Apostolisk nuntiatur

Apostoliske nuntiaturer er diplomatiske stasjoner for Den hellige stol, og likestilles med ambassader.

Historisk støter man ikke på terminologien «nuntiatura apostolica» i dokumenter før midten av 1300-tallet. Den apostoliske nuntiens funksjon er imidlertid betydelig eldre, og er direkte gjenkjennelig i de såkalte missi discurrentes eller apocrisarii (termer benyttet i middelalderen) som var de pavelige respresentanter ved den bysantinske keisers hoff i Konstantinopel.^[2][3]

Den moderne ambassade har også en lang historie bak seg; det er først etter Wienerkongressen i 1815 at det begynte å bli en entydighet, altså slik at man kan si at terminologien nuntiaturer (for de pavelige diplomatiske stasjoner) var entydig innarbeidet flere århundrer før ambassader ble det for statene.

I noen stater benytter også Pavestolen av språklige grunner eller for enkelthets skyld begrepet ambassade (eller tilsvarende, som sefarat/safarat på arabisk) om sine nuntiaturer.

Selv om Den hellige stol ikke er en stat, betraktes et nuntiatur som en diplomatisk stasjon synonymt med og på samme nivå som en ambassade og med ekstraterritorialitet; begge deler gjelder også i de ikke-katolske land, så også for de nordiske land.^[4]

Den diplomatiske størrelse det apostoliske nuntiatur representerer er ikke-territoriell, og dermed ikke å betrakte som Vatikanstatens ambassade (verken som en moderne tildragelse eller arvtaker etter «forløperen» Kirkestaten).^[5]

Det ligger i sakens natur at et nuntiatur ikke utsteder noen visum. Man har heller ikke konsulater.

Stater som ønsker diplomatiske forbindelser med paven sender ikke sine ambassadører til Vatikanstaten, men til Den hellige stol. Ifølge Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem har den apostoliske nuntius samme rang som en ambassadør extraordinaire et plénipotentiaire.^[6]

Historisk støter man ikke på terminologien «nuntiatura apostolica» før midten av 1300-tallet, men fenomenet har en lang forhistorie. Den apostoliske nuntiens funksjon er direkte gjenkjennelig i de såkalte missi discurrentes eller apocrisarii (termer benyttet i middelalderen) som var de pavelige respresentanter ved den bysantinske keisers hoff i Konstantinopel.^[2][3]

Apparatet med diplomatiske representanter for Den Hellige Stol som det ble konsolidert organisatorisk med betegnelsen apostolisk nuntius, kom med pave Paul III (1534-1549). Etter Tridentinerkonsilet (1545-1563) ble nuntiene hjørnesteiner i den romerske kirkes utenrikspolitikk^[7].

Pavelige nuntier som dro på oppdrag til fremmede lands ledere, har man således hatt lenge før man fikk nuntiaturer, det vil si faste stasjoner. På 1500-tallet oppstod det slike fast innrettede stasjoner for Den Hellige stols sendemenn, i første omgang ved utvalgte katolske kongelige hoff. Det gjaldt først steder som Wien og Graz, i Madrid, eller hos kurfyrster. Den eldste etablering av dette slag var det stående nuntiatur ved kong Ferdinand Is hoff i Wien; det ble innrettet i 1529.

Nuntiaturenes ekstraterritoriale rettigheter er blitt demonstrert i praksis ved noen anledninger i moderne tid:

Den kubanske kardinal Manuel Arteaga y Betancourt fant tilflukt i nuntiaturet for å unnslippe forfølgelse av Fidel Castros kommunistiske stye i 1961. Etter general Pinochets kupp i Chile kom det også til det pavelige nuntiatur noen som søkte sikkerhet; i 1984 utvirket den apostoliske nuntius Angelo Sodano fritt leide ut av landet og til Ecuador for fire medlemmer av Movimiento de Izquierda Revolucionaria (MIR) som hadde søkt om politisk asyl og hadde søkt tilflukt i nuntiaturet.^[8] USA invaderte Panama med styrker for å avsette president Noriega den 20. desember 1989. Da flyktet han til Den Hellige Stols nuntiatur i Panama byen der han etter et par uker gav opp og overgav seg til amerikanerne den 3. januar 1990.

Pavestolens forbindelser med Norge skjer over en sideakkreditering fra Sverige – Det apostoliske nuntiatur i Sverige ligger i Djursholm,^[9] en forstad til Stockholm.

• 
  Det apostoliske nuntiatur i Berlin
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Forbundsrepublikken Tyskland var i perioden 1952–2001 i Bonn
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Bern
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Buenos Aires
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Canberra
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Jakarta
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Kyiv
• 
  Det apostoliske nuntiatur i London
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Malta
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Moskva
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Paris
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Praha
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Pretoria
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Seoul
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Sofia
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Taipei (Taiwan)
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Teheran
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Tirana
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Washington D.C.
• 
  Det apostoliske nuntiatur i Wien

• Joël Benoît d'Onorio: Le Saint-Siège et le droit international in Le Saint Siège dans les relations internationales, actes du colloque organisé les 29 et 30 janvier 1988 par le département des sciences juridiques et morales de l'Institut Portalis, Cujas et Cerf, Paris, 1989 ISBN 2-204-03106-2.
• Henry Biaudet: Les nonciatures apostoliques permanentes jusqu'en 1648, Helsinki, 1910, 329
• Liisi Karttunen: Les nonciatures apostoliques permanentes de 1650 à 1800, E. Chaulmontet, Genève, 1912.
• Michael F. Feldkamp: Geheim und effektiv. Über 1000 Jahre Diplomatie der Päpste. Sankt-Ulrich-Verlag, Augsburg 2010, ISBN 978-3-86744-150-6.