Krål

Krål eller crawl (engelsk: crawl) er en svømmeteknikk.^[1][2] Den blir også kalt fri eller frisvømming fordi reglene har ikke mye begrensinger på teknikken, og er den raskeste av de fire svømmeartene som blir brukt i konkurransesvømming fordi man kan velge den raskeste stilen.^[3]

Visstnok ser man krål i bruk på et relieff fra det gamle Egypt, der militære krysser ei elv.^[4]

En ganske lik teknikk var trudgen, oppkalt etter John Trudgen (1852–1903), en brite som hadde vært i Sør-Amerika og lært.^[5]

Det var i 1890-årene at man i Australia (Cavill-familien) definerte dette som en teknikk, inspirert av gamle teknikker fra Polynesia og man fikk australsk krål. Amerikanere som Charles Daniels (1885–1973) la til et annet fotspark og man fikk amerikansk krål.^[3]

Det var da også norsk-amerikaneren Alfred Steen (1896–1941) som brakte krålteknikken til Norge i 1919.^[6]

Utgangsposisjonen for et kråltak er en svømmer som ligger på magen med ansiktet i vannet, armene over hodet og bena samlet. En syklus begynner ved at den ene armen trekkes bakover gjennom vannet. Når taket i vannet er gjennomført og armen ligger langs overkroppen, trekker man armen tilbake. Tommelen kan gjerne berøre armhulen og så strekkes så langt frem i vannet som mulig. Når den første armen ligger parallelt med kroppen begynner et nytt tak med den andre armen, slik at det ser ut som en vindmølle.

Buken (skuldrene) skal velte fra side til side men hodet skal holdes rett i vannet. Dette fører til at man får bedre tak med hendene.

Benene skal pendle hele tiden ved at utøveren sparker med rette ben. Mange pleier å svømme med en liten knekk i knærene, men det er ikke riktig. For å gjennomføre riktig krål-benspark skal bena være helt rette. I konkurransesvømming på høyt nivå er det vanlig å ha en liten knekk i knærne når bena føres bakover, men dette er for veldig gode svømmere.

Når man kommer til enden av bassenget tar man en saltovending litt før man når frem og sparker fra mot bassengveggen.

Når en arm er på vei fram puster man «under» armen ved at man vender hodet til siden. Dette er vanskelig å lære seg, og mange puster på hvert tak. Det vanligste er å puste på tredje og andre tak. For mange svømmere er det vanskelig å holde pusten helt til tredje tak, derfor tar de bare to tak før de puster. Det er fordelaktig å ikke holde pusten når hodet er under vann, men puste jevnt ut i den fasen.