Prærieulv

Annen betydning: Coyote (Smugler)
Prærieulv
C. l. clepticus
Nomenklatur
Canis latrans
Say, 1823
Populærnavn
prærieulv,
coyote,
børsteulv,
amerikansk sjakal
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieHundefamilien
SlektCanis
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, prærie, krattskog og fjellstrøk
Utbredelse:
Underartenes utbredelse i Nord-Amerika
Inndelt i
  1. C.l. cagottis
  2. C.l. clepticus
  3. C.l. dickeyi
  4. C.l. frustor
  5. C.l. goldmani
  6. C.l. hondurensis
  7. C.l. impavidus
  8. C.l. incolatus
  9. C.l. jamesi
  10. C.l. latrans
  11. C.l. lestes
  12. C.l. mearnsi
  13. C.l. microdon
  14. C.l. ochropus
  15. C.l. peninsulae
  16. C.l. texensis
  17. C.l. thamnos
  18. C.l. umpquensis
  19. C.l. vigilis
  20. C.l. "var"

Prærieulv (Canis latrans), også kalt coyote, er et middels stort rovpattedyr i hundefamilien med vid utbredelse over hele Nord-Amerika. Lokalt i USA går den også under navn som «børsteulv» og «bjeffehund». Sistnevnte kommer av aztecerordet «coyotl», som ga opphav til betegnelsen coyote og betyr «hund som bjeffer». Det latinske navnet har samme betydning.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Prærieulven (C. l. lestes) kan minne om en liten ulv eller en sjakal
Prærieulv (C. l. incolatus) i Yellowknife, Canada
Prærieulv (C. l. texensis) Bandelier, Los Alamos, New Mexico

Prærieulven blir ca. 70–100 cm lang, ca. 45–53 cm i skulderhøyde og har en hale som er ca. 27–40 cm. Vekten er normalt ca. 7–21 kg. I nord blir de gjerne større (ca. 34 kg) enn i sør (ca. 11 kg i Mexico). Tispene er normalt ca. 20 % mindre enn hannene. Den er hurtigere enn ulven og kjent for å kunne løpe i omkring 50 km/t over lange distanser. Toppfarten sies å være omkring 60-65 km/t. Den kan dessuten lett hoppe over et gjerde på opp mot 240–245 cm.

Både pels og utseende minner mye om ulvens (Canis lupus), men den er mindre, smalere og har lengre ører. Basisfargen er grå i forskjellige nyanser, varierende etter område (underart), med innslag av gulbrunt-rødbrunt og hvite eller lysere grå markeringer. I gjennomsnitt lever prærieulver ca. 10 år i vill tilstand, og opp til 18 år i fangenskap.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Prærieulv var opprinnelig en art på den amerikanske prærien og de nærliggende fjellstrøkene i de nordvestlige statene. Utryddelsesprosessen av ulv gjorde det enklere for prærieulven å innta nye områder, i og med at den slapp konkurranse i næringskjeden. Som følge av at balansen endret seg spredde arten seg til nye områder mot slutten av 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet, spesielt i østlig retning. I dag er den å finne fra Alaska i nord, via Canada og USA sør til Mexico og de nordlige delene av Sentral-Amerika (Panama) i sør.

Habitat

[rediger | rediger kilde]

Arten er svært tilpasningsdyktig. Prærieulven trives best i åpent lende, med gressganger (prærie) og krattskog, men finnes også i både lauskog, blandingsskog, fjellskog, ørken, og i nær tilknytning til mennesker og menneskelig aktivitet. Klimaet kan være fra temperert til tropisk.

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Prærieulven er et revirhevdende flokkdyr som danner livslange parforhold, men den sosiale strukturen er ikke like avansert som ulvens. Flokkene vil normalt godta overlapping av andre flokker i reviret, så lenge tilgangen på føde er god. Om tilgangen blir liten vil flokken forsvare grensene av reviret.[2]

Reviret kan variere i størrelse fra 4-143 km² (Andelt 1985, Springer 1982). I noen tilfeller danner prærieulven sosiale grupper (flokker), hvor bare alfaparet formerer seg (januar-mars). Tispen løper 2-5 dager en gang om året og går drektig i ca. 60-63 dager. Valpekullene er vanligvis på 5-10 valper og fødes i et hi, som de enten har gravd ut selv eller har overtatt etter en skunk eller grevling. Valpene fødes i april-mai og tispen ammer dem i 5-7 uker. Valpene forlater gjerne reviret i 7-10 månedersalderen og regnes som voksne når de er rundt 12 måneder (10 måneder i sørvesten). De kan trekke så langt unna som 160 km (vanligvis 40-50 km).

Prærieulven er altetende kjøtteter som spiser både kjøtt, planter og rester, men føden består av rundt 98 % kjøtt (herunder også kadavere) og 2 % plantekost. Den jakter gjerne parvis på små pattedyr, f.eks. præriehunder, villkaniner og andre smågnagere, men også i flokk når større byttedyr skal nedlegges, som f.eks. tykkhornsau, hvithalehjort og den meget hurtige gaffelantilopen. Den spiser også insekter og bær. Når den jakter på præriehunder kan prærieulven danne en allianse med en grevling om å fange byttet. Grevlingen graver ut præriehunden, som fanges og drepes av prærieulven når den forsøker å flykte. Prærieulven vil i gjengjeld overlate en del av byttet til grevlingen.[3]

Prærieulven jakter ofte på husdyr og kan gjøre stor skade om anledningen byr seg. Noen steder rapporteres det at prærieulven tar opp mot 67 % av alle lam og 20 % av de voksne sauene på beite. Det skytes derfor mer enn 20 000 prærieulver i USA hvert år.

Arten er stort sett skumrings- og nattaktiv, men den kan også jakte på dagtid om nødvendig.

Fylogeni

[rediger | rediger kilde]

Trærne under viser slektskapsforholdet mellom ulike hundelignende canider. Ifølge nyere forskning skal prærieulv og ulv/tamhund/dingo ha skilt lag fra en felles stamform for omkring 1,1 million år siden.[4] De to trærne tar utgangspunkt i at gruppen splittet fra Caninae for cirka 3,5 millioner år siden.

Inndelingen følger:

  • (a) Rutkowski et al. (2015)[5]
  • (b) Koepfli et al. (2015).[6]
(a) Caninae
2,6


stripesjakal



svartryggsjakal







1,9
1,3



tamhund/dingo



ulv




prærieulv




gullulv




gullsjakal




etiopisk ulv




asiatisk villhund





afrikansk villhund





(b) Caninae
3,0
2,7
1,9
1,6
1,3
1,1



tamhund



ulv




himalayaulv




prærieulv




gullulv




etiopisk ulv




gullsjakal




asiatisk villhund




afrikansk villhund




2,6

stripesjakal



svartryggsjakal





Underarter

[rediger | rediger kilde]
Prærieulv

Det er beskrevet 19 underarter av prærieulv, hvorav 16 holder til i Alaska, Canada, USA og Mexico. De resterende tre holder til i Sentral-Amerika.[7][8] Underartene har imidlertid vært svært omdiskuterte.

En omfattende ny studie, som tar i bruk genom og ny teknikk, som for eksempel SNP genotyping (enkelt forklart, en mer presis måte å måle genetisk variasjon på) og SNP-mikromatriseanalyse (en måte å analysere et genom for et stort antall enkeltnukleotidpolymorfier i en og samme operasjon), deler prærieulven inn i kun fire linjer; vestlig prærieulv, nordøstlig prærieulv (fra Vermont), sørøstlig prærieulv (fra Louisiana), og midtvestlig prærieulv (fra Ohio).[4] Den samme studien viser også at det man tidligere trodde var en unik og meget sjelden ulveart, rødulv, egentlig er en stabil hybrid som består av 75 prosent prærieulv og 25 prosent vanlig ulv.[4]

  1. C. l. cagottis – Mexico
  2. C. l. clepticus – San Pedro Martir (CA)
  3. C. l. dickeyi – Panama
  4. C. l. frustor – sørøstlig
  5. C. l. goldmani – Belize
  6. C. l. hondurensis – Honduras
  7. C. l. impavidus – Durango
  8. C. l. incolatus – nordlig
  9. C. l. jamesi – Tiburonøyene
  10. C. l. latrans – prærien
  11. C. l. lestes – fjellene
  12. C. l. mearnsi – Mearns
  13. C. l. microdon – Nedre Rio Grande
  14. C. l. ochropus – Californiadalen (Death Valley)
  15. C. l. peninsulae – Peninsula
  16. C. l. texensis – Texas (prærie)
  17. C. l. thamnos – nordøstlig
  18. C. l. umpquensis – nordvestkysten
  19. C. l. vigilis – Colima (Mexico)
  20. C. l. «var» – østlig

Hybridisering

[rediger | rediger kilde]
Prærieulv og hund kan hybridisere

Prærieulven kan formere seg med andre medlemmer av hundefamilien og gi reproduksjonsdyktig avkom. Krysninger med hunder kalles coydogs, men disse er ofte lite reproduksjonsbare. Krysninger med ulv gir også fruktbart avkom og kalles gjerne wolfcoy eller coywolf, avhengig av blandingsforholdet.

I det østlige USA har såkalt coywolf (østlig prærieulv) stor suksess. Typen kan være en stabil hybrid. Dette er en stabil blanding som består av 1/10 hund, 1/4 ulv og resten prærieulv. Typen oppsto alt for mer enn 200 år siden, da europeiske emigranter dukket opp i Ontario og ryddet land der. Ifølge North Carolina State University teller nå populasjonen av coywolf flere millioner dyr. Typen, som veier omkring 20–25 kg, er nær dobbelt så stor som tradisjonelle prærieulver. Den er hurtig og jager i flokk, og kan legge ned byttedyr så store som elg. Noe forskere hevder nå at typen er eller kan være et bevis for evolusjon i praksis.

Det har også lenge blitt spekulert i om rødulv er et resultat av slik hybridisering, noe den altså er.[4] Etterhvert som prærieulven har spredt seg har også krysninger med ulv ført til at størrelsen har økt noen steder, spesielt i nord. Kanadisk ulv er et eksempel på dette. Også den ble for en kort periode regnet som en unik og nyoppdaget ulveart, men så viser den seg å være en hybrid.[4] Der er imidlertid forholdet 60 prosent ulv og 40 prosent prærieulv, noe som forklarer at denne ulvehybriden, som regnes som en stabil hybrid, er større enn både rødulv og prærieulv.[4]

Annet

[rediger | rediger kilde]

Arten, som er svært tallrik, har ifølge IUCNs rødliste ingen legal beskyttelse.[1] Rødlistestatusen er også uendret fra 2004 til 2008. Arten regnes som livskraftig og antallet dyr har en økende tendens, i takt med menneskets modifiseringer av de amerikanske landskapet.[1] Arten er ikke representert i CITES.[1] Mer enn 2000 dyr overlever i fangenskap.[1]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Gese, E.M., Bekoff, M., Andelt,W., Carbyn, L. & Knowlton, F. 2008. Canis latrans. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. Besøkt 2013-09-09
  2. ^ Bekoff, M., and Michael C. Wells. 1982. Behavioral ecology of coyotes, social organization, rearing patterns, space use, and resource defense. Zeitschrift Tierphsycology 60:281-305.
  3. ^ Fisher, J. 1975. The plains dog moves east. National Wildlife 13(2):1417.
  4. ^ a b c d e f Bridgett M. vonHoldt, John P. Pollinger, Dent A. Earl, et al. (2011-05-12). A genome-wide perspective on the evolutionary history of enigmatic wolf-like canids. Genome Res. 2011 21: 1294-1305 originally published online May 12, 2011. Besøkt 2013-09-08
  5. ^ Rutkowski, R., Krofel, M., Giannatos, G., Ćirović, D., Männil, P., Volokh, A.M., Lanszki, J., Heltai, M., Szabó, L., Banea, O., Yavruyan, E., Hayrapetyan, V., Kopaliani, N., Miliou, A., Tryfonopoulos, G.A., Lymberakis, P., Penezić, A., Pakeltytė, G., Suchecka, E. & Bogdanowicz, W. (2015). A European Concern? Genetic Structure and Expansion of Golden Jackals (Canis aureus) in Europe and the Caucasus. PLoS ONE, 10(11), e0141236. doi:10.1371/journal.pone.0141236
  6. ^ Koepfli, K.-P.; Pollinger, J.; Godinho, R.; Robinson, J.; Lea, A.; Hendricks, S.; Schweizer, R. M.; Thalmann, O.; Silva, P.; Fan, Z.; Yurchenko, A. A.; Dobrynin, P.; Makunin, A.; Cahill, J. A.; Shapiro, B.; Álvares, F.; Brito, J. C.; Geffen, E.; Leonard, J. A.; Helgen, K. M.; Johnson, W. E.; O'Brien, S. J.; Van Valkenburgh, B.; Wayne, R. K. (2015-08-17). "Genome-wide Evidence Reveals that African and Eurasian Golden Jackals Are Distinct Species". Current Biology. 25 (16): 2158–65. doi:10.1016/j.cub.2015.06.060. PMID 26234211.
  7. ^ Bekoff, Marc. 1977. Canis latrans. Mammalian Species. 79: 1-9. [24979]
  8. ^ Hall, E. Raymond. 1981. The mammals of North America. 2nd ed. Vol. 2. New York: John Wiley and Sons. 1271 p. [14765]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Prærieulv&oldid=24786253»