791) Georg Nikolaus von Nissen (1809–1826)
Far		Franz Fridolin Weber
Mor		Cäcilia Weber
Søsken		Aloisia Lange Sophie Weber Josepha Hofer
Barn		Karl Mozart Franz Xaver Wolfgang Mozart
Nasjonalitet		Keiserdømmet Østerrike
Gravlagt		Sebastiansfriedhof
Musikalsk karriere
Instrument		Vokal
Stemmetype		Sopran
Constanze Mozart på Commons

Constanze Mozart, født Weber, (født 5. januar 1762 i Zell im Wiesental^[7] i Tyskland, død 6. mars 1842 i Salzburg i Østerrike) var en tysk-østerriksk sopran. 4. august 1782 giftet hun seg med Wolfgang Amadeus Mozart mot hans fars vilje. De bodde sammen i Wien til hans død i 1791. Hun var gift med den danske diplomaten Georg Nikolaus Nissen fra 1809 til hans død i 1826. Paret bodde i København fra 1810 til 1820.

Constanze Weber var den tredje i en søskenflokk på fire døtre. Faren, Fridolin Weber (1733–79), var bassanger ved hoffoperaen i Mannheim. Moren het Cäcilia Stamm (1727–93). Søstrene var Josepha (1758 – 1819), Aloysia (ca. 1760 – 1839) og Sophie (1763 – 1846). Alle søstrene hadde sangstemme. De to eldste var profesjonelle operasangerinner, og Mozart komponerte direkte for dem. Constanze opptrådte ofte som solist i verkene hans, og Mozart skrev sopranpartiet i sin messe i c-moll spesielt for hennes stemme. Også Sophie var sangerinne, ansatt sesongen 1780-81 ved Burgtheater i Wien.

Fridolin Webers halvbror var far til komponisten Carl Maria von Weber, som altså var jentenes halvfetter.

Mozart og Constanze møttes i 1777 i Mannheim. Det var hennes storesøster Aloysia han da var forelsket i. Til hennes stemme skrev han arien Non so d'onde viende, og la i den alt han følte. Da han siden sendte den til sin far, bad han ham om at ingen andre skulle få den. Den var bestemt kun for Aloysia.^[8] Senere beskrev han henne i et brev til sin far som «lat, ubehøvlet, falsk...ondttenkende og en coquette», mens Constanze «er martyren blant dem alle og kanskje av den grunn den mest godhjertede, dyktigste og kort sagt beste av alle». Sin tilkommende beskrev han slik for sin far: «Hun er ikke stygg, men langt fra vakker. Hennes hele skjønnhet er i hennes to små svarte øyne og gode figur. Hun er ikke intelligent, men har nok sunn fornuft til å fylle sine plikter som hustru og mor. Hun er ikke vant til luksus(...)fattigslig kledd, siden moren bruker det lille hun har å rutte med, på de to andre.»^[9]

Høsten 1778 hadde Mozart vært i Paris, der hans mor døde, og på hjemveien til Salzburg ankom han juledag til München, dit familien Weber i mellomtiden hadde flyttet. Han var nærmest blakk og måtte bo hos dem. Hans far hadde mast på ham for å få ham hjem til Salzburg: «Din hele hensikt er å ruinere meg(...)Jeg håper, etter din mors død i Paris, at du ikke ville belaste din samvittighet med din fars død.» I et senere brev lokket faren med at Aloysia nå var flyttet til München, altså at hun ikke var så langt unna lenger om Mozart var i Salzburg.^[10]

Familien Weber levde nå i helt andre kår, siden Aloysia hadde fått plass ved operaen og tjente tusen floriner om året, mot farens årlige gasje på 400 floriner. Kurfyrst Karl Theodor viste også interesse for henne, og hun kan ha forestilt seg en helt annen fremtid enn den en fattig musiker kunne by henne. Hun mottok derfor Mozart ganske kjølig. I Constanzes versjon, gjengitt i Nissens biografi, satte Mozart seg til klaveret og sang: «Jeg forlater med glede den tøsen som ikke vil ha meg.» Men fire dager senere skrev han selv: «Jeg har aldri skrevet så dårlig som nå, for jeg kan ikke skrive – mitt hjerte er stemt for å gråte.»^[11]

I 1781 møtte han familien Weber igjen i Wien, dit de hadde flyttet. Aloysia var da gift og het fru Lange, og Mozart omtalte henne derfor som die Langin. Selv hadde han en lovende elev som het Josephine von Auernhammer. Dessverre forelsket hun seg i ham. Han beskrev henne slik: «Hvis en maler ville male djevelen naturtro, ville han ty til et slikt ansikt. Hun er tykk som en bondepike og svetter så man kunne bli kvalm...å se henne er nok til å gjøre en blind...en er straffet nok for hele dagen hvis ens øyne uheldigvis har falt på henne...hun er så stygg, skitten og fæl.» Som motvekt var det nok at han flyktet i armene på Constanze, men hans far mente alltid at sønnen var falt i en felle som fru Weber hadde lagt for ham.^[12]

Mozart bodde hos familien Weber en stund, men måtte flytte «på grunn av folkesnakk». Tre dager før julen 1781 fikk hans far vite at fru Weber hadde oppsøkt Constanzes formynder, herr Thorwarth, og fortalt ham at Mozart hadde kompromittert hennes datter. Thorwarth hadde deretter presset Mozart til å skrive under på en ekteskapskontrakt, der han forpliktet seg til enten å gifte seg med henne eller betale henne 300 floriner årlig. Straks Thorwarth hadde gått, rev imidlertid Constanze brevet i stykker og erklærte at hun stolte på Mozart. Han tigget sin far om å godkjenne hans beslutning om å gifte seg med henne, og gikk så langt som å tilby faren halvparten av alt han tjente, om han bare ville gi sin velsignelse til ekteskapet: «Det er nødvendig for min egen ære, for min kjære pikes ære, og absolutt nødvendig for min helse og mitt velvære. Mitt hjerte er urolig, jeg er ør i hodet, hvordan kan man arbeide og tenke...de fleste tror vi allerede er gift. Moren er ute av seg, og den stakkars piken og jeg er plaget til døde.» Fru Weber hadde latt Aloysia flytte bort sammen med Lange da hun giftet seg, men så lett skulle ikke Constanze slippe. Tvert om ville fru Weber ha datteren og Mozart boende hos seg, slik at de kunne forsørge henne. Mozart derimot ville ha Constanze hjemmefra, ikke minst på grunn av fru Webers hang til alkohol. Til slutt orket ikke Constanze mer, men flyttet inn hos baronesse Waldstadten, en verdensdame med tvilsomt rykte. Fru Weber truet med å få politiet til å hente datteren.^[13] På dette tidspunkt tryglet Mozart sin far om å godkjenne ekteskapet, og under tvil skrev faren tilbake at det var i orden; men da var paret alt gift. Selv skrev faren til baronesse Waldstadten: «Jeg skulle gjerne finne meg i ekteskapet, hvis jeg ikke så en stor feil i min sønn; han er for nonchalant, han bryr seg for lite; til sin tider er han også for stolt, og alle disse mennesker gjør en mann uvirksom. Han er helt og holdent styrt av ytterligheter - altfor mye eller altfor lite, aldri noen mellomting.»^[14]

Mozart giftet seg med Constanze 4. august 1782. I løpet av de neste ni år fødte hun seks barn, noe som medførte at hun tilbrakte mye tid sengeliggende eller på kuropphold.

17. juni 1783 kom Constanzes førstefødte til verden. Mens hun lå i fødselsveer, satt Mozart i naborommet og skrev på sin d-moll-kvartett. I slutten av juli var Constanze frisknet slik til at de kunne dra til Salzburg, så hun fikk treffe familien hans for første gang – besøket ble en skuffelse for begge parter. Barnet var blitt etterlatt på et spedbarnshjem, der Mozart mente det kunne flaskes opp på vann slik han selv var blitt. Constanze insisterte på en amme, og fikk sin vilje, men noen uker etter foreldrenes avreise døde gutten av dysenteri.^[15]

Før bryllupet hadde Constanze ligget alvorlig syk, og Mozart lovet å komponere en messe hvis hun kom seg. Han begynte på denne messen i c-moll (K427) vinteren 1782/83, men den ble aldri fullført. Sommeren etter, da paret oppholdt seg i Salzburg, ble de ferdige delene oppført 25. august, supplert med tidligere verker, og Constanze sang sopran-partiet, noe som kan forklare at disse delene av messen er så operaaktige. Constanze var spesielt glad i fuger, og trolig har hun oppmuntret Mozart da han skrev ut fem av Bachs fuger fra Wohltemperiertes Klavier for strykekvartett og komponerte innledninger til dem. Han begynte også på en rekke fuger for klaver, men få ble fullført.^[16]

Sommeren 1786, da Constanze ventet sitt tredje barn, og økonomien var elendig på tross av suksessen med operaen Figaro, ønsket Mozart å prøve lykken i England. Han hadde også tatt timer i engelsk. Hans far ville imidlertid ikke gi paret denne sjansen til å bedre sin livssituasjon, og skrev til datteren Nannerl: «Det ville i sannhet være nydelig, de kunne reise i ro og mak, kunne dø, kunne bli igjen i England og la meg sitte igjen med barna!»^[17]

Den bevarte korrespondansen mellom Constanze og Mozart viser et godt og kjærlig ekteskap, men en har undret seg over Constanzes likegyldighet i etterkant. Da hun ved et uhell knuste Mozarts dødsmaske – den eneste som fantes – bare feide hun opp skårene og kastet dem i bosset. I perioden 1789-90 måtte Mozart jevnlig sende rene tiggerbrev til bekjente, ikke minst på grunn av Constanzes kuropphold – hun ventet sitt femte barn. Til pengesorgene kom bekymringene for hennes helbred, og senere da hun begynte å komme seg, bekymringer for folkesnakket. I brev formaner han henne om ikke å gå for langt med den og den – det gikk rykter om henne i Baden.^[18]

Constanze virket blottet for økonomisk sans og evne til å styre en husholdning, men heller ikke Mozart var noen økonom. Våren 1789 hadde han besøkt kong Fredrik Wilhelm II av Preussen i Potsdam. Kongen var meget musikalsk og raus mot Mozart, men pengene må ha blitt vekk for Mozart like fort som han fikk dem, for i brev hjem skriver han til sin kjære kone at hun må glede seg mer over at han kommer tilbake enn over pengene han har med seg.^[19] Ved sin død etterlot han seg ikke annet enn møbler og noter til en verdi av 23 floriner 41 kreutzer; men til gjengjeld hadde han utestående ca. 3 000 floriner som han hadde lånt vekk.^[20]

Mozarts rekviem satte Constanze i en knipe. Mozart hadde jo allerede fått forskudd for det da det ble bestilt, og etter hans død var hun redd for at oppdragsgiveren ville kreve forskuddet tilbake. Først gav hun det til Mozarts elev Joseph Eybler, om han kunne gjøre det ferdig, men det ble en annen elev, Franz Xaver Süßmayr, som fullførte det for henne.^[21] Oppdragsgiveren, grev Franz von Walsegg, fikk det ferdige rekviemet og betalte henne. Constanze hadde imidlertid sørget for en kopi, men da hun en del år senere prøvde å publisere det, måtte hun betale greven for rettighetene.^[22]

Med Mozart fikk Constanze seks barn, hvorav to vokste opp:

• Raimund Leopold (17. juni 1783 – 19. august samme år)
• Carl Thomas (21. september 1784 i Wien – 31. oktober 1858 i Milano)
• Johann Thomas Leopold (18. oktober 1786 – 15. november samme år)
• Therese Constanzia Adelhaide Frederika Maria Anna (27. desember 1787 – 29. juni 1788)
• Anna Maria (16. november 1789 – død samme dag)
• Franz Xaver Wolfgang (26. juli 1791 i Wien – 29. juli 1844 i Karlsbad)

Ingen vet hvor eller hvordan Constanze møtte ektemann nr 2. Det finnes ingen dokumentasjon på at han var hennes leieboer, men fra ca. 1798 bodde de på samme adresse i Judengasse i Wien.

Constanze og Nissen bodde sammen i ti år før de giftet seg. Han fikk satt skikk på økonomien hennes, blant annet ved å overta korrespondansen med diverse musikkforlag. Mozarts yngste sønn, Franz som ble kalt Wowi, oppfattet Nissen som sin riktige far.

Den danske maleren Hans Hansen besøkte paret i Wien og malte da to bilder fra de første årene av deres samboerskap. Det ene maleriet forestiller Mozarts to sønner og het «Brorskjærlighet». Constanze var svært glad i maleriet, som i dag henger i Mozarts fødehjem i Salzburg. Det andre maleriet viser Constanze selv, men er muligvis forskjønnet. Den svenske diplomaten Silverstolpe nevnte nemlig på denne tid at det ikke var mye tilbake av enkefru Mozarts tidligere fortryllelse. Men han nevnte også at paret førte et muntert familieliv med middagsselskaper, konserter og utflukter. På fødsels- og navnedager stod huskonserter på programmet, med musikk av Mozart. Både Constanze og Wowi var habile musikere.

Hos Constanze og Nissen møtte Hans Hansen Henriette Lie, som han giftet seg med i 1803. Deres sønn, maleren Constantin Hansen^[23], ble født i Roma og døpt i Wien – med Constanze som fadder og derfor oppkalt etter henne.

26. juni 1809 ble Constanze og Nissen viet i domkirken i Bratislava, dit de hadde flyktet da Napoleons tropper nærmet seg Wien. I 1810 ble Nissen hjemkalt, og paret flyttet til København. Først bodde de i Købmagergade, men i 1812 kjøpte de for Constanzes penger eiendommen Lavendelstræde 1, der de også drev utleie. Det er satt opp en minneplakett på bygningen, som i dag huser fogdretten under Københavns byrett.

Mozarts musikk var kjent i København, men teaterdireksjonen fryktet at sluttscenen i Don Giovanni skulle fremme troen på spøkelser. Derimot ble Mozarts orkester- og kammermusikk ofte fremført, og Constanze tok aktivt del i Københavns musikkliv. Komponisten C.E.F. Weyse kunne f.eks glede seg over et brev hvor Constanze skrev at bortsett fra Mozart, var det bare Weyse som oppfylte hennes musikalske ønsker.

I 1819 fikk paret besøk av Wowi, som hadde bosatt seg i Lvov i Ukraina. Han tilbrakte sommeren med dem på Fredensborg slott, der de hadde leid seg en sommerbolig. Til finansiering av sin videre reise fikk Wowi arrangert en konsert i Det kongelige teater med oppførelse av noen av sine egne klaver-komposisjoner, samt overturen til Tryllefløyten og utdrag av Cosí fan tutte. Overskuddet ble 100 riksdaler.

Fra 1820 til 1824 reiste Constanze og Nissen rundt i Tyskland og Italia, før de i august 1824 slo seg ned i Salzburg, der Nissen med Constanzes hjelp begynte å skrive den første store biografien om Mozart på grunnlag av bevarte brev. (Constanze hadde ødelagt en del brev fra sin svigerfar, som aldri hadde likt henne.) Nissen døde i 1826 uten å ha avsluttet biografien, men i 1828 ble den fullført av Constanze i samarbeid med legen Johann Heinrich Feuerstein og Berlins generalmusikkdirektør Gaspare Spontini, og utgitt på forlaget Breitkopf & Härtel i Leipzig.

Constanze tilbrakte sine siste år i Salzburg som «Constanze, Nissens enke, tidligere Mozarts enke».