Den polsk-russiske krig (1792)

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Den polsk-russiske krig i 1792
Konflikt: Polens tre delinger
Framrykninger under Den polsk-russiske krig i 1792
Dato 1792 Sted I de østre og midte delene av Polen-Litauen Resultat Russisk seier. Polens andre deling
Stridende parter
Polen-Litauen	Det russiske keiserdømmet Targowica-konføderasjonen
Kommandanter og ledere
Józef Poniatowski Tadeusz Kościuszko Jan Henryk Dąbrowski Józef Judycki Hertugen av Württemberg (til 1. juni)	Mikhail Kresjetnikov Mikhail Kakhovskij
Styrker
51 000 infanteri 19 000 kavaleri 200 kanoner	97 700 soldater
Tap
Ukjent	Ukjent

Den polsk-russiske krig i 1792 var en krig mellom Det polsk-litauiske samveldet og Tsar-Russland med Targowica-konføderasjonen.

Den 3. mai 1791 hadde den polsk-litauiske kongen Stanisław August Poniatowski vedtatt en ny konstitusjon for det polsk-litauiske samveldet, og denne avskaffet valgkongedømmet, liberum veto og livegenskapet. Motstanderne av denne var organisert i Targowica-konføderasjonen, med støtte fra Russland. Disse ønsket å hindre at konstitusjonen trådte i kraft, og 18. mai 1792 gikk en russisk styrke på 97 700 mann over grensen uten krigserklæring. Kongen Stanisław August Poniatowski var i stand til å mobilisere rundt 70 000 mann som var lojale til ham og den nye konstitusjonen.

Kongeriket Preussen var polsk-litauisk alliert, men brøt alliansen da krigen ved innledningen av krigen og den prøyssiske kommandanten av hæren i Storhertugdømmet Litauen, Hertugen av Württemberg nektet å kjempe mot de russiske styrkene og ble avsatt 1. juni.

Kongens nevø Józef Poniatowski ble øverstkommanderende på den polsk-litauiske siden, og vant 18. juni en større seier mot en langt større styrke i et slag ved byen Zieleńce i dagens Ukraina. De trakk seg deretter tilbake til elven Bug, og kjempet der under ledelse av Tadeusz Kościuszko et større slag ved Dubienka, ut at dette fikk noen klar vinner.

Den polsk-litauiske sak ble imidlertid tapt da kongen selv sluttet seg til Targowica-konføderasjonen. Dette førte da til Polens andre deling, men også til Kościuszko-oppstanden året etter.