Den sterkestes rett

Den sterkestes rett er en aforisme som brukes på flere felt. Den illustrerer at det er de ved makten som definerer moral, samfunnets syn på rett og galt.^[1] Den betegner naturtilstanden, en forestilt^[2] tilstand der det er opp til enkeltindividene å ivareta sine egne rettigheter, der det med andre ord ikke er noen samfunnsinstans som verner om samfunnets «svake». Den sterkestes rett har vært beskrevet som credo for totalitære regimer,^[3] og brukes i realistisk orienterte internasjonale studier.^[4]

Ifølge Thomas Hobbes er den sterkestes rett menneskets eneste rettighet i «naturtilstanden», dvs. i et tenkt samfunn der alle menneskeskapte regler er fjernet.

Innenfor Sosialdarwinisme og Survival of the fittest tolket Herbert Spencer darwinismen utvidende som den sterkestes rett.^[5].

Det er en seiglivet misforståelse at den sterkestes rett har noe med evolusjon å gjøre, eller til å med kan rettferdiggjøres ved hjelp av evolusjonsbiologi. Misforståelsen kommer sannsynligvis av at enkelte personer uten særlig forståelse for biologi har feiloversatt darwinismens prinsipp om survival of the fittest med nettopp «den sterkestes rett». Det ironiske i denne sammenheng er at evolusjonsbiologiens resultater heller avkrefter enn bekrefter Hobbes' forestilling.

Aforismen er også brukt om forholdet mellom norske kommuner under kommunereformen på 2010-tallet.^[6]