Deccan

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Deccan (hindi दक्खिन, dakkhin, fra sanskrit दक्षिण, dakṣiṇa, «høyre verdensdel») er den sørlige delen av India. Deccan avgrenses i nord av Hindustan og ellers av Det indiske hav (Det arabiske hav i vest, Bengalbukten i øst). Deccan ender i sør i Kapp Comorin. Fjell- og høydeplatået i Sør-India kalles Deccanplatået.

Høyplatået dekker store deler av delstatene Andhra Pradesh, Karnataka, Kerala, Tamil Nadu og Maharashtra. Etter indisk språkbruk er Deccan landet mellom Østre- og Vestre Ghats, i sør begrenset av den kun 400 m høye senken ved Palghat, der jernbanen fra Calicut til Madras går frem, samt i nord av de fjellene som i sør følger Taptis og Godavaris floddaler.

Det egentlige Deccan består av et kupert arkaisk grunnfjell av gneis og skifer, diskordant overlagret av paleozoiske skifrer, sand- og kalkstein samt på Gondwanaplatået av trias- og juralager. Deccan stod i eldre geologisk tid i landforbindelse med Arabia og Afrika, men i liastiden (eldste juraperiode) ble det skilt fra disse landmasser ved veldige innstyrtninger. Så til slutt i tertiærtiden utbredte seg et mektig vulkansk dekke over en stor del av Deccan, og utløpere av dette fyller fortsatt hele nordvestre Deccan samt Malvaplatået lengre i nord.

Angående Deccans befolkning e den likesom hele Indias en blanding av lyse og mørke, stor- og småvokste, stammer av indoarier og andre. Deccan tilsvarer om lag det område i hvilket de dravidiske folk er i klar majoritet (se også den ariske invasjonsteori).

Den første hinduiske erobring i Deccan innfaller så sent som omkring 500 e.Kr., da Jajasimha I kuet de dravidiske pallava of grunnla hinduriket Chalukya, som allerede omkring 600 omfattete størstedelen av Deccan og i 630 ble delt i ett østlig rike, som gikk under i 1060, og et vestlig, som ved deling mellom forskjellige arvinger falt fra hverandre i mange småstater og til slutt selv ble helt aldeles utslettet omkring 1200. På 1300-talket rykket muslimske erobrere inn og la under seg Deccan nord for Mysore. Den nordlige og vestlige del av dette nye rike ble senere oppløst i fem muslimske riker (Berar 1484-1568, Bijapur 1488-1686, Ahmednagar 1490-1595, Bidar 1492-1609 og Golconda eller Hyderabad 1512-1687).

I sørlige Deccan oppstod et sterkt hinduisk velde, Vijayanagar (1326), som allerede omkring 1400 hadde utetter østre Deccan utbredt seg helt til nedre Mahanadi, mens debs sørligste del var det sentidige rike Travancore. Mot dette rike forente seg alle nordlige muslimske stater og klarte til sist å knuse det, i senere del av 1500-tallet. Men de små islamittiske rikene, som ikke hadde forsvunnet allerede, ble feid vekk av den kraftige stormogul Aurangzeb (1686-88). Derimot lyktes det for de indoariske maratherne, som på 1660- og 1670-tallene under Shivaji hadde dannet en stat med Pune (senere Satara) som hovedstad, å bevare sin selvstendighet mot stormogulen. Marathriket ble delt på 1700-tallet i fem stater, som i flere kriger ble erobret av britene.

Under britisk velde hørte Deccan til sentralprovinsene i Britisk India, presidentskapene Bombay og Madras, provinsen Berar samt vasallstatene Hyderabad og Mysore.