Covenanters

Coventanters var en presbyteriansk politisk-religiøs bevegelse i Skottland i løpet av sekstenhundretallet. Opprinnelig opprettet for å forsvare den skotske kirke mot Karl I sine kirkelige reformer forsøkte den under borgerkrigen å pålegge England en presbyteriansk kirkeordning. Resultatet var at Cromwell og hans hær okkuperte Skottland 1651-1660. Efter restaurasjonen 1660 ble Covenanters forfulgt av staten og dens ledere markien av Argyll henrettet. Til tross for toleransepolitikken av Jakob VII støttet Covenanters Wilhelm av Oranien i 1689. Imidlertid ble ikke Covenanters religiøse synspunkter vedtatt av den nye regjeringen.

Begrepet covenant (pakt) var basert på pakten mellom Gud og mennesker som er nevnt i Det gamle- (den gamle pakten som bygger på Guds løfter til Abraham) og det nye testamentet (den nye pakt som bygger på Kristi frelsesgjerning).^[1] De skotske presbyterianere brukte ordet til å betegne avtaler der tilhengerne bundet seg til å opprettholde den presbyterianske læren og styrelsen som den eneste formen for religion i Skottland. Den første politisk-religiøse pakt som ble inngått var i 1557 av en gruppe protestantiske skotske adelsmenn kjent som Herrene av den skotske kongregasjonen, som ville ha en reformasjon av kirken i henhold til protestantiske prinsipper og en skotsk-engelsk allianse.^[2] Men femtenhundretallets viktigste pakt ble ingått i 1581 under navnet «kongens bekjennelse». Basert på den reformerte skotske trosbekjennelsen fra 1560 fordømte dette dokumentet i sterk form paven og doktrinene til den romersk-katolske kirke. Den ble vedtatt av generalforsamlingen for den skotske kirke, signert av kong Jakob VI og hans hoff og omfattet personer av alle rang og klasser, og ble underskrevet igjen i 1590 og 1596.^[3][4]

Kong Karl I og erkebiskopen av Canterbury William Laud ønsket å pålegge den skotske kirke en ny liturgi utarbeidet av et panel av skotske biskoper, inkludert erkebiskop en av St Andrews. Da den først kom i bruk i 1637 førte det til opptøyer i Edinburgh. Liturgiens motstandere ønsket å gjenopplive «kongens bekjennelse» fra 1581 i en form som passelig til de nye utfordringene fra kongen. En ny «nasjonal pakt» som det ble kalt ble forberedt. Den nye akten ble vedtatt og signert av en stor samling i Edinburgh i 1638 hvoretter kopier ble sendt over hele landet for underskrivning. De underskrevne lovede med ed å opprettholde religionen i den formen den eksisterte i 1580 og for å avvise alle nyvinninger som ble introdusert siden den tiden, samtidig som de bekjente sin lojalitet til kongen. Pakten avviste ikke spesifikt bispeveldet men undergravde det faktisk. Seremonier med ytterlige underskrivning og eder fant sted over hele lavlandet. Det var følelsesladete hendelser som fremkalte massegråt og roping.^[5]

Året 1638 markerte en toppunkt av hendelser for det presbyterianske motstand for det var tiden for brede konfrontasjoner med statskirken støttet av monarkiet. Det var nå de begynte a bli kalt Covenanters, før var de kalt for Supplikkanter.^[6] Den skotske kirkes generalforsamling var i 1638 dominert av ivrige Covenanters og i 1640 ble det «nasjonale pakt» vedtatt av parlamentet og ble gjort til et krav for hver undersåt i riket. Kongen tydde sig nå til militærmakt for å hevde sin autoritet i Skottland og det skotske parlament reiste en hær og beseiret ham. Krisen som dette forårsaket Stuart-monarkiet bidro til å føre til borgerkrigen. I de påfølgende ti år med borgerkrig i Storbritannia var kontrollerte Covenanters Skottlands regjering. I 1642 sendte de en hær til Irland for å beskytte de skotske bosettere i Ulster. De støttet det engelske parlamentet i sin krig mot Karl I under forutsetning at det presbyterianske system for kirkestyre skulle bli vedtatt i England. I 1643 ble derfor inngått den Solemn League and Covenant mellom de skotske og engelske parlamenter og kirker. Avtalen innebar at Covenanters sendte en annen hær sørover til England for å kjempe på parlamentarisk side i den første engelske borgerkrigen. De skotske hærene i England var medvirkende til å oppnå seieren til det engelske parlamentet over kongen. Dette utløste i sin tur utbruddet av et borgerkrig i Skottland i 1644–47, da de skotske rojalistene tok opp våpen mot dem. Rojalisme var mest vanlig blant skotske romersk-katolikker og episkopalere, som var motstandere av Covenanters pålegg om religionen i landet.^[7]

Kongen overga seg til skottene i 1646, som gjorde flere forsøk på å overtale ham til å underskrive både den «nasjonale pakt» og den Solemn League and Covenant. Men han nektet og ble overlevert til ombudedene for det skotske parlamentet i begynnelsen av 1647. Imidlertid var mange Covenanters mistenksomme overfor deres engelske alliertes intensjoner og åpnet hemmelige forhandlinger med Karl I. Han ga viktige innrømmelser til dem i en overenskomst kalt «engasjementet» som ble gjort med skottene i slutten av 1647. Fra nå av ble Covenanters delt i to fraksjoner, Engagers som støtte «engasjementet» og Kirk Party som motsatte seg det. En skotsk hær invaderte England til støtte for «engasjementet» men ble beseiret og makten i Skottland overgikk til Kirkepartiet. Covenanters ønske om å tvinge både England og Irland at aksepterte en presbyteriansk statskirke førte til krig med deres tidligere allierte, det engelske parlamentet. Imidlertid ble de beseiret i en forsøk på invasjon av England og det kom selv til strider mellom Engagers og Kirkepartiet.^[8][9]

Da Karl I ble henrettet av det engelske parlament i 1649 ble en ny avtale - «Traktaten i Breda» - ingått i 1650 mellom Kirkepartiet og kongens sønn Karl II. Han påtok seg å etablere presbyterianismen som statskirke i England og å anerkjenne myndigheten til Kirkens generalforsamling i England slik den allerede var i Skottland. Karl II erklærte ved høytidelig ed sin godkjenning av både den «nasjonale pakt» og Solemn League and Covenant og dette ble fornyet i anledning av hans kroning som Skottlands konge i 1651. Imidlertid ble Kirkepartiet fullstendig beseiret i 1650–1652 av styrkene til det engelske parlamentet under Oliver Cromwell. Lavlandet ble okkupert av New Model Army og presbyterianerne ble satt på sidelinjen. Selv en påfølgende tilnærming mellom Engagers og Kirkepartiet og deres tidligere fiende de skotske rojalistene var ikke nok til å sette Karl II på den skotske trone igjen og kongen flyktet til Frankrike.^[10]

Fra 1638 til 1651 hadde Covenanters ledet av markien av Argyll vært det dominerende partiet i Skottland og ledet politikken, men nå ble Skottland annektert, lovgivende institusjoner opphevet og presbyterianismen avskaffet som statsreligion. Det var religionsfrihet (bortsett fra romersk-katolikker) men den skotske kirkes edikter ble ikke lenger håndhevet av staten. Under den engelske okkupasjon var Covenanters splittet i to nye fraksjoner. Over to tredjedeler av prestene i den skotske kirke støttet en resolusjonen fra slutten av 1650 om å gjenoppta Engagers og rojalister. De ble kjent som Resolutioners. Deres motstandere Protesters var stort sett fundamentalistene i det gamle Kirkepariet, som skyldte nederlaget på kompromiss med de separrtede. Presbyterianerne var fiendtlige mot Independentene som dominerte i det engelske parlament og New Model Army fordi de gikk inn for separasjon av kirke og stat. Bortsett fra et lite antall av Protesters kjent som «Separatister» kunne ikke Covenanters akseptere den nye ordning.^[11][12]

Etter restaurasjonen 1660 fraskrev Karl II sig ansvaret for paktene og to år senere blev de erklært ulovlige eder, som alle i offentlige verv måtte avsverge sig. Argyll ble henrettet for forræderi, bispedømmene ble gjenopprettet og en strikt episkopal utnevnet til erkebiskop av Saint Andrew. Prester som nektet å anerkjenne biskopenes myndighet mistet prestebordet sitt. Dissenterprestene begynte å forkynne på hemmelige friluftsmøter på landsbygda kjent som konventikler. Deltakelse i en slik konventikkel ble straffet med døden. Covenanters gjorde opprør i 1666, men ble lett beseiret. For å dempe uroen i det sørvestlige Skottland hentet regjeringen inn 6.000 soldater fra høylandet som ble innkvartert ved misstenkte Covenanters. Et ytterligere opprør brøt ut i 1679 og vant en seier over regjeringstroppene, men bare noen uker senere ble opprøret knust. En radikal fløy av Covenanters, Cameronians utstedte i 1680 Sanquhar Declaration som avsverget deres troskap mot Karl II og fordømte broren hans, hertugen av York (den senere Jakob VII), som papist. For å beseire Cameronians, brukte regjeringen standretter og klarte å redusere deres innflytelse til et lite mindretall av alle Coventanters.^[13][14] Etter Jakob VII sin trontiltredelse utstede han en rad kongebreve, som ga fordrevne prester som hadde levd fredelig og ordnet rett til at gjenvinne prestebordene sine.^[15]

Til tross for toleransepolitikken av Jakob VII støttet Covenanters Wilhelm av Oranien i 1689 og ved Jakobittopprøret 1689 kjempet Cameronians tropper mot Jakobittene. Imidlertid ble ikke Covenanters religiøse synspunkter vedtatt av den nye regjeringen. Den «nasjonale pakt» og Solemn League and Covenant var opphevet av Karl II og ble ikke gjenopplivet under Wilhelm av Oranien. For noen Coventers var til og med Wilhelm en «upaktet» konge siden han var overhoved for Den engelske kirke, som var en bispekirke.^[16]

• 
  Archibald Campbell, Markien av Argyll.
• 
  Nattverd under en konventikkel i det fri.
• 
  En gravstein over henrettede Coventanters.
• 
  Wilhelm av Oranien.