De stridende staters tid

Tidstavle over kinesisk historie
Sanhuangwudi-perioden (mytologisk)
Xià-dynastiet
Shāng-dynastiet
Det vestlige Zhōu-dynasti				Zhōu
Vår- og høstannalenes tid			Det østlige Zhōu
De stridende staters tid
Qín-dynastiet
Vestlige Hàn-dynasti				Hàn
Xīn
Det østlige Hàn-dynasti
De tre rikers tid
Vestlige Jìn				Jìn
16- kongerikene		Østlige Jìn
Nord- og Sør-dynastienes tid
Suí-dynastiet
Táng-dynastiet (avbrutt av Andre Zhōu)
Liáo		De fem dynastier og ti kongedømmer
		Sòng- dynastiet		Sòng
Jīn	Vest Xià	Sørlige Sòng
Yuán-dynastiet
Míng-dynastiet
Qīng-dynastiet
Republikken Kina
Folkerepublikken Kina 1949-1976 1976-1989 1989-2002 2002-				Republikken Kina (Táiwān)
Tidstavle over kinesisk historie Kinas historie Kinas militærhistorie

artikkelen er ikke ført frem til 221 ennå

De stridende staters tid (kinesisk: Zhànguó Shídài, 戰國時代, (forenklet:) 战国时代) er den del av Kinas historie som strekker seg fra en gang på 400-tallet f.Kr. til 221 f.Kr., da Kina ble samlet til ett keiserdømme. Den større sammenheng er Zhou-dynastiet, nærmere bestemt den siste del av Det østlige Zhou-dynasti. På denne tiden var Zhou-kongenes reelle makt svunnen; de var redusert til rene gallionsfigurer.

Dateringen av begynnelsen de stridende staters tid er noe omstridt. Tradisjonelt nevnes 475 f.Kr., som sluttpunktet for vår- og høstannalenes tid. Men 403 f.Kr. er en annen mulighet, dvs. det året da staten Jin ble delt i tre.

Navnet stridende staters tid er avledet av navnet på et viktig historieverk om denne perioden, «De stridende staters strategier» (Zhànguócè), kompilert i den senere del av det vestlige Han-dynasti.

De stridende staters tid var preget av de større og mektigere staters stadige erobringer og annekteringer av sine svakere naboer, og konsoliderte grepet om sine voksende maktområder. Men til slutt falt også de mektigere stater for den aller sterkeste, staten, Qin.

Prosessen begynte i vår- og høst-tiden, og på 300-tallet hadde det utkrystallisert seg syv mektigere stater. De syv, som kineserne kaller «De syv stormakter» (Zhànguó Qīxióng), var Qi, Chu, Yan, Han, Zhao, Wei og Qin. Et annet tegn på det historiske omslaget var at herskerne tok nye titler: Lenge betraktet herskerne seg som gōng (hertuger) under Zhou-dynastiets konge, men nå begynte de å kalle seg wáng, konger, det vil si de så seg selv som jevnbyrdige med Zhou-kongen.

I denne epoken fortrengte våpen av jern de tidligere bronsevåpen. Områder som ShuShu (omtrent det moderne Sichuan) og Yue (moderne Zhejiang) ble også inkludert i den kinesiske kultursfære på denne tiden. Flere av statene bygde lange murer for å beskytte seg mot de nomadiske stammer i nord, eller fra nabostater. Forskjellige filosofiske retninger utviklet seg til de hundre tenkningers skoleretninger; blant dem var konfucianismen (videreutviklet av Mencius), taoismen (videreutviklet av Zhuangzi), legalismen (utviklet av Han Feizi) og mohismen (utviklet av Mo Zi). Handel ble viktigere, og noen handelsmenn fikk stor politisk innflytelse. Den militære taktikken endret seg også. Mens krigføringen i vår- og høstannalenes tid fremdeles foretrakk kombinerte infanteri- og kavaleriangrep (med hestetrukne vogner), forsvant i stor grad bruken av stridsvogner.

I vår- og høstannalenes tid, var staten Jin etter alt å dømme Kinas mektigste stat. Men mot slutten av perioden ble herskerfamilien svekket, og staten kom gradvis under seks store og mektige familiers kontroll. På begynnelsen av de stridende parters tid og etter mange stridigheter var det fire familier igjen: Zhi-, Wei-, Zhao- og Han-familien. Den mektigste av de fire var Zhi.

Zhi Yao, det siste overhodet for Zhi-familien, forsøkte å alliere seg med Wei-familien for å knuse Zhao. Men Zhi Yao var en arrogant mann, og Wei- og Han-familiene inngikk et hemmelig forbund med Zhao-familien. De tre familiene rettet et overraskelsesangrep mot Zhi-familien, og utslettet den.

I 403 f.Kr., delte så de tre familiene staten Jin mellom seg, med Zhou-kongens velsignelse. Slik oppstod statene Han, Zhao og Wei. De tre familieoverhodene fikk opprinnelig tittelen markgrever, og fordi de tre statene alle var utgått fra Jin ble de til å begynne med kalt «de tre jin'er». Staten Jin fortsatte med et ganske lite eget restterritorium frem til 376 f.Kr. da også det ble fordelt mellom de tre.

I 389 f.Kr. grep Tian-familien makten over staten Qi, og herskeren fikk tittelen hertug. Den gamle Jiang-familiens Qi-stat fortsatte, men med et svært lite territorium, i ti år. Men i 379 f.Kr. ble også det oppslukt av Tian-familiens nye Qi-stat.

I 371 f.Kr. døde markgreve Wu av Wei uten å ha utpekt noen etterfølger, noe som utløste arvefølgekrig i staten Wei. Etter tre års borgerkrig så nabostatene Zhao og Han sitt snitt til å invadere Wei. Men rett før de hadde halt seieren i land begynte Zhao- og Han-herskerne å strides om Weis fremtid, og begge invasjonshærene trakk seg plutselig ut. Dermed klarte likevel Hui å gripe makten i Wei.

I 354 f.Kr. innledet kong Hui av Wei et storstilt angrep på Zhao. Noen historikere formoder at dette var en hevn for at Zhao nesten hadde knust Wei tyve år tidligere. Det gikk dårlig for Zhao, og en av statens større byer, Handan (som senere ble statens hovedstad), ble beleiret (353. Da bestemte nabostaten Qi seg for å komme Zhao til unnsetning. Den strategien Qi valgte, var foreslått av den berømte taktiker Sun Bin som da var rådgiver for Qis hær. Man rettet angrepet mot Weis territorium mens storparten av Weis hær lå og beleiret Handan. Strategien virket: Wei-hæren trakk seg raskt tilbake for å forsvare hjemlandet, og støtte sammen med Qi-hæren omtrent halvveis. Der, i slaget ved Guiling (pinyin: Guì Líng), led Wei et sviende nederlag. Hendelsen gav opphav til det kinesiske uttrykket «angripe Wei for å frelse Zhao».

I 341 f.Kr. angrep Wei staten Han, og atter en gang blandet Qi seg inn. De to generalene fra slaget ved Guiling møttes på nytt, og takket være Sun Bins glimrende strategi ble Wei på nytt ettertrykkelig beseiret i slaget ved Maling.

Situasjonen forverret seg ytterligere for Wei da staten Qin gikk til angrep i 340 f.Kr., under veiledning av den store Qin-reformatoren Shang Yang. Wei led et kraftig nederlag og ble tvunget til å avstå et stort landområde. Det gjorde hovedstaden Anyi så utsatt at Wei også måtte flytte hovedstaden til Daliang.

Disse hendelsene hadde svekket Wei betraktelig og nå seilte Qi og Qin opp som Kinas to dominerende stater.

Omkring 359 f.Kr. innledet Shang Yang en rekke reformer i Qin som forvandlet staten fra en av de mer tilbakestående til den som overgikk alle de øvrige seks statene.

Det var en rekke kinesiske titler for herskerne i de forskjellige riker, og disse titlene har i faglitteratur på vestlige språk fått seg noen «europosentriske» ekvivalende titler, som er rimelig godt innarbeidet. Tittelen «konge» (wang, 王) ble benyttet av de ofte svake herskerne av Zhou-dynastiet, mens herskerne av de fleste frittstående statene kalles «hertuger» (gong, 公) eller «markgrever» (hou, 侯). Et viktig unntak var staten Chu, hvis herskere ble kalt «konger», ettersom kong Wu av Chu begynte å ta i bruk tittelen wang ca. 703 f.Kr..

I 344 f.Kr. endret Hui av Wei sin tittelfra markgreve til konge. Og i 334 f.Kr. skjedde det samme i staten Qi: fra nå av kalte herskeren der seg konge (kong Wei av Qi). I 325 gikk herskerne av Qin og Han over til kongetittelen, tett fulgt av herskerne av Zhao, Yan og Zhongshan i 323 f.Kr. I 318 begynte herskeren av den relativt lille staten Song å kalle seg selv konge. Herskeren av Zhao ble den siste til å ta kongetittel; det drøyde helt til ca. 299. I 288-287 kalte kongene av Qin og Qi seg i en kort periode for «keiser» (di), men gikk så tilbake til «konge».

Tidlig i de stridende rikers tid var staten Chu en av Kinas mektigste. Chus langsiktige prosjekt var å gradvis annektere småstatene nord for seg.

Den tok et nytt sprang fremover da kongen omkring 389 utnevnte reformatoren Wu Qi til statsminister.

Chu nådde sitt makthøydepunkt i 334 da det vant store nye landområder. De begivenhetene som ledet frem til dette, begynte da Yue forberedte seg på å angripe staten Qi. Kongen av Qi sendte da en emissær som fikk overbevist kongen av Yue til å angripe Chu istedenfor. Yue gikk til angrep, men led et tilintetgjørende nederlag da Chu gikk til motangrep. Chu erobret deretter Yue.

I 278 angrep Qins general Bai Qi fra Sichuan vestenfor Chu. Chu-hovedstaden Ying ble erobret, og Chus vestlige landområder langs elven Han ble også tapt for Chu. Hendelsene i 334 og 278 innebar at Chu flyttet seg vesentlig mot øst.

artikkelen er ikke ført frem til 221 ennå

• Ebrey, Patricia Buckley; Walthall, Anne; Palais, James B. (2006), Pre-Modern East Asia: A Cultural, Social, and Political History, Boston: Houghton-Mifflin Company, ISBN 0-618-13386-0, http://books.google.com/books?id=YukVl8fUr48C&dq 
• Lewis, Mark Edward (1999), «Warring States Political History», i: Loewe, Michael; Shaughnessy, Edward L., The Cambridge history of ancient China: from the origins of civilization to 221 B.C., Cambridge University Press, ss. 587–649, http://books.google.com/books?id=cHA7Ey0-pbEC&lpg=PP1&pg=PA587#v=onepage&q&f=false .
• Tzu, Sun; Griffith, Samuel B. (1963), The Art of War, New York: Oxford University Press 
• Li Xueqin: Eastern Zhou and Qin Civilizations. Trans. K.C. Chang. New Haven: Yale University Press, 1985. ISBN 0-300-03286-2.
• Yap, Joseph P. (2009). Wars With The Xiongnu, A Translation from Zizhi tongjian. AuthorHouse, Bloomington, Indiana, U.S.A. ISBN 978-1-4490-0604-4.