Curia

Curia betegnet i tidlig romersk historie en underavdeling av folket, eller en stamme. Ordet ble etterhvert også brukt om stedet der stammen eller gruppen møttes for å diskutere viktige saker. Etymologisk stammer ordet kanskje fra det gammellatinske uttrykket co-viria («samling av menn»).^[1][2]

Til å begynne med var det 30 curieavdelinger, trolig bare for patrisiere. Disse avdelingene dannet grunnlaget for comitia curiata, der avstemningene ble gjort etter curier.

Curia Hostilia i Roma var bygningen der det romerske senat møttes. Senatet var opprinnelig et råd av de eldste (senex betyr «gammel mann»)^[3] i stammene som utgjorde romerfolket, men ble med republikkens vekst et stadig mektigere organ hovedsakelig av patrisiere og posisjoner som gikk i arv. Ettersom riket vokste fikk alle byer som fikk status som municipium sitt eget senat etter modellen fra Roma.

I keisertiden betegnet Curia enhver bygning der de lokale myndigheter holdt hus og holdt sine møter og høringer, og ordet omfattet etterhvert også dem som arbeidet der, som ble kalt curiales.

Med Vestromerrikets fall i 476 gikk begrepet ut av bruk for verdslige institusjoner, men i geistlig sammenheng brukes ordet fortsatt: den romerske kurie er navnet på den katolske kirkes sentrale forvaltningsorgan.^[4]

• «Curia». Encyclopædia Britannica (11. utg.). 1911.