Den russisk-tyrkiske krig (1768–1774)

Den russisk-tyrkiske krig 1768–1774
Konflikt: Del av russisk-tyrkiske kriger
«Победа Екатерины II над турками» («Katarina IIs seier over tyrkerne», 1772) av Stefano Torelli
Dato 14. septemberjul./ 25. september 1768greg. – 10. julijul./ 21. juli 1774greg. Sted Ukraina, Polen, Bessarabia, Lilleasia Resultat Russisk seier Küçük Kaynarca-traktaten
Stridende parter
Det russiske keiserdømmet	Det osmanske rike
Kommandanter og ledere
Aleksandr Suvorov Aleksej Grigorjevisj Orlov Peter Rumiantsev Grigorij Potemkin	Mustafa III

Den russisk-tyrkiske krig var en krig mellom Det russiske keiserriket og Det osmanske riket i perioden 1768–1774, som endte med at Russland sikret seg innflytelse over det sørlige Ukraina, nordlige Kaukasus og Krim. Slik ble denne krigen en del av den russiske ekspansjonen på 1700- og 1800-tallet sørover og østover.

Krigen kom som en følge av de indre spenningene i Polen, hvor det var strid mellom adelen og kong Stanisław August Poniatowski, den tidligere favoritten til keiserinne Katarina II av Russland. Den polske kongen var avhengig av russisk militær støtte.

En enhet kosakker i russisk tjeneste rykket inn i den lille ukrainske byen Balta som da var under osmansk kontroll. Formålet var å støtte en styrke tilhørende Det polsk-litauiske samvelde. Det osmanske riket anklaget styrkene for drap på osmanske undersåtter i byen Balta, noe som ble benektet av de russiske myndighetene. Som følge av disse hendelsene på grensen ved Balta, erklærte sultan Mustafa III Russland krig 25. september 1768. Tyrkerne dannet en allianse med opposisjonelle militære styrker i Polen, mens russerne ble støttet av Storbritannia som tilbød militær rådgivning til den keiserlige russiske marine.

De polske opposisjonelle styrkene ble slått av Aleksandr Suvorov, og etter dette ble han overført til kampene mot de tyrkiske styrkene. I 1773 og 1774 vant han en rekke slag, og disse etterfulgte den russiske feltmarskalken grev Peter Rumiantsev seiere i slaget ved Larga og ved Kagul i juli 1770.

Den russiske marinestyrken, hjemmeværende i Østersjøen ble overført til Middelhavet og under ledelse av Aleksej Grigorjevisj Orlov sikret den seg en rekke seire over osmanske flåtestyrker. I 1771 gjorde Egypt og Syria opprør mot det osmanske styret, mens den russiske flåten nærmest utslettet den osmanske flåten i slaget ved Çeşme.

En våpenhvile mellom Russland og Det osmanske rike inntrådte den 30. mai 1772, men reelle forhandlinger begynte ikke før 8. august. Fredsforhandlingene brøt sammen nesten med det samme på grunn av uenighet om Krim, men våpenhvilen ble forlenget til 20. mars 1773. Begge parter var interessert i å holde forhandlingene i gang, primært fordi de ikke ville måtte kjempe på to fronter. For imens måtte osmanene vende oppmerksomheten mot opprør i sør, i Egypt and Syria, mens de også måtte være på vakt mot Persia. Russerne på sin side stod ovenfor et mer kraftfullt sentralisert Sverige, der kong Gustav III hadde grepet makten.

Den 20. juni 1774 fikk til slutt den russiske hær under Aleksandr Suvorovs kommando tilføyd osmanene et avgjørende nederlag i slaget ved Kozludzha. Den totale seieren gjorde at Russland så å si kunne påtvinge sine betingelser under de avsluttende fredsforhandlinger.^[1]

Den 21. juli 1774 ble det undertegnet en fredsavtale i Küçük Kaynarca-traktaten i Dobrudsja. I denne avtalen ble Krim-khanatet erklært uavhengig, men ble i realiteten avhengig av Russland. Noen områder i vest og i det nordlige Kaukasus ble overført til Russland. Katarina den store innbød deretter mennonitter og å komme til de erobrede områdene og dyrke opp den karrige steppen, mot løfter om religionsfrihet.

Videre fikk Russland en stor krigsskadeserstatning på 4,5 millioner rubler og tilgang til noen havner ved Svartehavet (havnen i Azov og havnene i Kertsj og Jenikale på Kertsj-halvøya). Avtalen la grunnlaget for den russiske innflytelsen i det sørøstlige Europa, og ble denne ble ytterligere forsterket allerede i 1792 ved Jassytraktaten etter Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792).

Videre ble Russland garantert fri skipsfart på Svartehavet og fri passasje gjennom Bosporos. Dessuten ble de ortodokse kristne borgere i Det osmanske rike satt under russisk proteksjon, noe som skulle innebære en god del russisk innblanding. Dette angikk særlig grekerne, georgierne og armenerne i ottomanske områder.

Krigen og fredsavtalen er å betrakte som et ledd av den kontinuerlige russiske ekspansjon sør- og østover under 1700- og 1800-tallene.