Den katolske kirke i Norge

St. Olav domkirke i Oslo, den første katolske kirke i Norge etter reformasjonen

Den katolske kirke i Norge (Katolsk tid i Norge) ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første som bedrev kristning av befolkningen i Norge kom formodentlig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen - «Nordens apostel».

Kart over Bjørgvin bispedømme i Geographia Blaviana, utgitt i Amsterdam, 1659.

De fem historiske bispesetene

[rediger | rediger kilde]

Kong Olav Kyrre opprettet rundt 1068 de tre første faste bispeseter i Norge:

Senere tilkomster og endringer i bispeseter:

Disse regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge:

Den norske kirkeprovins

[rediger | rediger kilde]

Den norske kirkeprovins ble i 1152 opprettet med erkebispesete i Nidaros, som den katolske kirkens utpost mot Europas nordvestlige hjørne, omfattende hele det norrøne området med Norge, Island, Færøyene, Grønland, Orknøyene og Isle of Man.

I 1152 kom den engelske kardinalen Nicholas Breakspear, som to år senere ble pave under navnet Hadrian IV, til Norge for å organisere den norske kirkeprovins og vigsle den tidligere stavangerbispen Jon Birgersson til landets første erkebiskop. Den norske kirke ble i årene som fulgte utstyrt med omfattende privilegiebrev, med fullt indre selvstyre. I en periode preget av borgerkrig kunne kirken manøvrere slik at den skaffet seg større makt på bekosting av både konge og ting. Da Håkon Herdebrei falt i 1162, steg en ny tronpretendent fram med hjelp av lederen av lendmannspartiet, Erling Skakke. Ved hans sønn Magnus Erlingssons salving og kroning fikk kirken enda større privilegier.

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kristningen av Norge

I tidlig middelalder (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Tidlig katolsk innflytelse kom ved handel, inntak av slaver fra katolske områder, nordmenn som møtte katolisismen i utlandet, og ved misjonsvirksomhet fra vest og fra sør. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet, som følge av at landets skytshelgen St. Olav var skrinlagt i domkirken der.

Med Olav den hellige ble den katolske kirkes posisjon befestet i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble katolisisme den dominerende og etter hvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til reformasjonen i 1537, da den ble forbudt.

Etter reformasjonen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Reformasjonen i Norge

Det var ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Overgangen fra katolisisme til protestantisme skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at kong Kristian III fikk hånd om alt kirkegodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet.

Den nye troen var fremmed for nordmennene, og ble introdusert gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som tvang av svært mange. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med på å dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn.

Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, Den norske kirke, ble den eneste tillatte. Den katolske kirken ble forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke.

Motreformasjonen i Danmark-Norge

[rediger | rediger kilde]

Den første tiden etter reformasjonen fikk de nordiske kirkene stort sett være i fred. Paven og den katolske kirken var de første årene mest opptatt av det som skjedde i Tyskland og nabolandene.

Det ble likevel flere ganger laget planer om å overta makten i Danmark-Norge, blant annet med hjelp av Peder Oxe og senere ved Andreas Lorichs prosjekt ved å overfalle Danmark med spanske styrker.

Etterhvert ble det opprettet teologiske studier for nordboere i Roma. Senere også i de spanske Nederlandene (ca Belgia), Polen og andre steder. Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på katolske messer, skrifte og katolsk nattverd. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er Laurentius Nicolai Norvegus. Skolene fikk også godt ry på seg. De var flinke å lære fra seg, de holdt ungdommene i streng kustus og de var billigere enn skoler de konkurrerte med. Flere begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet Laurits Clausen Scabo som var biskop i Stavanger og Christoffer Hjort som var rektor ved Oslo skole. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig.

I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant.

I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i 1624 forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff.

Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte.

Etter 1843

[rediger | rediger kilde]

I Norges Grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.

6. mars 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.

I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner).

Med endringer i 1851, 1897, 1956 og i 1964 hadde §2 i den norske Grunnloven følgende ordlyd: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»

Kirken i moderne tid

[rediger | rediger kilde]

I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under paven i Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig.

Bispedømmer og stift

[rediger | rediger kilde]

I 1667 besluttet den hellige stol at Norge skulle underlegges det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske vikariatet Sverige, med sete i Stockholm.

I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen, katolsk jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet Nordpolmisjonen. Denne dekket også bl.a. Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon etter reformasjonen, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefektur i 1869 og vikariat i 1892.

I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene (sui iuris) Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944.

Neste organisatoriske endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.

I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsatt er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ennå ikke oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen stift om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift.

Menigheter

[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke i Norge besto pr oktober 2015 av 33 menigheter og 3 kapelldistrikt. Nedenfor er disse rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet.

I Oslo katolske bispedømme:

St. Gudmund kirke på Jessheim
  • 1843: St. Olav (Oslo)
  • 1858: St. Paul (Bergen)
  • 1870: St. Peter (Halden)
  • 1878: St. Birgitta (Fredrikstad)
  • 1889: Vår Frue (Porsgrunn)
  • 1890: St. Ansgar (Kristiansand)
  • 1890: St. Hallvard (Oslo)
  • 1898: St. Svithun (Stavanger)
  • 1899: St. Laurentius (Drammen)
  • 1911: St. Franciskus Xaverius kirke (Arendal)
  • 1924: St. Torfinn (Hamar)
  • 1926: Maria (opprinnelig Jesu Hjerte-menigheten, Stabekk)
  • 1926: St. Josef (Haugesund)
  • 1929: St. Olav (Tønsberg)
  • 1935: St. Teresia (Hønefoss)
  • 1952: St. Magnus (Lillestrøm)
  • 1956: Mariakirken (Lillehammer)
  • 1989: St. Mikael (Moss)
  • 1992: Maria (Askim)
  • 1993: St. Frans (Larvik)
  • 2007: St. Thomas (Valdres), kapelldistrikt
  • 2007: St. Gudmund (Jessheim)
  • 2007: Sta. Clara (Kongsvinger)
  • 2010: Johannes Døperen (Sandefjord)
  • 2013: Johannes (Oslo)
  • 2018: St. Elisabeth (Eikeli i Bærum)
  • 2021: Sta. Barbara (Kongsberg)

I Tromsø stift:

St. Mikaels kirke i Hammerfest er verdens nordligste katolske kirke
  • 1859: Vår Frue (Tromsø)
  • 1874: St. Mikael (Hammerfest, hvori opptatt St. Josef i Alta som ble opprettet 1855)
  • 1893: St. Sunniva (Harstad)
  • 1935: Hl. Familie (Stamsund)
  • 1951: St. Eystein (Bodø)
  • 1988: Kristus Kongen (Narvik)
  • 2003: Hl. Ånd (Mosjøen)
  • 2021: St. Joseph (Alta), kapelldistrikt
  • 2021: St. Lorenzo Ruiz (Bjørnevatn), kapelldistrikt

I Trondheim stift:

  • 1902: St. Olav (Trondheim, hvori opptatt Jesu Hjerte som ble opprettet 1872)
  • 1923: St. Sunniva (Molde)
  • 1934: St. Eystein (Kristiansund)
  • 1959: Vår Frue (Ålesund)
  • 1964: St. Torfinn (Levanger)

Klostervesen

[rediger | rediger kilde]

Se Katolske klostre i Norge.

Mangfold preger den katolske kirken i Norge. I tråd med norske regler mottar den katolske kirken i Norge statstilskudd for de katolikkene som er registrert og har norsk personnummer. Per november 2011 var det registrert om lag 98 000 katolikker i Norge,[1] altså knappe 2 % av befolkningen på den tiden. På grunn av stor arbeidsinnvandring betjente den katolske kirken i Norge imidlertid om lag 200 000 katolikker.[2]

Kirkesamfunnet har vokst de siste årene, med medlemmer fra store deler av verden. Av de over 150 000 registrerte medlemmene i den katolske kirken i Norge, er største andelen bosatt på det sentrale Østlandet, med 35 000 registrerte katolikker i Oslo (per mai 2014)[3].

Nasjonaliteter

[rediger | rediger kilde]

Den største gruppen av innvandrere i Norge er fra Polen (97 500 innvandrere per 1. januar 2016).[4] Polen er et katolsk land, og mange av innvandrerne derfra oppsøker den katolske kirken i Norge. Den nest største gruppen av innvandrere til Norge kommer fra Litauen (37 400 personer), mens innvandrere fra Sverige ligger like bak som den tredje største innvandrergruppen (omtrent 34 000 personer i Norge per 1. januar 2016)[4]. Arbeidsinnvandringen til Norge fra katolske land har økt etter at mange land ble medlem av EU i 2004. Dette har bidratt til å endre sammensetningen og øke mangfoldet i den katolske kirken i Norge.

Før innvandringen til Norge etter EU-utvidelsen i 2004, viste statistikken til den katolske kirken i Norge at topp 10 grupper for kirkens medlemmer var (etter fødeland)[5]:

  • Norge (19 460)
  • Filippinene (4 519)
  • Vietnam (3 687)
  • Chile (2 274)
  • Sri Lanka (1 334)
  • Tyskland (642)
  • USA (560)
  • Italia (511)
  • Frankrike (506)

Tilrettelagte tilbud

[rediger | rediger kilde]

Mangfoldet av nasjonaliteter blant den katolske kirkens medlemmer gjenspeiles i kirkens varierte tilbud.

Det viktigste samlingspunktet for trosutøvelse i den katolske kirken er å feire messe. Kirkens mangfold gjenspeiles i de ulike messetilbudene. I St. Olav domkirkemenighet i Oslo er det syv til åtte messer hver søndag, som holdes på polsk, engelsk, norsk, kroatisk, spansk, fransk og vietnamesisk. I tillegg tilbyr andre menigheter messer på flere andre språk[6].

Den katolske kirken tilbyr sjelesorg (pastoral omsorg) for sine medlemmer. Dette tilbys gjerne på medlemmenes morsmål, ettersom det er en personlig og sentral del av troslivet. I Oslo katolske bispedømme tilbyr innvandrersjelesorgen sine tjenester til medlemmer fra Burma, Eritrea, Filippinene, Irak (kaldeere), Kroatia, Litauen, Polen, Sri Lanka, Ukraina, Ungarn og Vietnam, i tillegg til alle de fransk- og spansktalende medlemmene, og messer på engelsk - noen særlig innrettet mot afrikanere. De fleste prestene reiser rundt i bispedømmet for å tilby innvandrede medlemmer denne tjenesten, med unntak av polske prester, som er plassert i nesten alle menighetene grunnet den store andelen av polske katolikker i Norge.[7]

Kirkelige organisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Caritas Norge

[rediger | rediger kilde]

Nødhjelpsorganiasjonen Caritas Norge ble opprettet i 1964 som arvtager for Katolsk flyktninghjelp.

Norges Unge Katolikker

[rediger | rediger kilde]

Norges Unge Katolikker (NUK) er en katolsk barne- og ungdomsorganisasjon som har sitt utspring i de katolske menighetene i Norge. NUK er et fellesskap hvor barn og unge har sin egen plass og kan treffe andre katolikker. NUK baserer sitt arbeid på troskap til den katolske kirken og arbeider i samråd med biskopene på stiftsplan og sogneprestene i den enkelte menighet. NUK støttes av biskopene i de tre katolske stiftene i Norge.

Til grunn for alt NUKs arbeid ligger de tre nøkkelbegrepene tro, fellesskap og handling.

Organisasjonen har lokallag i hele landet. I lokallagene treffes barn og ungdommer for å bygge opp vennskap og fellesskap med hverandre i troen, og for å gjøre ting for andre mennesker. Det lokale arbeidet er det primære i NUKs virksomhet. Hvert år arrangeres det barne- og ungdomsleirer i regi av NUK. Disse leirene er spredt rundt i hele landet. Det arrangeres påskeleirer for ungdom og sommerleirer for alle aldersgrupper. NUK arrangerer også flere helgesamlinger hvert år.

NUK er medlem av Nordisk Katolsk Ungdomsråd, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).

Urettmessige krav om statsstøtte

[rediger | rediger kilde]

I 2016 oppdaget Fylkesmannen i Oslo at Oslo katolske bispedømme i perioden 2010 til 2014 hadde oppgitt for høye medlemstall og derfor mottatt for mye i statsstøtte. Bispedømmet søkte om og fikk utbetalt statsstøtte på vegne av alle de katolske menighetene i Norge, fordi det førte det sentraliserte medlemsregisteret for alle landets katolske menigheter.. Det kom frem at ansatte i Oslo katolske bispedømme hadde brukt telefonkatalogen for å velge ut navn som «virket katolske», for eksempel ved at de så ut til å være polske eller spanske. De ansatte i bispedømmet søkte opp personnumrene til disse personene, førte dem opp i medlemsregisteret og krevde statsstøtte for disse påståtte medlemmene.[8] Kulturdepartementet krevde deretter at bispedømmet skulle tilbakeføre midlene som de urettmessig hadde fått utbetalt. Saken endte i retten, og både tingretten og lagmannsretten ga Staten medhold i at pengene skulle betales tilbake.[9] I dommen går det fram at «i overkant av 67 000 personer er blitt lagt inn i registeret vårt av fem personer som vi vet alle i større eller mindre grad har benyttet telefonkatalogen som en av kildene».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ St. Olav kirkeblad nr. 5, 2011, s. 4
  2. ^ «Over 200.000 katolikker - vl.no». Vårt Land. web.archive.org. 1. mars 2012. Arkivert fra originalen 1. mars 2012. Besøkt 28. juni 2019. 
  3. ^ «Hvor bor katolikkene?». Den katolske kirke. Besøkt 8. februar 2016. 
  4. ^ a b «Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, 1. januar 2016». ssb.no. Besøkt 10. mars 2016. 
  5. ^ «Katolikker i Norge, etter fødeland». Den katolske kirke. Besøkt 8. februar 2016. 
  6. ^ «Messetider for St. Olav domkirkemenighet, Oslo». Den katolske kirke. Besøkt 8. februar 2016. 
  7. ^ «Innvandrersjelesorgen – Migrant chaplaincies». Den katolske kirke. Besøkt 8. februar 2016. 
  8. ^ Hansen, Anette Holth (25. januar 2016). «Kraftig kutt i støtte til katolikker». NRK. Besøkt 28. juni 2019. 
  9. ^ Mikalsen, Kaja Staude (14. mars 2019). «Oslo katolske bispedømme tapte ankesaken mot staten». NRK. Besøkt 28. juni 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata