Den irske fristaten

Irish Free State Saorstát Éireann Den irske fristaten
Rike
←   ← 1922–1937 →
Flagg
Hovedstad	Dublin
Språk	engelsk og irsk
Religion	Den katolske kirke i særstilling
Styreform	Konstitusjonelt monarki
Den britiske monarken (til 1927) Kongen av Irland (fra 1927)
- 1922-1936	Georg V
- 1936-1936	Edvard VIII
- 1936-1937	Georg VI
Historie
- Grunnlagt	1922
- Opphørte	1937
Areal	70 273 km²
Valuta	Irsk pund

Den irske frie staten (irsk: Saorstát Éireann;^[1] var en stat med status som dominion i Det britiske imperiet. Den omfattet 26 av de 32 grevskapene på øya Irland i årene 1922–1937. Den ble vedtatt opprettet gjennom den anglo-irske traktat, som ble signert i London 6. desember 1921, og utskilt fra Det forente kongerike Storbritannia og Irland den 6. desember 1922. Den erstattet den teoretiske enheten Sør-Irland og den ensidig opprettede irske republikken. Den anglo-irske traktaten avsluttet den tre år lange irske uavhengighetskrigen mellom styrkene til den irske republikken – den irske republikanske hæren (IRA) – og styrker fra den britiske kronen.^[2]

Fristaten ble etablert som et dominion (herredømme) av det britiske imperiet. Det omfattet 26 av de 32 fylkene i Irland. Nord-Irland, som bestod av de resterende seks fylkene, brukte sin rett i henhold til traktaten til å melde seg ut av den nye staten. Fristatsregjeringen besto av generalguvernør – representanten for kongen – og eksekutivrådet (kabinettet), som erstattet både den revolusjonære Dáil-regjeringen og den provisoriske regjeringen som ble satt opp under traktaten. W.T. Cosgrave, som hadde ledet begge disse administrasjonene siden august 1922, ble den første presidenten for eksekutivrådet (statsminister). Oireachtas eller lovgiver besto av Dáil Éireann (underhuset) og Seanad Éireann (overhuset), også kjent som senatet. Medlemmer av Dáil ble pålagt å avlegge en troskapsed til fristatens grunnlov og erklære troskap til kongen.^[3] Eden var et avgjørende nøkkelspørsmål for motstandere av traktaten, som nektet å avlegge den og derfor ikke tok plass. Pro-traktatmedlemmer, som dannet Cumann na nGaedheal («Samfunnet av gælere») i 1923,^[4] hadde et effektivt flertall i Dáil fra 1922 til 1927 og styrte deretter som en minoritetsregjering til 1932.

I 1931, med vedtakelsen av Westminster-statutten, ga parlamentet i Storbritannia fra seg nesten all sin gjenværende myndighet for å lovfeste for Fristaten og de andre dominionene.^[5] Det førte til at Fristaten fikk internasjonalt anerkjent uavhengighet.

I de første månedene av Fristaten ble den irske borgerkrigen ført mellom den nyopprettede nasjonale hæren og anti-traktatens hær IRA, som nektet å anerkjenne staten. Borgerkrigen endte med seier for regjeringsstyrkene, og motstanderne dumpet våpnene i mai 1923. Det anti-traktatpolitiske partiet, Sinn Féin, nektet å ta plass i Dáil, og etterlot det relativt lille irske Arbeiderpartiet som eneste opposisjonspartiet. I 1926, da Sinn Féin-president Éamon de Valera ikke klarte å få denne politikken reversert, trakk han seg fra Sinn Féin og ledet det meste av medlemskapet inn i et nytt parti, Fianna Fáil, som gikk inn i Dáil etter stortingsvalget i 1927.^[6] Det dannet regjeringen etter stortingsvalget i 1932, da det ble det største partiet.

De Valera avskaffet troskapseden og startet en økonomisk krig med Storbritannia.^[7] I 1937 utarbeidet han en ny grunnlov, som ble vedtatt av en folkeavstemning i juli samme år. Fristaten opphørte ved at den nye grunnloven trådte i kraft 29. desember 1937, da staten tok navnet «Irland».^[8]

Påskeopprøret i 1916, der Den irske republikk ble proklamert, hadde i utgangspunktet lite støtte i befolkningen. Men britiske militærmyndigheters beslutning om å henrette mange av lederne etter krigsrettssaker genererte mye sympati for republikanernes sak. Republikanere og uavhengige nasjonalister ble også forent i motstand mot forsøket på innføring av verneplikt i Irland tidlig i 1918. Irish Parliamentary Party, som hadde støttet de alliertes sak i verdenskrigen mot at Irland fikk begrenset selvstyre, ble sterkt diskreditert, og i parlamentsvalget i Storbritannia 1918 vant Sinn Féin nesten alle seter. Partiet hadde året før begynt en aggressiv kampanje for en selvstendig irsk republikk.

I januar 1919 nektet Sinn Féins parlamentsrepresentanter å sitte i Det britiske parlamentet og samlet seg i Dublin hvor de opprettet Dáil Éireann, et ettkammerparlament som skulle styre Irland. Det første Dáil vedtok en uavhengighetserklæring og opprettet dermed Den irske republikk, nesten tre år etter at den var proklamert. Internasjonalt var det bare Sovjetunionen som anerkjente den som en selvstendig stat, men i den irske befolkningen var det et overveldende flertall som støttet opprettelsen av en republikk, enten som en permanent ordning eller som et skritt mot et suverent irsk monarki.

På grunn av den ensidige uavhengighetserklæringen brøt Den irske uavhengighetskrigen ut. Britene erklærte en våpenhvile i 1921, og forhandlinger om en traktat ble startet, ledet av den britiske statsminister David Lloyd George og den irske utsendingen Arthur Griffith.

Det var klart for alle at disse forhandlingene ikke ville ende med opprettelsen av en suveren irsk stat. Michael Collins, som var en av forhandlerne, var allikevel sterk tilhenger av avtalen, dels fordi han visste at IRA var på sammenbruddets rand på grunn av utmattelse og kronisk mangel på våpen og ammunisjon, og dels fordi han mente at traktaten ville gi Irland «friheten til å oppnå frihet». Republikkens president Eamon de Valera deltok ikke selv i forhandlingene, angivelig fordi han ikke ville assosiere seg for mye med det han visste de mest militante republikanerne ville regne som et svik.

Den anglo-irske traktaten utelukket opprettelsen av en republikk, og gav i stedet status som dominion med Den britiske monarken som statsoverhode. Selv om dette var mindre enn det Sinn Féin hadde ønsket, var det også langt mer enn Home Rule ville gitt. Det andre Dáil ratifiserte traktaten, og de samme representantene gjentok dette som Sør-Irlands parlament. Sinn Féin ble splittet som følge av uenighet om traktaten.

Fristatens struktur ble fastsatt i traktaten og i grunnloven. Staten var et konstitusjonelt monarki med et tredelt parlament, Oireachtas, bestående av monarken (Crown-in-Parliament), underhuset Dáil Éireann og overhuset Seanad Éireann (Det irske senat). Utøvende myndighet var lagt til kongen, med utøvende råd ledet av en statsminister med tittelen President of the Executive Council.

Hovedartikkel: Den irske fristatens generalguvernør

Kongen var i Irland representert av en generalguvernør. Dette embetet erstattet Irlands stattholder, som hadde styrt øya først på vegne av Englands og deretter Storbritannias monark siden middelalderen. Generalguvernørene ble først utnevnt av kongen etter råd fra den britiske regjeringen og med den irske regjeringens aksept. Fra 1927 ble dette endret slik at kun den irske regjeringen gav råd om utnevnelser.

Som i alle områder med dominion-status ble det innført en troskapsed. Mens slike eder andre steder var en personlig ed avlagt av parlamentsmedlemmer til monarken, var den irske troskapseden fundamentalt forskjellig. Den hadde to elementer: Først en ed til Fristaten og dernest et løfte om troskap til kong Georg V og hans rettmessige etterkommere. Dette andre leddet inneholdt to modifikasjoner fra den vanlige edsformen. For det første ble den avlagt til monarken i Irland, ikke spesifikt til den britiske monarken. For det andre var den eksplisitt rettet til monarken i hans rolle som del av traktatvilkårene, ikke i hans rolle som statsoverhode i Storbritannia og Irland før 1922.

Eden ble satt sammen av elementer fra tre kilder og ble i store trekk utarbeidet av Michael Collins under traktatsforhandlingene. En viktig kilde var et utkast skrevet før forhandlingene av de Valera. Collins lånte også elementer fra eden til Irish Republican Brotherhood, som han var hemmelig leder for. Til slutt finner man elementer fra eden brukt i Canada.

Mens unionister og andre dominioner kritiserte eden for å være for moderat og indirekte i sine referanser til monarkiet, kritiserte nasjonalister og republikanere den for at den i det hele tatt nevnte monarkiet. Mange hevdet at den var en direkte ed til kronen, og selv om teksten ved nærmere analyse unngikk dette, var det oppfatningen som var det viktigste i befolkningen, og ikke den mer akademiske realiteten. Det er spekulert i om den kunne blitt klargjort på en bedre måte dersom Collins hadde levd lenger, men da han ble myrdet i 1922, var det ingen av dem som hadde deltatt i utformingen og som var tilhengere av traktaten lenger i live (de Valera var mot traktaten, og Griffith døde i august 1922). Eden ble et viktig stridsspørsmål under den irske borgerkrig.

Traktaten åpnet for et forent Irland, men de seks grevskapene i Nord-Irland kunne selv velge om de ville være en del av Fristaten eller om de fortsatt ville inngå i Det forente kongerike. Dersom provinsen hadde valgt å bli del av Fristaten ville den vært en autonom provins med eget parlament og egen regjering. Dette var ikke et realistisk scenario, da det var gitt på forhånd at Nord-Irland ville velge å fortsette å være en del av Det forente kongerike.

Hovedartikkel: Den irske borgerkrig

Kompromissene i traktaten utløste i juni 1922 en borgerkrig som fortsatte også etter opprettelsen av Fristaten, frem til april 1923. Tilhengerne av traktaten, først ledet av Michael Collins, seiret til slutt over republikanerne ledet av Eamon de Valera. Sistnevnte hadde gått av som president da traktaten ble ratifisert, og møtte stor kritikk også blant sine egne, som Sean T. Kelly, for dette. De Valera forsøkte å bli gjenvalgt for på den måten å knuse traktaten, men velgerne gikk for tilhengerne, og Arthur Griffith ble president i Den irske republikk. Michael Collins ble valgt som provisorisk statsminister av Sør-Irlands parlament, ettersom dette embetet måtte være fylt for at traktaten skulle kunne tre i kraft. Da både Griffith og Collins døde i august 1922, fikk W.T. Cosgrave begge embetene, slik at den provisoriske republikken og den mer teoretiske enheten Sør-Irland ble samlet under en felles leder.

Det var to partier som styrte Fristaten mellom 1922 og 1937:

• Cummann na nGaehheal under Cosgrave (1922–1932)
• Fianna Fáil under de Valera (1932–1937)

Michael Collins beskrev traktaten som «frihet til å oppnå frihet». I praksis gav den det meste av den myndighet og de funksjoner som kjennetegner et uavhengig land, inkludert parlamentarisk demokrati, en utøvende regjering, eget rettsvesen og en nedskrevet grunnlov.

I teorien var situasjonen noe annerledes, fordi det fantes en del begrensninger:

• Den britiske monarken forble irsk statsoverhode.
• Den britiske regjeringen hadde fortsatt en rolle i styret av Irland. En lov vedtatt av Dáil og senatet måtte til slutt få kongelig aksept fra generalguvernøren, som rådførte seg med den britiske regjeringen. Den første generalguvernøren ble utstyrt med en liste over lover som skulle blokkeres dersom de ble vedtatt av Dáil, som for eksempel forsøk på å avskaffe troskapseden. Det kom aldri slike lovforslag, hvilket betyr at dette forble teori, men på den annen side er det en realistisk mulighet for at slike forslag ville blitt vedtatt dersom en slik mekanisme ikke hadde vært til stede.
• Fristaten hadde i likhet med andre dominions lavere status enn Storbritannia innenfor imperiet. Innbyggerne var samveldeborgere og kunne ikke ha eget statsborgerskap, og statsakter måtte merkes med Storbritannias store segl, for å nevne noen virkninger av dette.

I 1920-årene endret dette seg. I 1927 ble kongens tittel endret gjennom en avgjørelse på en Samveldekonferanse som ble nedfelt i Royal and Parliamentary Act. Monarken var dermed ikke lenger konge i Irland, i Australia og så videre, men konge av Irland, av Australia og så videre. Den britiske monarken hadde dermed ikke lenger noen rolle i de enkelte dominions, utover det at det var en og samme person som var konge av samtlige stater. Den britiske regjeringen mistet også fullstendig sin rolle i valget av generalguvernører, og den indre lovgivningen i dominions ble dermed en lokal sak uten mulighet for at Det forente kongerike blandet seg inn.

Fristaten valgte å gå lenger enn det den nye loven foreskrev. Som første dominion tok den imot utenlandske ambassadører til Irland; strengt tatt skulle disse vært akkreditert til monarken gjennom generalguvernøren. Fristatens myndigheter registrerte også traktaten som et internasjonal dokument i Folkeforbundet, hvilket skapte raseri i Det forente kongerike. Dette skyldtes et fundamentalt forskjellige syn på hva traktaten var: Irene så den som en avtale mellom den selvstendige, om enn provisoriske, republikken og Det forente kongerike, mens britene så den som en avtale mellom britiske sentralmyndigheter og lokale myndigheter i Irland, og således ikke som et internasjonalt dokument.

Westminsterstatuttene, som kom etter Samveldekonferansen, gav alle dominions mulighet til å utstede nye lover uten å ta hensyn til tidligere lover vedtatt av Det britiske parlamentet. Fristaten benyttet dette til å vedta to endringer som brøt med alle tradisjoner:

• Det ble, med kongens aksept, opprettet en post for en irsk minister som skulle veilede monarken når han virket som Irlands monark. Dermed ble britiske ministre helt utestengt fra slike funksjoner. En av de første sakene hvor dette ble brukt var ved inngåelsen av en avtale mellom Fristaten og Portugal i 1931.
• Man avskaffet bruken av det britiske store rikssegl, og innførte et eget segl for fristaten. Dette ble i 1931 innvilget av Georg V av Irland. Seglet viste et bilde av Georg V på tronen på den ene siden, og en harpe med ordene Saorstát Éireann på den andre. Det originale seglet er utstilt i Irish National Museum i Dublin.

Da de Valera ble president for det utøvende råd i 1932 og leste gjennom arkivene fra Cosgraves tid ble han svært imponert. Han fant at det eneste som gjenstod av britisk styre utover personalunionen var de såkalte Treaty Ports, havner som Royal Navy kontrollerte av hensyn til Storbritannias sikkerhet. I traktaten var det klart at dette kunne reforhandles i 1938, noe som også skjedde.

De Valera kunne på grunn av den frihet som var vunnet under Cosgrave, gå enda lenger. Ettersom det ikke lenger var noen britiske restriksjoner for lovgivning, avskaffet han troskapseden (Cosgrave hadde planer om å gjøre dette om han hadde vunnet valget i 1932), senatet (dermed ble parlamentet en ettkammerforsamling slik irene hadde ønsket), universitetenes representasjon i Dáil (som betydde at akademikere hadde dobbeltstemme i valget, da de valgte både lokalrepresentanter og de spesielle universitetsrepresentantene) og appeller til Geheimerådet. I 1936 begikk han sin eneste større feil i denne prosessen, da han forsøkte å bruke Edvard VIIIs abdikasjon til å avskaffe monarkiet og dermed også generalguvernørembetet. De Valera la bare frem endringsforslag til grunnloven og ble så minnet på av jurister at kronens og generalguvernørens posisjon også var beskrevet i en rekke andre konstitusjonelle lover, chartere, regjeringsuttalelser og tillatelser. Han måtte derfor raskt kjøre gjennom et lovforslag til, Executive Powers (Consequential Provisions) Act 1937 for å fjerne alle de elementene fra tidligere lovgivning som han hadde glemt. Ekstraloven ble gjort gyldig med tilbakevirkende kraft, fra desember 1936.

I 1937 ble Den irske fristatens grunnlov erstattet av Irlands grunnlov. Staten skiftet navn til Éire, og et presidentembete erstattet generalguvernøren. Grunnloven var preget av tidens opptatthet av fedrelandet og troen, og krevde derfor jurisdiksjon i hele Irland, inkludert Nord-Irland i artikkel 2. I artikkel 3 anerkjente den at det i realiteten var britisk styre i seks grevskap. Den katolske kirke ble gitt en særstilling, mens andre trossamfunn fikk full rett til å eksistere i republikken. Den irske anglikanske kirke og den jødiske forsamlingen ble spesielt nevnt. Den katolske kirkes særstilling ble opphevet i 1972, og artikkel 2 og 3 ble omformulert i 1999 som en følge av Belfastavtalen.

Den formelle endringen til en suveren republikk kom ikke før i 1948. Da var John A. Costello fra partiet Fine Gael president.

En liten minoritet, knyttet til Sinn Féin, Republican Sinn Féin og likesinnede småpartier, har aldri akseptert bruken av navnet Republikken Irland for en stat som kun inkluderer 26 av 32 grevskap, og har i stedet fortsatt å kalle denne staten for Fristaten.^{[trenger referanse]} I 2002 gikk Sinn Féin for første gang i nyere tid inn i Dáil, med fem av 166 seter, og samtidig fikk partiet to ministerposter i Northern Ireland Executive. Dette førte til at gruppen som ikke aksepterer en republikk bestående av 26 grevskap blir stadig mindre.

• Coogan, Tim Pat (1993): Éamon de Valera. ISBN 0-09-175030-X.
• Coogan, Tim Pat (1990): Michael Collins. ISBN 0-09-174106-8.
• McCardle, Dorothy (Januar 1999): The Irish Republic. ISBN 0-86327-712-8.
• Corcoran, Donal: «Public Policy in an emerging state: The Irish Free State 1922–25». Irish Journal of Public Policy. ISSN 2009-1117. Arkivert fra originalen den 29. oktober 2013.